Har naturvitenskapen et politisk ståsted?

Slik kan det i hvert fall ha sett ut det siste halvåret. Debatten om «kulturkamp» i og utenfor akademia har holdt seg varm i avisspaltene - og oftest er det høyresida som har blitt assosiert med den rasjonalistiske naturvitenskapen. Men slik har det ikke alltid vært, påpeker Jan-Erik Ebbestad Hansen.

Han er professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo, og jobber for tida med et forskingsprosjekt som tar for seg den store kulturkampen mellom verdikonservative og kulturradikale gjennom 1900-tallet. Prosjektet, som er planlagt utgitt som bok til neste år, viser at naturvitenskapen ofte har vært venstresidas allierte, ikke minst i rettssaken mot Agnar Mykle i 1957.

Kinsey-rapporten

Da Mykle ble stilt for retten, mente myndighetene og aktoratet at forfatterens bruk av bestemte kjønnsgloser og skildring av seksualitet måtte sanksjoneres og sensureres. Og heller enn en krangel om ytringsfrihet var dette en kamp mellom verdier og ulike ideologiske holdninger, mener Ebbestad Hansen, som tegner opp sakens to parter på denne måten:

- På den ene sida hadde du de radikale, som Karl Evang, Johan Vogt og Philip Houm, på den andre den konservative Minervakretsen, representert ved A.H. Windsnes, Asbjørn Aarnes og Lars Roar Langslet. På denne sida finner vi også den antroposofisk inspirerte Aasmund Brynildsen og filosofen Egil Wyller.

Og det interessante er at både Evang og Vogt kjempet med utgangspunkt i en vitenskapelig rasjonalitet og et naturalistisk grunnsyn, forteller professoren.

Det var i 1954 at den amerikanske Kinsey-rapporten slo ned som en bombe i den norske offentligheten. Rapporten, som beskrev i detalj den amerikanske gjennomsnittsborgerens seksualvaner, kom i to deler, hvorav den første var viet menn, og den andre kvinner.

- Karl Evang var den som knyttet Kinsey-rapporten til sitt forsvar for Mykle. Blant annet argumenterer han for at det er av avgjørende betydning å få beskrevet den faktiske seksuelle atferd i befolkningen. Poenget hans er at moralen må stå i et rimelig forhold til det som er, og ikke være fundert i absolutte og evige verdier - slik høyresida argumenterte for. Kulturradikalerne mente at gapet mellom idealer og virkelighet ikke skulle være urimelig stort.

Johan Vogt, som i likhet med Evang hadde bakgrunn fra miljøet rundt tidsskriftet Mot Dag i mellomkrigstida, henviste i den samme saken eksplisitt til 1700-tallets opplysningsprosjekt og tanken om en liberal rasjonalitet som skulle prøves i friheten.

- Det er dette ståstedet de forsvarer sin ytringsfrihet ut fra, forteller Ebbestad Hansen. Han mener det er viktig å forstå hvilken betydning Kinsey-rapporten skulle få også for den norske debatten.

- Rapporten var basert på den største undersøkelsen i sitt slag noensinne, og fikk enorm betydning. I Norge ble den gitt ut i fire bind, og ble mye brukt av kulturradikalerne mot den tradisjonelle kristne kjønnsmoralen.

Kulturrelativisme

I den kulturkampen som utspiller seg i dag, ser det derimot ut til å være motsatt: Forsvarerne av kulturkonservatismen er de som oftest assosieres med naturvitenskapen.

- Hvordan skjedde denne vridningen i synet på naturvitenskap hos kulturradikalerne?

- Jeg må si at jeg undrer meg over at venstresida, med det som skulle være en kulturradikal kritikk, ser ut til å ha oppgitt appellen til en universell rasjonalitet. De har gått veldig langt i retning av en kulturrelativistisk posisjon.

- Men hvorfor vendte kulturradikalerne seg bort fra naturvitenskapen?

- På 1980-tallet kom denne veldige kritikken av vitenskapelig rasjonalitet, og man kan si at troen på den universelle fornuften led et sammenbrudd. Samtidig fikk fag som antropologi vind i seilene. Dette er jo et fag der kulturrelativismen står sterkt. Men for all del, her finnes det lysende unntak. Det vi ser i dag, er i hvert fall at det er blitt en påfallende mangel på kritikk av overtro og tradisjoner, en kritikk venstresida representerte tidligere.

Konsekvensen av dette er at det ikke lenger er noen som går ut for å kritisere overtro og tradisjoner, slik venstresida gjorde fra 1950-tallet og utover.

- Den universelle rasjonalismen er åpenbart en utfordring kulturradikalismen bør ta. Når det er sagt, har jeg også forståelse for en viss kulturrelativisme. Et dialektisk forhold mellom de to vil etter mitt syn være det ideelle, sier Ebbestad Hansen, som insisterer på at vi får et problem hvis forståelsen av «den andre» fører til at den kritiske bevissthet abdiserer.

- Blir utfordret av islam

- Hvordan vil du sammenlikne 1950-tallets kulturkamp med den vi ser antydninger til i dag?

- I 1957 kjempet de kulturradikale kampen mot et tradisjonelt norsk samfunn, og for større åpenhet i seksualiteten og forsvar for andre samlivsformer. I bunnen av den kampen lå en kritikk av kristen metafysikk og moral, og med den klarte de å kjempe fram en ny frihet som de fleste av oss har satt veldig pris på.

I dag er situasjonen annerledes, mener han.

- Nå har vi en gang fått disse verdiene, og det viser seg at dette blir et problem i konfrontasjon med andre kulturformer og religioner, som for eksempel islam. Hva gjør da de kulturradikale? Så langt jeg kan se, har kritikken vært påfallende forsiktig. Bortsett fra enkelte feminister og Unni Wikans heroiske kamp har mange orientert seg mot en anerkjennelse av «den andre», og gitt helt slipp på den kritiske rasjonaliteten.

Professoren lurer på om det er framveksten av antropologien som fag som har bidratt til dette - i hvert fall er antropologien et fag hvor «den andre» skal forsvares i sin egenart. Når dette går for langt, får man et problem, mener han.

- For å forsvare andre kulturers egenart går de kulturradikale i dag langt i å forsvare sensur i offentligheten. Tradisjonelt er den kulturradikale linjen en kamp mot fordommer, tradisjoner og undertrykkelse. Men når vi nå kommer i en situasjon hvor vi blir utfordret av andre, ser det ut til at kulturradikalismen undergraver seg selv i sin streben etter å forstå andre.

Ebbestad Hansen sier han er overrasket over hvor ofte ytringsfriheten blir problematisert.

- Den samme verdikonservative posisjonen som Minervakretsen sto for på 1950-tallet, er det radikalere som forsvarer i dag. Vi ser også en forståelse for og omfavnelse av blant annet den dypt konservative katolisismen, som i dag kanskje er den mest reaksjonære institusjonen i Europa. Det ville vært utenkelig for den gamle garde.