- Kunstnerne må slutte å være flaue over å kunne tilby noe, og se at det de produserer, er verdifullt i mer enn en forstand. Ingen gjør kunstnerne en tjeneste når de kjøper et kunstverk. For å si det sånn: Den som kjøper seg en ny bukse, blir som regel glad.

Det sier Elizabeth Bjørn-Hansen. Hun er direktør for Forum for kultur og næringsliv, og har fulgt debatten som har gått i Klassekampen om kunstnernes levekår den siste uka nøye.

Levekårsundersøkelsen for kunstnere fra 2008 viser at flere yrkesgrupper innen kunstverdenen ligger inntektsmessig langt under landsgjennomsnittet. Fagorganisasjonene har sviktet, hevdet kunstnerne Amina Bech og Tonje Gjevjon i en kronikk i Klassekampen mandag denne uka om kunstnernes levekår.

- Ta ansvar

Men istedenfor å rope på hjelp bør kunstnerne selv ta større ansvar for å få betalt for den jobben de gjør, mener Bjørn-Hansen, som gjennom organisasjonen hun i sin tid var initiativtaker til, nettopp hjelper kunstnere å forholde seg mer aktivt til næringslivet.

- Kunstnernes passive holdning i forhold til næringslivet skapes på kunstskolene. Ikke bare mangler kunstnerne kunnskap om hvordan de skal opptre overfor næringslivsaktører og vise at det de gjør, faktisk er viktig og bra. Når temaet økonomi er helt fraværende fra pensum, sender man også signaler om at dette ikke er viktig. Å kunne leve av det man gjør inngår ikke i skapelsen av kunstnerne, og jeg mener det er der skoen trykker.

- Selger ikke tannpasta

Bjørn-Hansen understreker at kunstnerne ikke trenger å være økonomer, men at de per i dag mangler selv elementære kunnskaper. Dette forsøker hennes organisasjon å bøte på, blant annet gjennom å tilby kunstnerne kursing i hvordan man skaffer seg sponsing.

- Det handler blant annet om å sette seg inn i hva bedriftene trenger, og tenke over hva man selv har å tilby.

- Tenker kunstnerne feil?

- I forhold til sponsing gjør de i hvert fall det.

Men Bjørn-Hansen tror ikke at dette er et særnorsk fenomen, og har forståelse for at det ikke akkurat er tannpasta man forsøker å selge.

- Som kunstner legger man jo sjela si på bordet. Da krever det litt øvelse å kunne si at «det jeg har laget, er fint».

Stipendfella

Ved heller å søke midler og arbeidsstipender fra offentlige instanser som Kulturrådet, slipper man unna den problemstillingen. Problemet er at kunstnerne for ofte tenker på den samme måten når de skal selge inn arbeidet sitt i næringslivet, mener Bjørn-Hansen.

- De er nødt til å bli kjappere til å fortelle andre hvorfor det de gjør, er bra.

- Men er det en holdning som skaper god kunst?

- Nei. Men det er heller ikke motsatt. Måten kunsten finansieres på, slår ikke inn i skapelsen av produktet. Når man søker midler, gjør man det ut fra visse kriterier. Opp mot næringslivet er kriteriene annerledes.

Det finnes kunstnere som er flinke til å vise fram kunsten sin, og som finner trygghet i eget arbeid. Men mange føler nok med rette at det er litt skummelt, tror Bjørn-Hansen, som understreker at hun er glad for de mange offentlige støtteordningene som finnes for kunstnerne.

Ydmykhet

- Jeg mener ikke at næringslivet skal erstatte disse. Utfordringen ligger i det at mange kunstnere ønsker kontakt med næringslivet og motsatt - men så greier man det ikke, sier hun.

- Næringslivet er en verden kunstnere ikke er vant til å ferdes i. Men det er viktig å vite at ydmykheten kan være like stor på den andre siden av bordet. Man har ulik utdanning, et annet språk, en annen kommunikasjon. Det er derfor det er viktig at dette temaet kommer inn i skolen.

- Strider det mot kunstneridentiteten å tenke næring?

- For noen er det nok slik. I en ideell verden ville det jo vært slik at man slapp å søke om penger i det hele tatt. Men jeg opplever også kunstnere som synes det er spennende å jobbe tett på næringslivet. Folk tenker forskjellig, sier Bjørn-Hansen.