København
- I 12 år har vi hatt en Kyoto-avtale som har pålagt industrilandene utslippsforpliktelser. Selv om avtalen har mange svakheter, og er fulgt opp på varierende vis, så har vi i hvert fall hatt en avtale. I dag møtes det globale samfunn i København for å meisle ut en ny avtale, som skal avløse Kyoto-avtalen i 2012. Mye står på spill.
- Klimakonvensjonen fra 1992, som er rammeverket for de internasjonale klimaforhandlingene, slår fast at målet er å unngå farlige, ødeleggende klimaendringer. Norge, EU og mer enn hundre andre land har den oppfatningen at klimaendringene blir farlig og ødeleggende hvis vi overstiger en oppvarming på to grader. Temperaturen har allerede steget med 0,7 grader siden førindustriell tid. Det internasjonale energibyrået anslår at temperaturen vil øke med seks grader, dersom vi mennesker fortsetter å øke energiforbruket vårt. Å nå togradersmålet krever at vi i 2050 har 85 prosent lavere utslipp enn vi hadde i 1990.
- De rike landene i nord snakker om klimaendringene som noe som skal skje i framtida, men for fattige land i sør, merkes de allerede på kroppen. FN advarer mot at det kan bli så mange som 150 milioner klimaflyktninger innen 2050, men allerede i dag drives folk i sør på flukt, fordi vannkilden deres er tørket ut, eller hjemmene deres er revet med av flom. Et sentralt tema i København vil være hvilket ansvar rike land har for å forhindre disse ødeleggelsene, ikke bare gjennom utslippskutt, men også gjennom å betale for tiltak som kan gjøre de fattige landene bedre rustet mot klimakatastrofene som skjer i dag.
- Slik vi forstår klimakonvensjonen, har land som har blitt rike gjennom den industrielle revolusjonen, også et folkerettslig ansvar for å betale for de ødeleggelsene denne revolusjonen har påført fattige land. Ellers vil vi oppfordre Norge til å ta på seg mer enn hundre prosent utslippskutt, og legge mer vekt på enkle tiltak som kan gjennomføres raskt, istedenfor å drømme om å eksportere våre hjemlige månelandinger som en del av kvotesystemet.
