Stillingskrig
- Stillingskrigen mellom politi og demonstranter utenfor Bella Center i København er for lite å regne sammenliknet med krigen inne i senteret: Frykten for å bli sittende med svarteper (i denne sammenhengen ikke følgene av økte klimagassutslipp, men regningen for å hindre dem) truer med å sette en effektiv stopper for forhandlingene. Flere land har - som Norge - kommet til København med løfter om ytterligere forpliktelser dersom andre land følger med. Eksempelvis har EU sagt til USA og andre land at de er villige til å øke sine kutt fra 20 til 30 prosent i 2020, om andre land forplikter seg tilsvarende. Ett problem, når klimaforhandlingene går mot slutten, er at alle nå synes å vente på at de andre skal hoppe ned fra gjerdet. Men noen må hoppe først.
- Det danske vertskapet har på ingen måte hatt noen lett oppgave, verken med de praktiske arrangementene (som dessverre har slike mangler at de vanskeliggjør selve forhandlingene) eller med å lose de ulike landene fram til en avtale. Da det tidlig ble kjent at vertene hadde luftet ulike tekster med grupper av rike land, som av enkelte ble tolket dit hen at Kyoto-sporet skulle inn-lemmes i konvensjonssporet, var det nær ved å velte hele prosessen. Det er lett å forstå at u-landene ikke kan være med på å «frita» i-landene fra framtidige forpliktelser minst på nivå med Kyoto (som i seg selv var utilstrekkelig). Derfor er det bra at vertskapet nå så tydelig sier at man skal ha en avtale i to spor: En som forplikter Kyoto-landene til å videreføre forpliktelsene. Og en som bringer resten av verden med.
- Samtidig tør det være klart at en ikke redder klodens klima bare ved å videreføre Kyoto-avtalen: Den er ikke bare svak med tanke på hvor mye det enkelte land skal kutte - den er først og fremst svak ved at kun 37 i-land pluss EU er forpliktet til kutt. Store utslippssyndere som USA og Kina er ikke engang parter i avtalen. Det som først og fremst er til hinder for å komme i land, er en enighet om hvem som skal betale, og den diskusjonen vanskeliggjøres at hundreårs kolonihistorie og imperialisme bringer følelsene fram. Den må likevel få sin løsning, og kan ikke - som Ban Ki-moon har foreslått - bli skjøvet fram i tid.
