- Jeg ser dessverre ikke noen utsikt til en rask løsning, men jeg jobber for endring i Israel, sier Efrat Even-Tzur fra den israelske fredsorganisasjonen Zochrot.

I helga deltok den jødiske kvinnen fra Jerusalem på Fellesutvalget for Palestinas konferanse «Palestinere i Israel - Fremmede i eget land», sammen med blant annet Hussein Abu Hussein, palestinsk menneskerettighetsadvokat fra Umm el-Fahm i Israel.

- Må vite om Nakba-en

Even-Tzur forteller at hun ble politisk aktiv først på 1990-tallet, i ei tid med mye optimisme etter Oslo-avtalen. Så kom den andre intifadaen i 2000, frontene skjerpet seg og fredsbevegelsen ble splittet.

- Zochrot ble grunnlagt av israelske jøder, på et annet grunnlag enn den «gamle» fredsbevegelsen i Israel. Organisasjoner som Peace Now har bare vært opptatt av områdene som ble okkupert i 1967. Vi mener at vi må se tilbake til 1948 for å skjønne situasjonen, for å forstå at staten Israel er grunnlagt på ruinene av det palestinske samfunnet, sier hun, og forteller at det generelt er lite vilje blant folk flest i Israel til å forholde seg til det som skjedde under det palestinerne kaller Nakba - katastrofen, da palestinerne ble fordrevet fra sine hjem og staten Israel opprettet i 1948.

- Vi driver folkeopplysning, og har blant annet studieturer til palestinske landsbyer som ble rasert under Nakba’en, sier hun, og understreker viktigheten av at israelere ser sitt ansvar for den palestinske katastrofen.

- Dessverre er både fredsbevegelsen og venstresiden i Israel svak. Propagandaen er sterk, og folk ser Goldstone-rapporten om Gaza-krigen som antisemittisk. Israel er østfronten til EU og USA. Vi som jobber for endring i Israel trenger drahjelp fra omverdenen. Regjeringen må presses, og andre land må slutte å støtte dem, sier Even-Tzur.

Stat under Israels kontroll

Israels regjering har sine egne tanker om hvordan de ser for seg en tostatsløsning.

Søndag gjentok Israels statsminister Benjamin Netanyahu standpunktet om at noen deler av den okkuperte Vestbredden skal tilhøre Israel for alltid. Han nevnte spesielt de to største israelske bosettingene på Vestbredden, Maale Adumim og Ariel.

Tidligere i forrige uke sa Netanyahu at Israel vil forbeholde seg retten til å operere militært innenfor enhver palestinsk stat, samt kontrollere grensen mot Jordan.

Tanken om å flytte områder i Israel med stor palestinsk befolkning, som Umm el-Fahm, til en eventuell palestinsk stat har også jevnlig vært luftet fra israelsk hold.

Én eller to stater?

Verken Even-Tzur eller Abu Hussein har stor tro på en tostatsløsning.

- Jeg tror en slik løsning får stadig mindre mulighet til å lykkes. Regjeringen later som de forhandler, mens de hele tiden skaper fakta på bakken., sier Even-Tzur, og får støtte fra Abu Hussein.

- Jordbiten som finnes for å lage en palestinsk stat blir stadig mindre. Å gi 20 prosent av landet til eierne av landet, uten rett til tilbakevending for de fordrevne, og 80 prosent til okkupantene er også en rimelig urettferdig løsning, mener den palestinske advokaten.

Efrat Even-Tzur sier at en mulig enstatsløsning bare blir snakket om i radikale kretser i Israel. Men hun mener at dette er en diskusjon som vil presse seg fram.

- Det må utvikles et politisk program for en slik mulig løsning. I dag snakker palestinerne om retten til tilbakevending som en utopisk drøm, mens israelske jøder ser det som en fryktelig trussel. Det må gå an å se konkret på spørsmålet, og diskutere hvordan en slik tilbakevending kan organiseres konkret, mener Even-Tzur.

- Jeg ser en rekke faktorer som virker inn på debatten om en eller to stater, sier Abu Hussein, og lister opp: Det asymmetriske maktforholdet mellom Israel og palestinerne, israelernes «frykt for de andre», som gjør at de hele tiden ønsker å forskanse seg bak murer. Så er det noen palestinske ledere som vil ha to stater fordi det gir dem selv fordeler, kontorer, biler - selv om dette ikke tjener det palestinske folket som helhet.

- Så er det økonomien: Israelerne er rike, palestinerne er fattige, og hvorfor skal de dele med palestinerne i en stat? Vi ser det også inne i Israel, at palestinerne der er fattigere enn jøder. Jeg har nettopp ført ei sak for en niårig trafikkskadd palestinsk gutt, som fikk mye lavere erstatning enn om han hadde vært jøde, fordi man anslo at han ikke ville tjent så mye uansett.

- Sist, men ikke minst: Den viktigste årsaken til at okkupasjonen bare fortsetter er det internasjonale samfunnets mangel på reaksjon på overgrepene. Det var ikke slik med Sør-Afrika, der ble man enige om å fordømme regimet. Dersom Israel ble utsatt for sanksjoner, tror jeg ikke okkupasjonen ville vedvare.

En stat for alle

Abu Hussein ser for seg to muligheter for en mulig enstatsløsning: Enten en demokratisk stat for alle innenfor grensene av det opprinnelige Palestina, ut fra prinsippet en person - en stemme.

- Eller man kan lage en slags føderal, binasjonal stat, med ulike, selvstyrte regioner og enhetlig overbygning. Som Spania, for eksempel. Og med rett til tilbakevending både for palestinere og jøder. En sekulær stat med respekt og like rettigheter for alle, uavhengig av farge, kjønn, religion. Jeg vil gjerne ha Efrat som nabo, men vi må respektere hverandre, og respektere at vi er ulike. Fienden til palestinerne er ikke jødene, men den sionistiske, kolonialistiske bevegelsen.

Ingen tjener på det

Både Even-Tzur og Abu Hussein understreker at ingen tjener på fortsatt okkupasjon.

- Også israelere lider, lever i frykt, sier Abu Hussein.

- Israel er et slags «Big Sparta», en krigerstat der hele samfunnet er bygd opp rundt hæren. Hele staten lever i frykt, forskanset i offeridentiteten. Selv om Israel har atombomber kan de ikke temme Jenin-leiren. De kan ødelegge Midtøsten, men da kan de jo ikke bo der sjøl heller.