At USAs president Barack Obama har endret reiseplaner og bestemt seg for å komme til København til klimatoppmøtets avgjørende forhandlingsdag, 18. desember, var helgens beste nyhet. Det vil bety at enda flere enn de nå 103 påmeldte på stats- og regjeringssjefer møter opp - i seg selv den best tenkelige forutsetningen for å oppnå resultater i Bella Centret.

- Jeg er svært optimistisk før København. Vi får en avtale - og jeg tror avtalen blir signert av alle FNs medlemsland, sa FNs generalsekretær Ban Ki-moon lørdag til Berlingske Tidende.

Obamas deltakelse kan imidlertid tolkes på tre måter:

Presidenten kommer fordi han nå ser tegn på at en ambisiøs avtale kan inngås.

Obamas deltakelse er en garanti for en avtale, men kan paradoksalt nok innebære at det blir en utvannet tekst, formulert over «minste felles multiplum».

Den pokkers teksten

Obamas deltakelse kan være uttrykk for at et «blame game» allerede er i gang: Risikoen for sammenbrudd er så reell at man nå er nødt til å være til stede for ikke å få skylden for å være den forårsaket fiaskoen.

Alt er fortsatt åpent, men en status over uenighetene forteller at risikoen for et reelt sammenbrudd 18. desember absolutt er til stede.

Her er det en status slik den ser ut fra forhandlingenes maskinrom akkurat nå.

Tallene - CO2-mål og klimapenger - er til slutt de avgjørende, eksplosive spørsmålene. Men før forhandlerne overhodet når dit, er det massevis av uenigheter om teksten som må ryddes av veien.

Helt sentralt er spørsmålet om hvordan u-landene - og særlig vekstøkonomier som Kina og India - skal bidra. I-landenes posisjon kan blant annet leses ut av erklæring fra Det hvite hus om Obamas deltakelse, hvor det heter at man trenger en avtale der «alle land forplikter seg til å handle». Forpliktelse er nøkkelordet. Med u-landene allerede ansvarlige for om lag halvparten av de globale CO2-utslippene og med Kina og India ansvarlige for langt over halvparten av CO2-veksten fram til 2030, er det helt avgjørende for USA og EU at u-landenes innsats blir forpliktende. Hva man enn får dem med på, så må de binde seg til å realisere det.

«Det vil vi ikke. Punktum,» sier de store u-landene. «Dere skapte klimaproblemet, og dere er allerede forpliktet via Kyoto-avtalen. Vi vil gjerne bidra, men ikke med forpliktelser.»

Synspunktet ble tydelig da Kina, India, Brasil og Sør-Afrika forleden formulerte sin felles posisjon og sendte den til Lars Løkke Rasmussen.

«Vi vil gå samlet ut av prosessen hvis bare ett av våre vilkår ikke respekteres,» sa Indias miljøminister Jairam Ramesh etter de fires møte i Beijing.

U-landenes trusler

Av dette følger neste alvorlige uenighet: I-landene forlanger at de store u-landenes nasjonale klimainnsats skal måles, rapporteres og verifiseres - akkurat som i-landenes blir det via Kyoto. Kan man ikke kontrollere at u-landene yter sitt, kan man som i-land heller ikke avgjøre hvor mye klimabistand det vil være på sin plass å yte.

«Glem det,» sier u-landene. «Vi informerer gjerne om våre nasjonale, selvstendig besluttede klimatiltak, men vi bestemmer selv hvordan. Det eneste som skal kontrolleres eksternt, er de klimaprosjektene dere betaler til.»

Det leder til den tredje store uenigheten om avtalen: Forvaltning av klimabistanden.

U-landene forlanger betaling av i-landenes historiske klimagjeld i form av bred støtte til å gjøre de fattige landenes utvikling grønnere. Det skal det settes av penger til for eksempel et global klimafond, hvor u-landene som noe nytt er med på å bestemme midlenes bruk. «Vi er lei av givertyranniet,» sier de.

«Det går ikke,» lyder det fra i-landene. «Vi betaler gjerne bistand til de mest utsatte landene, men vi kan ikke lage et fond som i praksis gir u-land direkte tilgang til våre statskasser. Vi giverland vil bestemme hvilke prosjekter våre penger går til.»

