- I stedet for å sette ting i sammenheng, er det åpenbart mange som utnytter de symboltunge enkeltsakene for alt de er verdt. Både ekstremister på begge sider og politikerne som ser at slike saker er godt stoff, sier kommentator og tidligere sjefredaktør i Dagbladet John Olav Egeland om innvandrings- og integreringsdebatten.

I en kommentar i Dagbladet forrige lørdag skrev han at debatten om det nye Norge for tida «driver sidelengs» fordi man kun tar tak i de flerkulturelle utfordringene som en serie enkeltsaker, som for eksempel hijab, lovforbud mot blasfemi, karikaturstrid og moralpoliti.

Oppslukt av frykt

Til Klassekampen sier Egeland at han ikke er opptatt av å legge lokk på betente spørsmål, og viser til sin posisjon under den første karikaturdebatten.

- Jeg var jo nærmest aktivist den gang, og følte meg faktisk litt ensom sammen med Per Edgar Kokkvold (generalsekretær i Norsk Presseforbund, red.anm.). Men selv om ytrings- og trosfrihet er sentrale verdier som jeg gjerne vil diskutere på spissen, så behøver vi ikke å slå leir på den spissen. Samtidig som det er viktig at disse enkeltsakene settes i en kontekst der det også handler om økonomi og sysselsetting.

- Men hvem er det som har interesse av å holde et høyt fokus på enkeltsaker?

- Langt viktigere enn å lete etter grupper er det å se at frykt for forandring er en fellesnevner. En frykt politikerne er så vare for at det knapt finnes noen opposisjon i dag. I spørsmål om integrering, justis og utenriks har man endt opp i en politisk fellesarena der omtrent alle er enig.

Venstresida skuffer

Egeland er spesielt skuffet over at dagens venstreside ikke påtar seg sin tradisjonelle oppgave med å være premissleverandør for forandring.

- De er ikke i front i noen debatter lenger! Til og med i miljøspørsmålet sitter de på gjerdet. Og når jeg ser Aps Jan Bøhler ta til orde for at politiet skal gripe inn mot moralpolitiet, det vi tidligere kalte gamle sladrekjerringer, så viser det at demonstrasjonslinja er rådende.

- Hvordan burde det heller ha vært?

- Skal man ha lavt konfliktnivå i samfunnet, må tillit ligge i bunn. For å sikre den tilliten i framtida må vi være enig om noen grunnleggende verdier. Og for å komme dit må vi løfte blikket fra enkeltsakene og komme til et debattnivå der alle kan delta som likeverdige parter.

- Mye å tape

I Danmark og Frankrike har politikerne og mediene de siste ukene vært så opptatt av å diskutere et mulig forbud mot bruk av burka for offentlig ansatte at folk flest i begge land harr gått lei store diskusjoner om symbolspørsmål de føler ikke angår livene deres.

Som Klassekampen skrev onsdag, fikk en Sarkozy-initiert debatt om nasjonal identitet i Frankrike sitt kontante svar i en spørreundersøkelse som viste at 72 prosent av velgerne mente at spørsmålet om nasjonal identitet kun var en stemmesankende konstruksjon. Et spørsmål som også har fått personligheter som Eva Joly og Dominique de Villepin til å si at «Vi tar ikke debatten».

Et liknende standpunkt inntok skribenten Ali Esbati her hjemme i fjor vår. I en Samtiden-artikkel tok han til orde for at all debattiveren knyttet til symbolsaker om islam og muslimer ikke resulterte i mer kunnskap, men at høyresida i stedet tjente på å holde debattene varme.

- Det vi har sett her hjemme det siste halvåret med flere karikaturomkamper og moralpoliti-debatt, viser at jeg hadde noen poenger den gang, sier Ali Esbati, som til daglig er økonom i Manifest Analyse.

- Og enda tydeligere blir det poenget når vi ser til Danmark, der denne månedens store debatt har vært burkaforbudet, og det til tross for at burkabruken er uhyre marginal. I en slik sammenheng blir det gamle mantraet «Vi må tørre å ta debatten!» helt absurd.

- Etter ditt utspill i fjor ble du møtt med påstander om at du egentlig prøvde å legge lokk på viktig religionskritikk ...?

- Det er ikke «sensur» å ha et synspunkt på hvordan den offentlige samtalen skal føres. For det er svært sjelden en god strategi å ta alle disse debattene på høyresidas premisser. Det er ikke spørsmål om å endre standpunkt, men det er viktig å huske at ikke alle debatter skal ha samme vekt. Og man har heller ikke noe ansvar for å akseptere motstanderens utgangspunkt.

- Hva er det da som bør prioriteres i stedet for slike symbolspørsmål?

- I Europa er det nå to viktige trender, slik jeg ser det. Velferdsstaten er under press, samtidig som det finnes islamofobi. Disse spørsmålene står i en sammenheng - det siste gjør det første enklere. Det vil bli strid om dette i framtida, og da er det viktig at venstresida holder tunga rett i munnen. Man må mobilisere rundt viktige økonomiske spørsmål som sysselsetting og sykelønn.

- Ender man i stedet opp med å «ta alle debatter» om små spørsmål, ut fra en beskrivning av muslimer som bærere av problemer, godtar man en brutalisering av offentligheten. Det vil ikke bare gå ut over enkeltindivider slik man har sett i Danmark, der hver tredje somalier har opplevd trakassering de siste åra. I tillegg vil venstresida tape definisjonsmakta over de viktige spørsmålene som handler om folks framtidige velferd.