Stop the War Coalition og nysgjerrige hadde tatt oppstilling foran Queen Elizabeth II Conference Centre i god tid før tidligere statsminister Tony Blair ble tatt i forhør av Sir John Chilcot-kommisjonen, som gransker Storbritannias rolle før og under invasjonen av Irak i 2003.

Blair vet å omgås adelige. Han gjorde det selv til gode partiforretninger å utnevne en rekke riddere og baronetter. Ved tidligere anledninger har det vist seg gunstig for regjeringssjefer og ministre at granskninger har vært ledet av lorder, og få tror at Chilcot-kommisjonen vil komme med en fellende dom over Blair.

Blair svarte på spørsmålene fortsatt overbevist om at det å få fjernet Saddam Hussein og hans regime i Bagdad fra jordas overflate er grunn god nok til å gå til krig. Det har vært Blairs siste forsvarsskanse i oppgjørene forut for Chilcot-kommisjonen, vel vitende om at avsløringene fra Det hvite hus for lengst har avdekket at «masseødeleggelsesvåpen» var minste felles multiplum i Bush-administrasjonen for å gå til en lenge planlagt krig mot Irak på.

Det kom fram under Hutton-granskningen i forbindelse med dr. David Kellys død. Kelly ble utpekt som opphavsmannen til rapporten om atomvåpen som England og USA støttet seg til før angrepet på Irak

«Ettermæle»

Blair har forsøkt å stå utenfor rampelyset i Storbritannia siden han motvillig måtte overlate 10 Downing Street til sin finansminister Gordom Brown.

I stedet har Blair gjort mislykte forsøk som Midtøsten-utsending for Kvartetten (USA, EU, Russland og FN), og ble observert under åpningen av en Armani-boutique i Knightsbridge i London få dager etter at Israel hadde startet knusingen av Gaza, ifølge Daily Mail.

Han har holdt dyre foredrag for å finansiere et hus i beste London, 250.000 dollar for 90 minutter, samt siden januar 2008 innkassert over en million dollar i året som senior advisory capacity for den amerikanske storbanken JP Morgan Chase, en av de fremste finansrytterne på Wall Street.

Splittet om krig

Sir John og hans fire edsvorne i panelet brukte seks timer på Blair for åpen skjerm i den fjerde høringen i Storbritannia om Irak-krigen siden 2003. Blair har tidligere kommet helskinnet fra tidligere trefninger, men ikke uten dype sår.

I går var han mer trengt enn noen gang. Ikke bare har framdriften av Irak-krigen gitt flere graverende svar, men Chilcot-høringen og vaktavløsningen i Det hvite hus har brakt flere fakta for dagen og vitneutsagn som taler Blair midt imot.

Tre forhold peker seg ut ved Chilcot-høringen: Den kler av Blair-regjeringens vurdering og behandling av den beviselig falske etterretningen om Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen, hvor uforberedt Storbritannia var på å gå til krig, og hvor dypt splittet korpset rundt Blair, helt inn i Whitehall og Westminster, regjering og parlament, og hvor utbredt holdningen «ja vel, statsminister» var.

Ikke minst har høringen bekreftet hvor diametralt motsatt de juridiske, ofte politiserte, vurderingene spriket, hvor nøkkelspørsmålet med hensyn til Blair dukker opp: folkeretten, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

I krigstilstand

Sentralt står vitneutsagnet fra USA-ambassadør Christopher Meyer om at Blair ga sitt tilsagn til president George W. Bush om å støtte invasjonen, uavhengig av en ny resolusjon i FN, slik britene var med å bombe Irak i desember 1998 mens FNs sikkerhetsråd satt og behandlet rapporten fra Unscom, FN-observatørene på bakken i Irak og slik britene var med å håndheve flyforbudssonene nord og sør i Irak etter Golfkrigen i 1991.

Sentral er også avhøret av Lord Goldsmith, daværende riksadvokat og advokat Blairs fremste juridiske rådgiver som fram til februar 2003 sto fast på at krigen var folkerettsstridig uten en ny FN-resolusjon. Deretter byttet han side.

«Landsbylegene»

Kritikerne sammenlikner Chilcot-kommisjonens utspørring med de gamle landsbylegene som omgås Miss Marple i Agatha Christies kriminalromaner.

Høringen vil pågå til mars, deretter skal en ny runde gjennomføres i juni-juli før rapporten blir lagt fram for parlamentet - etter valget.

Men uansett Blairs veltalenhet og nytestamentale framtoning har han ikke unnsluppet «mandarinenes hevn», de bitre utsagnene fra embetsverket om Blairs fatale beslutning om å gå til krig.