I dagens utgave av tidsskriftet Gemini kommer en rekke forskere med en bredside mot økonomenes dominerende rolle i klimadebatten, på grunn av kullsviertroen på markedsmekanismer for å få ned klimautslippene.

Gemini blir gitt ut av Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og Stiftelsen for Industriell og Teknisk Forskning (Sintef) i Trondheim, og har et opplag på 77.000. En større gjennomgang av den erfarne miljøjournalisten Lars M. Hjorthol konkluderer med at sosialøkonomenes medisin i klimaspørsmål virker bedre i teorien enn på pasienten.

- Den tunge innflytelsen fra økonomifaget har styrt klimapolitikken ensidig i retning av markedsbaserte løsninger, ut fra en naiv forestilling om et velfungerende marked der folk oppfører seg forutsigelig. Men det gjør de jo ikke. Samtidig er andre og vel så effektive virkemidler, som lover og forskrifter, blitt skjøvet i bakgrunnen, sier professor Marianne Ryghaug ved CenSES, Senter for studier av bærekraftig energi, ved NTNU til Gemini.

Økonomer bremser

- Dette er etter min mening en presis oppsummering. Mange økonomer fungerer som brems i klimadebatten, fordi de har en for teoretisk og snever forståelse, og mangel på realistiske og konstruktive forslag. I stedet nøyer de seg altfor ofte med å avvise forslag til klimatiltak på grunn av manglende kostnadseffektivitet, på en måte som jeg begynner å bli ganske trøtt av, sier forskningsdirektør Knut Alfsen ved klimasenteret Cicero ved Universitetet i Oslo til Klassekampen.

Alfsen har selv brukt økonomenes modeller i arbeid for Statistisk sentralbyrå, som sammen med Finansdepartementet og økonomifagmiljøet ved universitetene er skyteskive for mye av kritikken.

- Økonomenes teorier og modeller har ikke tålt møtet med virkeligheten. Jeg har aldri møtt så mye skepsis til økonomene som nå. Deres tidsalder er over, nå må ingeniørene på banen, sier han til Gemini.

Alfsen var sekretær for lavutslippsutvalget, som la fram 15 konkrete tiltak som skulle redusere Norges utslipp med to tredeler innen 2050.

Drømmebilder

- Det viste seg at våre praktiske og gjennomførbare forslag fikk sterk kritikk fra økonomer, som mente at tiltakene ikke var kostnadseffektive nok. I stedet holdt de fram sine egne drømmebilder, om felles karbonpriser, heldekkende kvotesystemer og CO2-avgift på alt. Dette er vel og bra på papiret, men politisk og praktisk ugjennomførbart. CO2-avgiften er full av hull, og kvotesystemet undergraves ved at aktører er med opptatt av jakt på gratiskvoter enn utslippskutt, sier han.

- Når dere kritiserer sosialøkonomene, er det naturlig å spørre om Jens Stoltenbergs rolle?

- Han er den mest sosialøkonomiske av alle, og hans bakgrunn setter preg på regjeringens miljø- og klimapolitikk. Det viste seinest striden om biodieselavgiften. Det er klart han har rett i at avgiftsfritak på biodiesel har sine ulemper, men han undervurderer problemene med manglende forutsigbarhet når de politiske betingelsene vingler fra det ene til det andre. Det blir en stund til transportbransjen kjøper biodieselbiler igjen.

Alfsen vil i større grad ha reguleringer og lovbestemmelser som er like for alle, framfor ensidig satsing på prismekanismer som ofte ikke virker.

På sidelinja

Gemini refererer en undersøkelse som professor Marianne Ryghaug har medvirket til, for å finne ut hvordan klimaforskernes budskap blir mottatt og tolket i ulike grupper.

Studien viser at økonomenes fagspråk dominerer, og at teknologene - de som skal levere praktiske løsninger - følte seg satt på sidelinja.

- Det ventes av ingeniørene at de skal bidra med løsninger. Men det er markedet, gjennom teknologinøytrale økonomiske virkemidler, som skal avgjøre hva som er best. Dermed får vi et uheldig skille mellom klimapolitikk og teknologiutvikling, uten offentlig debatt om de teknologiske løsningene, sier Ryghaug.

For nesten 20 år siden la forskere ved Sintef fram en rekke konkrete forslag for å redusere norske CO2-utslipp. Allerede da var gasskraft med CO2-lagring, elektrifisering av sokkelen og satsing på solvarme, biomasse og vindkraft blant de viktigste tiltakene.

- Det som var riktig da, er forferdelig riktig i dag, sier sjefsforsker Erik Lindeberg ved Sintef når han studerer forslagene han selv var med på å fremme i 1990.

- Vi får ikke klimavennlig teknologi på plass, fordi det fortsatt er billigst å slippe rett ut. Vi må gjøre det dyrere å slippe ut enn å rense og lagre. Men rett skal være rett - vi fikk CO2-avgiften, som reduserte utslippsveksten fra oljebransjen, sier han.

- Mangler realisme

Professor i samfunnsøkonomi ved NTNU, Anders Skonhoft, medgir overfor Gemini at økonomiske modeller noen ganger fungerer bedre på papiret enn i virkeligheten - som med kvotesystemet. Men han deler ikke «teknologioptimistenes» syn.

- Teknologioptimistene mangler realisme. Erfaring viser at teknologiske forbedringer sjelden bidrar med mer enn to-tre prosent årlig ressursbesparelse, slik at den økonomiske veksten mer enn spiser opp utslippsreduksjonene. Jeg tror ikke vi kommr utenom redusert produksjon og forbruk om vi virkelig vil kutte utslippene, sier han.