Hvis det kan bli enighet om formuleringene på disse områdene, er veien klar for de endelige slagsmålene på toppmøtets siste dager: Hvor mye vil i-landene skjære ned egne CO2-utslipp, hvordan vil de store u-landene bremse sine, og hvor mye penger vil rike land gi til fattige?

Å hindre en global temperaturstigning på to grader er gjort til suksesskriterium for toppmøtet, av både vertslandet, EU, USA og mange andre. Også dette er imidlertid blitt kontroversielt, etter at de utsatte øystatene i AOSIS-alliansen har forlangt 1,5 grads oppvarming som smertegrense, mens Kina, India, Sør-Afrika og Brasil i sitt fellesutspill forlater tidligere støtte til å bremse før to grader - antakelig et taktisk utspill for å presse i-landene.

Hvis to grader er målet, er det hittil blitt ansett for nødvendige at de rike landene skjærer ned utslippene med 25-40 prosent i 2020 i forhold til 1990-nivået. Det er anbefalt av IPCC og konsekvent støttet av blant annet EU, mens u-landene forlanger hele 40 prosent reduksjon av i-landene.

Optimister tross alt

Sjefen for FNs klimasekretariat, Yvo de Boer, sa i helga at «aldri under 17 års klimaforhandlinger har så mange forskjellige land avgitt så mange konkrete løfter» om CO2-reduksjoner. Og toppmøtestatsråd Connie Hedegaard begrunnet forleden en viss optimisme ved at de allerede avgitte løftene fra i-land til sammen betyr opp til 18 prosent reduksjon i 2020.

Man er altså ifølge statsråden ikke lysår fra 25-40 prosent ved toppmøtestart.

En ny opptelling av løftene, fra eksperter hos Climate Analytics, når imidlertid bare 8-14 prosent som sum av løftene. Og de 14 prosent forutsetter blant annet at EU beveger seg fra 20 til 30 prosent reduksjon som 2020-mål - noe som forutsetter enighet på EUs toppmøte på torsdag, midt under klimamøtet.

Det amerikanske Sustain-ability Institute har estimert at disse løftene svarer til å holde en global temperaturstigning på 2,9-3,8 grader - altså i alle tilfeller på feil siden av to graders-grensen.

Det er vanskelig å se hvordan man under toppmøtet skal kunne skjerpe løftene fra i-landene tilstrekkelig. Med bare tre-fire prosent reduksjon i 2020 i forhold til 1990 er det i høy grad USA som trekker nedover, og Obama kan ikke, uten å ta en nesten selvmorderisk politisk risiko, love noe mer.

Ikke en dollar på bordet

Derfor kan man nå blant sentrale forhandlere høre en ny språkbruk: «De 25-40 prosent i 2020 er bare ett av scenariene fra IPCC. For det første må en reduksjonsforpliktelse fra blant andre verdens største utslippsnasjon - Kina - med i beregningene. Og for det andre kan man forestille seg mange reduksjonsscenarier på lang sikt. Kanskje ikke så kraftige nedskjæringer nå og til gjengjeld mer fart på seinere.»

Man kan altså være på vei mot et vesentlig mer ullent suksesskriterium for COP15 enn 25-40 prosent CO2-reduksjon i i-landene i 2020. Det indiske Centre for Science And Evironment mener at de rike landene nå holder på å endre kriteriet «fra at de rike landene påtar seg juridisk bindende reduksjonsmål til at alle land påtar seg frivillige mål basert på hjemlige handlingsplaner.»

Om en slik manøver vil bli godtatt av u-landene er svært usikkert. Noen mener man kan kjøpe dem til aksept. Det vil si: Hvis de rike landenes klimabistand blir sjenerøs nok.

Det er klare tegn på at det vil lykkes å skaffe ti milliarder dollar årlig for perioden 2010-12 som hastehjelp til særlig utsatte land. Når det gjelder det langsiktige behovet - 150 milliarder dollar årlig i 2020 - så er det knapt nok lagt en dollar på bordet på forhånd, og blant andre Yvo de Boer har gitt uttrykk for betydelig skepsis om man kan nå i land på dette punktet under COP15.

I dag er sluttspillet satt i gang. Forhandlerne fra 192 land har 11 forhandlingsdager til å flytte fjell. Håpet er at deltakelsen til over 100 statsledere vil sikre et gjennombrudd. Men faren for et utvannet kompromiss eller et regulært sammenbrudd er overhengende.

©Information

Oversatt av Lars Nygaard