Fantasi: Et velfungerende, politisk samfunn er avhengig av en utdannelse som vektlegger fantasien, mener Alberto Manguel. Foto: Tom Henning Bratlie |
- En løgn vi ofte får høre, er at lesning isolerer oss fra verden. Men det forholder seg jo helt motsatt! Lesningen kobler deg på verden.
Alberto Manguel har akkurat satt seg ned i en av de dype lenestolene i Aschehoug-villaens peisestue, men er allerede langt inne i et resonnement.
- Litteraturen oppstår aldri i et vakuum - den blir til som resultat av ulike menneskers erfaringer med virkeligheten. Verden og litteraturen er forbundet med hverandre. I Johannes-evangeliet står det å lese: «I begynnelsen var ordet», og det er nettopp dette det betyr: at erfaringen og det vi sier om den, ikke kan skilles fra hverandre. Vi blir først kjent med verden når vi kan benevne den, sette ord på den.
Sosial lesning
For de som har lest Manguels bøker (enn så lenge foreligger bare to av dem på norsk, «En historie om lesning» og «Biblioteket om natten»), vil resonnementet være velkjent. Til tross for at vi i dag som oftest leser lydløst og for oss selv - historisk sett en relativt ny lesepraksis - er Manguel gjennomgående opptatt av å understreke lesningens sosiale og kollektive dimensjon.
- I utgangspunktet er lesning som regel en privat handling. Lesning skaper det den engelske poeten Keats omtalte som an amorous space, et sted for kjærlighet mellom bok og leser. Men dette stedet er ikke avstengt. Når du først er i kontakt med boka, tar du den med deg ut i verden. Kanskje ender du opp med å anbefale den til andre, og uansett vil din lesning av boka legge seg som et lag over andre leseres erfaringer. Og disse lesningene filtrerer igjen samfunnet. Om jeg for eksempel ikke hadde lest «Hamlet», ville jeg likevel på en eller annen måte ha kjent til stykket. Det er disse filtrene det kapitalistiske samfunnet forsøker å slite over. I dag er ikke lenger Homer først og fremst forfatteren av «Iliaden» og «Odysseen», men Homer Simpson. Selv setter jeg pris på Simpsons, men dette er faktisk et stort problem, sier Manguel.
- Men også et ufravikelig faktum, er det ikke - finnes det egentlig noen vei ut av det uføret?
- Du har lest Aldous Huxleys «Brave New World»? Et sted i den boka påpeker en av karakterene, som har bidratt til å skape et helt bevisstløst samfunn, at folk fikk valget mellom lykke og kunst - og de valgte lykke. Og hvorfor gjorde de det? Jo, fordi kunsten og litteraturen, den gode litteraturen, åpner for at man kan reflektere over sin egen situasjon og, ikke minst, sette spørsmålstegn ved den. Det samfunnet vi i dag lever i, vil ikke ha spørsmål - det vil bare ha svar. For meg er det derfor helt avgjørende at biblioteket får utgjøre samfunnets sentrum.
- I stedet for banken?
- I stedet for banken! Banken er på sett og vis sin egen metafor. Ordet skaper verden som igjen skaper ordet - men banken produserer jo ingenting annet enn penger. Dét er ingen kreativ prosess. Vi befinner oss for tiden i en helt ekstraordinær situasjon. Kapitalismen gjennomsyrer verden i en slik grad at selv dens fallitt anses som en suksess. Og når kapitalismens maskineri ender med å spise opp seg selv, reparerer vi det slik at det kan fortsette å fungere med vår hjelp. Det er som sagt helt ekstraordinært. Og temmelig masochistisk.
Å lære å tenke
Et velfungerende, politisk samfunn er avhengig av en utdannelse som vektlegger fantasien, mener Manguel:
- Som art kan mennesket defineres som lesende dyr, det vil si som dyr utstyrt med en evne til å se fortellinger overalt. Vi snakker for eksempel om verden som en bok, og den metaforen er basert på en overbevisning vi har med oss fra fødselen, om at alt rundt oss på en eller annen måte er omsluttet av mening, at alt har en historie i seg. På sitt beste åpner utdannelse for at man kan utvikle denne forestillingsevnen, denne fantasien - ikke nødvendigvis for at man skal produsere noe, men for at man skal lære seg å tenke, forestille seg ulike muligheter, bedre måter å gjøre ting på, bedre måter å lære av andres erfaringer på.
- Det høres som om du egentlig beskriver en form for utdannelse som ikke lenger finnes?
