FNs spesialrepresentant for Afghanistan, Kai Eide, har gjort det klart overfor FNs generalsekretær at han ikke ønsker å forlenge sin kontrakt når den går ut i mars neste år. Eide selv sier at dette hele tida har vært planen, og avviser at beslutningen har noe å gjøre med den opphetede striden rundt Eide og FNs rolle i Afghanistan under det omstridte afghanske presidentvalget i august.

Den gangen hevdet Eides nestkommanderende i FN-oppdraget i Afghanistan (Unama), amerikaneren Peter Galbraith, at Eide hadde stilltiende akseptert store uregelmessigheter rundt valget fordi han angivelig sto president Hamid Karzai for nær.

Eide selv benektet anklagene, og svarte at han kun hadde utført sin jobb og at han hadde det internasjonale samfunnets støtte i Afghanistan.

Overstråling

- Hele poenget med å velge Kai Eide i utgangspunktet var at han ble sett på som pragmatisk og en som Karzai-regjeringen kunne jobbe godt med, og ikke minst en som ikke ville overstråle Karzai, påpeker Stina Torjesen, seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi), overfor Klassekampen.

Hun legger til at mye av kritikken mot Eide har gått på at han «burde vært mer bombastisk», men viser til at det ville ha bidratt til å ytterligere svekke «afghanernes følelse av selvråderett».

- Det andre som har gjort Eides jobb vanskelig er at han skulle forene innsatsen til det internasjonale samfunnet, som er ekstremt splittet med mange aktører og agendaer, i Afghanistan. Det har vært vanskelig å samle alle disse ulike aktørene, og Eide har bare delvis lykkes med dette. Et tilhørende aspekt her er at man har en blanding mellom et stort militært nærvær, og spesielt et stort amerikansk nærvær, som har mye mer å si enn det FN og bistandsaktører gjør, sier Torjesen.

- Her har et av de viktige utfordringene for Eide vært at han hele tida har måttet være en god nummer to til amerikanerne, i stedet for å være den ledende blant de internasjonale aktørene i Kabul.

Et dilemma

Seniorforskeren framhever at det generelt er en problemstilling for aktører som FN i et land som Afghanistan at man må vurdere om man skal jobbe for «umiddelbar politisk stabilitet» eller «bygge institusjoner og fremme universelle verdier», som demokrati og frie valg.

- Dette er et dilemma i postkonfliktsituasjoner, hvor man må navigere mellom disse hensynene hele tida, understreker Torjesen.

- Kai Eide kom rett inn i dette dilemmaet. Han valgte en pragmatisk linje og jobbet mye for umiddelbar stabilitet, for å få situasjonen i Afghanistan til å fungere under de forutsetningene som var. Han har blitt kritisert for å ha gått for langt med denne linjen, men mener selv at han har jobbet innenfor afghanske lover og ut fra hensyn til afghanske aktører.

Eides tidligere kollega Galbraith mente at Unama på et tidligere tidspunkt burde ha reagert sterkt på det omfattende valgfusket Karzais folk sto bak.

Valget var imidlertid skandalisert allerede i utgangspunktet fordi mange afghanere ikke anså valgprosessen som legitim. Kritikere har karakterisert valget som en fasade som i hovedsak var rettet mot regjeringer og publikum i vestlige og andre land som har investert store ressurser i Afghanistan, både i form av soldater og bistand.

Eides valg

- Eide tok et bestemt valg, og fikk mye kritikk fra én leir. Hadde han valgt noe annet ville han fått like mye kritikk fra en annen leir, tror Stina Torjesen.

- Burde Eide gjort noe annerledes?

- I etterpåklokskapens lys kunne man satt spørsmålstegn ved om Eide i forkant av valget burde forutsett hvor vanskelig valget ville bli å gjennomføre, og på et tidlig tidspunkt trukket fram et scenario med mye valgfusk, og stilt spørsmålet om hva det internasjonale samfunnet bør gjøre når det skjedde. Men det var viktig for det internasjonale samfunnet at valget i seg selv skulle være en seier og markere et framskritt i Afghanistan, sier Torjesen.

Taliban og andre opprørsgrupper i Afghanistan oppfatter ikke FN som en nøytral aktør i konflikten, ettersom FN - der vetomaktene Russland og Kina enn så lenge har felles interesser med Vesten i Afghanistan - ifølge opprørerne bidrar til å legitimere en okkupasjon av landet. At Eide og Unama ble så tett forbundet med Karzai og det kontroversielle valget sørget for å ytterligere svekke FNs troverdighet i Afghanistan, hevder kritikerne.

- FN lever av sin legitimitet, og at de faktisk opprettholder universelle verdier som demokrati. Det som kom eksplisitt fram i prosessen var at det framsto som om FN hadde gått på kompromiss med sentrale demokratiske prinsipper, noe som absolutt har spilt inn i Talibans favør, sier Torjesen.

- Men igjen: FN i seg selv er ikke den mest sentrale aktøren i Afghanistan, og Eide har aldri hatt hovedrollen i landet. Det er det afghanerne, med USAs øverstkommanderende og USAs ambassadør som ledende figurer, som har hatt. FN har måttet være en god nummer to.