Obamania

Lørdag 12. desember, 2009
- Norske mediers dekning av Barack Obamas fredspristale i Oslo torsdag må være Norges-rekord (og den henger høyt!) i underdanighet, åpenmunnet beundring og fjesking. Verre er det at mange kommentatorer åpenbart for første gang i sitt liv har hørt en sammenhengende argumentasjon for hvorfor et land må være villig til å forsvare sin selvstendighet, demokrati og frihet, med militære midler. Kjell Terje Ringdal kunne for eksempel over to Dagbladet-sider fortelle oss at «Obamas tale skapte et nytt felles bilde av det som før ble sett på som motsetninger, nemlig krig og fred». Nupi-direktør Jan Egeland fulgte opp med å karakterisere Obamas Nobel-tale «som den viktigste noensinne», mens VGs Hanne Skartveit slo fast at «fredselskende nordmenn og europeere må forstå at krig kan være nødvendig for å sikre freden».
- Obamas utfordring i Nobel-talen var å begrunne og forsvare USAs kriger i Afghanistan og Irak. Det gjorde han ved å henvise til historiske situasjoner der det har vært nødvendig å gripe til våpen for å forsvare nasjonal selvstendighet, demokrati og frihet, slik det var med Hitler-Tyskland. Men diskusjonen om Irak- og Afghanistan-krigen har aldri handlet om det er riktig å ty til våpen for å forsvare sitt land mot diktatur og okkupasjon, men om angrepskrigene mot to land på den andre sida av kloden kan sies å være et slikt nødvendig og rettferdig forsvar for et lands - i dette tilfelle USAs - selvstendighet, demokrati og innbyggernes frihet.
- Det retoriske grepet med å sammenlikne trusselen fra al-Qa’ida med den trusselen Hitler-Tyskland utgjorde på 30- og 40-tallet, er grovt manipulatorisk og villedende. Terrortrusselen er alvorlig og må bekjempes med alle midler, men de to ekstremt blodige og sivilisasjonsødeleggende krigene i Irak og Afghanistan, rettet mot hele folk og nasjoner, kan ikke legitimeres med denne terrortrusselen, og kan knapt sies å være et fruktbart bidrag i kampen mot den. Det er dette diskusjonen om Irak- og Afghanistan-krigen handler om, ikke om retten til å forsvare seg når selvstendigheten og demokratiet er truet. Det er slått fast i FN-pakten allerede for svært mange år siden.










