- Her i Norge er vi gode på fotoutstillinger, vi er flinke til å se det romlige. Men fotoboka som eget verk er nesten ikke-eksisterende. Forklaringen på dette er sammensatt, og vi prøver nå å belyse utfordringene.

Det sier fotograf og styreleder i Forbundet Frie Fotografer (FFF) Eivind Lentz, som er mest kjent for boka «MMS TV», der han presenterer et utvalg mms-bilder sendt inn til NRKs program «Svisj». Sammen med fotograf Morten Andersen har han hver kveld denne uka vært ansvarlig for et bredt anlagt seminar om fotoboka, et seminar der man ser på sjangeren fra fotografenes ståsted.

Visuelt arkiv

Klassekampen møter de to fotografene i Fotogalleriet i Oslo, hvor seminaret finner sted. På den ene veggen har de stilt ut fotobøker for å gi et inntrykk av sjangerens bredde og variasjon. Der er ei bok av norskamerikaneren Dan Young, Rune Johansen skimtes, og vi kjenner igjen «Det norske huset», samarbeidet mellom fotograf Jens Hauge og forfatter Frode Grytten.

- Hvordan ville ei bok om norsk fotobokhistorie sett ut?

- Vi har ikke forsket på dette, men det er klart at det har er skjedd en utvikling de siste årene, sier Morten Andersen og peker mot veggen med fotobøker.

- Men det er knapt med utgivelser fra 50-, 60- og 70-tallet. Og det er trist, fordi slike bøker kan fungere som visuelt arkiv fra forskjellige tidsepoker. Ei fotobok er et utmerket medium for å kommentere samtida.

- Derfor må vi få sjangeren opp og stå, sier Eivind Lentz.

- I utlandet er dette et eget fag. Her hjemme er fotoboka for et svart hull å regne. Det er dumt, for her er mange gode fotografer. Men prosessen fram mot bokutgivelse er lang og tung. Derfor dette seminaret.

Foreslår spleiselag

Lentz og Andersen sier at en fotobokutgivelse av mange grunner er en langsom prosess: Det er mange tekniske utfordringer knyttet til produksjonen - noe som også gjør at produksjonen er kostbar, det er vanskelig å finne forlag som vil gi ut bøkene, og man skal forholde seg til bokhandler som ikke akkurat flyter over av slike utgivelser.

Likevel har Morten Andersen ni utgivelser bak seg, blant annet Turboneger-boka «Ass times goes by». Han sier at det er så vanskelig å få forlag til å ta sjansen på fotobøker, at han har endt opp med å gjøre alt selv.

- Først tok jeg kontakt med forlag, men det tok rett og slett altfor mye tid. I tillegg fant jeg ut at jeg like gjerne kunne gjøre det meste selv.

- Hva med bokas liv etter at den er ferdig, hvordan jobber du med marked og salg?

- Nesten alt mitt salg foregår i utlandet. Jeg selger gjennomsnittlig 500 eksemplarer. 200 bøker i USA fordelt på tre nettbutikker, 100 i Tyskland, 50 i England og resten her i Norge og litt rundt forbi. Og med et slikt totalsalg sier det seg selv at det er vanskelig å tjene penger på dette.

- Dette er en sjanger hvor kunstneren nesten bekoster alt og tar all risikoen. Derfor ønsker vi nå fokus på denne sjangeren, slik at det ikke bare er den enkelte fotograf som står bak utgivelsene, men at også denne sjangeren kan få flere med på spleiselaget, sier Eivind Lentz.

Mangler visuell forståelse

Håkon Harket i forlaget Press sa i et intervju med Klassekampen i sommer at rikt illustrerte kunstbøker nærmest er en død sjanger i Norge, og at det burde vært et fond, statlig eller privat, som hjalp til med finansieringen av slike utgivelser.

Eivind Lentz er med på den tankegangen:

- Slik det er i dag, kan man få prosjektstøtte fra Fritt Ord og Kulturrådet. Men på toppen av dette skulle vi hatt en eller annen form for innkjøpsordning som andre bøker har. Slik det er nå, faller vi mellom alle stoler. Vi er ikke skjønnlitteratur og ikke sakprosa. De fem bøkene som skal til Nasjonalbiblioteket, er det vi selv som bekoster. Nå må vi som yrkesgruppe klare å få i stand en ordentlig avtale.

- Og det er en innkjøpsordning som er målet, 1000 eller 1500 eksemplarer rundt til landets bibliotek?

- Ordningen trenger ikke å være så omfattende. Den kan like gjerne være ett eksemplar til hvert av hovedbibliotekene landet rundt.

- Hva med forlagenes rolle, burde de sett mulighetene?

- De har jo for eksempel en del kokebøker de tjener mye på uten for mye arbeid, og sånn sett kunne de kanskje også ha tatt litt flere sjanser og gitt ut og fulgt opp noen fotobøker. Men de er vel realister. Det norske publikummet vet ikke helt hvordan de skal forholde seg til slike bøker, sier de to fotografene og mener at akkurat dét er sjangerens hovedutfordring: fraværet av en kultur for visuelle uttrykk.

- Vi har ingen tradisjon på området og det merker vi. Man skal ikke lenger enn til Sverige før fotobokas status er en helt annen.

Vil ha medieomtale

De forteller at svenskene har en lang tradisjon og mange internasjonalt kjente navn som gjør at utvalget er langt fyldigere der enn her. Man har også egne forlag som bare gir ut slike bøker. Og i tilknytning til dette har man Bildkonstnärfonden som støtter utgivelser som trykkes i 1000 eksemplarer.

- Hva med medienes rolle? Er vi journalister for dårlig til å dekke slike utgivelser?

- Det er et faktum at omtalene omtrent er fraværende, og at anmeldelsene mangler totalt. Det er dumt, for henvendelsene fra kjøpelystne kommer alltid etter medieomtale, sier Morten Andersen.

- Det henger nok sammen med mangelen på forståelse av visuell kultur. Her har vi mye å gå på. For dette er en sjanger praktisk talt alle kan få noe ut av og forholde seg til uten spesiell forkunnskap, sier Eivind Lentz.