- Nja, det er kanskje en overdrivelse - men det er ingen tvil om at det er en form for utdannelse som er i ferd med å kveles. Vi vil ikke at studentene skal tenke, fantasere, forestille seg. Vi vil at de skal læres opp til å bli ansatte.
- Hvordan kommer det tydeligst til uttrykk?
- Ta Sarkozys Frankrike - et av det tjueførste århundrets mest effektive diktaturer. I disse dager fjerner man fag som historie og geografi fra de to siste årene på videregående, bare for å rydde enda mer plass til fag som data, det vil si fag som angivelig forbereder elevene på yrkeslivet, sier Manguel.
- Poenget er at hvis du ikke har kunnskap om historie og geografi, har du ingen forutsetninger for å vite hvordan verden virker i dag, og da kan du heller ikke fungere politisk. Det dreier seg om en slags utslettelse, og den finner sted i et samfunn som allerede utdanner elever og studenter til først og fremst å bli konsumenter. I et slikt perspektiv blir lesning en subversiv handling, og det er også grunnen til at det kapitalistiske systemet frykter den, sier Manguel.
Farlig litteratur
Vi trenger ikke gå langt tilbake i tid eller lete i land vi vet å omtale som diktaturer, for å finne eksempler på denne frykten. I «Biblioteket om natten» minner Manguel oss om at da den mye omtalte «Patriot Act» trådte i kraft i USA i 2001, forlangte myndighetene at bibliotekene skulle rapportere om personer som lånte mistenkelige bøker. Når jeg ber ham kommentere eksempelet, lener han seg igjen framover, som for å ta sats - det er ikke altfor lenge av gangen han sitter tilbakelent:
- Nå ble det aldri noe av denne rapporteringen, men saken sier like fullt en god del om hva man tenker seg at det betyr å være en leser. Det betyr at du kan gjøre noe farlig med tankene dine, med ordene - og dét er noe å huske på. Det er jo ofte sånn at de beste kvalitetene ved noe ikke blir tydeligst forklart av dem som setter pris på det, men av dem som frykter det. Pinochet fjernet «Don Quijote» fra alle chilenske biblioteker, fordi han så et forsvar for sivil ulydighet i den. Og han hadde helt rett! Men få andre lesere så den samme kraften, de måtte bli minnet om den, iser Manguel.
Tenker i sitater
I hans egne bøker finnes det knapt en eneste side uten et eller annet sitat.
- Jeg tenker i sitater! Det tror jeg de fleste lesere gjør. For hva er et sitat? Et godt sitat er ord du har lånt av andre for å beskrive noe du selv tenker og erfarer. Sitatet er ditt. La meg gi deg et eksempel:
- Under uavhengighetskrigen i Algerie var det en oppsetning av Ionescos «Neshornet». I dette stykket blir hovedkarakteren Bérenger plutselig en dag vitne til hvordan alle rundt ham forvandler seg til neshorn. Stykket kan selvfølgelig leses som en kommentar til hvordan alle i et samfunn plutselig blir fascister eller kommunister eller hva det måtte være, og når en horde av neshorn mot slutten av stykket kommer stormende mot Bérenger, er hans siste replikk: «Jeg gir meg ikke!». Under oppsetningen i Algerie ble denne replikken applaudert av både algerierne, som kjempet for sin uavhengighet, og av franskmennene, som slåss for å beholde kolonien. Og det er sånn det er, sitatet reflekterer hver enkelts erfaring.
- Din egen bok, «Biblioteket om natten», innledes med et sitat fra Robert Burtons «Melankoliens anatomi». Er boka en melankolikers prosjekt?
Manguel drar litt på det, før han - smilende - sier:
- Jeg tror det finnes en optimistisk melankoli. Både biblioteket og lesningen er for meg forbundet med en tristhet, en tenksom tristhet. Men det betyr ikke at jeg ikke anser lesningen som kreativ og livgivende. I vår tid har vi en tendens til å gi alt medisinske merkelapper. Vi har bestemt at melankoli er en depresjon, og at depresjon er noe som må kureres. Men ikke all melankoli er en kronisk depresjon. Forstått på den riktige måten kan melankoli også være en tilstand av stille refleksjon, et sted hvor du gir deg selv tid til å tenke. Dybde, langsomhet og undring er negative kvaliteter i vårt samfunn. Kanskje kan et bibliotek minne en om at de også kan være positive, sier Alberto Manguel.
Nettutgaven gir deg et lite utvalg fra dagens avis. For å lese hele avisen kan du abonnere.