- Bistand og utviklingspolitikk er grunnleggende politisk i hele sitt vesen, mener miljø- og utviklingsminister Erik Solheim.

Den rødgrønne regjeringens bistandspolitikk har vært under hard kritikk den siste tida. Noe av den skarpeste kritikken har kommet fra bistandsekspert Bjørn Amland, som i et intervju med Klassekampen 25, november beskyldte regjeringen for blant annet å blande næringslivsinteresser og politikk inn i bistanden.

Nå tar Erik Solheim til motmæle:

- Hvilke land vi velger å samarbeide med, hva vi gjør, og hvordan vi forholder oss til regimene i de landene, er nødvendigvis politiske avgjørelser, sier han til Klassekampen på sitt kontor i Utenriksdepartementet på Victoria Terrasse.

- Jeg er veldig glad for at det blir mer debatt om internasjonal utviklingspolitikk. Det er altfor lite debatt om dette temaet, sier han, og understreker at han ikke er enig i kritikken som har blitt rettet mot ham og Stoltenberg-regjeringen.

Forskjellig kritikk

Solheim er opptatt av å vise at bistandskritikerne i debatten om regjeringens utviklingspolitikk kommer fra to forskjellige leire.

- På den ene siden har du den Frp-inspirerte kritikken som vil ha mye mindre bistand, mens noen vil tilbake til tradisjonell bistand slik det ble gjort på 1980- og 90-tallet. Slik jeg oppfatter Amland, så vil han tilbake til bistand som storveldedighet, som helse og utdanning i et relativt begrenset antall land, forklarer Solheim.

Klima og konflikt

Selv om kritikerne er uenige om hva som er de viktigste ankepunktene mot den rødgrønne regjeringens bistandspolitikk, mener mange at den strekker seg for bredt.

Forsker på internasjonal politikk og Frp-medlem Asle Toje er fast spaltist i Klassekampen, og har flere ganger kritisert det han kaller «det norske godhetsregimet». Toje hevder Solheims vektlegging av mekling i væpnede konflikter i fattige land er feilslått som utviklingspolitikk.

- Vi ønsker å vektlegge konfliktforebygging, fordi et land med krig og konflikt vil aldri oppleve reell utvikling. Det er notorisk og bevist. Ingen vil bygge en skole dersom en væpnet bande river den ned i morgen, sier Solheim.

Bistandsekspert Amland har kritisert regjeringen for å inkludere utgifter til utslippsreduksjon i bistandsbudsjettet.

- Bare i Bangladesh må 20 millioner mennesker flytte ved en halv meters havnivåstigning. Det er like mange mennesker som det bor i hele Norden til sammen. Derfor er det å kjempe mot klimaendringer noe av det mest grunnleggende vi kan gjøre for verdens fattige, svarer Solheim.

Utviklingsministeren mener også at kritikken som rettes mot den rødgrønne regjeringen for å inkludere overføringer til asylmottak i norske kommuner i bistandsbudsjettet, er urettferdig, ettersom dette skal ha blitt gjennomført allerede under Bondevik-regjeringen på 1990-tallet.

Afrika først?

I dag gir Norge bistand til 110 forskjellige land. Bjørn Amland har mange med seg når han argumenterer for at norsk bistand bør konsentreres i færre land og prosjekter. Han mener det er internasjonal konsensus om at Afrika må prioriteres mye høyere i forhold til andre områder, enn det som er tilfelle i norsk bistand i dag.

Solheim medgir at Afrika, som verdens fattigste kontinent, bør få en stor del av norsk bistand, og peker på at Afrika allerede mottar rundt 15 milliarder kroner, altså mer enn alle andre regioner til sammen.

- Jeg mener ikke at bistand bare bør gå til Afrika. Det er like mange fattige i India aleine som i hele Afrika. 600 millioner er ekstremt fattige i India, sier han.

Solheim mener høyresiden og KrF foretrekker Afrika på grunn av en misforstått oppfatning om at det er upolitisk å gi til afrikanske land.

- Det er en merkelig tanke at hvis man driver med penger til Latin-Amerika, så er det politikk, mens hvis man gjør det med Afrika, så er det upolitisk. Det ligger en grunnleggende undervurdering av Afrika i dette. Alle land jeg kjenner til i Afrika syder og koker av politikk, sier han.

- Hvis du ønsker utvikling i verden, så må du bidra i de landene i verden som faktisk utvikler seg raskt. Latin-Amerika har tatt et gigantisk skritt i en demokratisk retning og går oppover på alle utviklingsindekser. Vietnam, som Høyre vil kutte, er sannsynligvis den største utviklingssuksessen i verden de siste to tiårene, på grunn av jordbrukspolitikken som har bidratt til matsikkerhet for befolkningen. Det blir meningsløst å straffe Latin-Amerika og Vietnam ved å trekke oss ut av dem, sier Solheim.

Bistandsfilosofi

Utviklingsministeren er opptatt av at utviklingspolitikk må ses i en større sammenheng.

- Bistand er en liten kapitalstrøm i verden. Handel og private investeringer er større. Det innvandrere sender hjem til familiene sine er vesentlig større. Det som tas ut fra u-land i urimelige profitter i flernasjonale selskaper er større enn bistand, korrupsjon er større, sier Solheim.

Han påpeker at bare det flernasjonale selskaper trekker ut av u-land gjennom urimelig internprising utgjør større pengesummer enn verdens samlede bistand.

Utviklingsministeren understreker at utviklingssamarbeid må foregå mellom «likeverdige parter» og ha større vekt på private investeringer og faglig samarbeid.

- Ingen universalresept

Til kritikerne som mener bistand har mislyktes i å bidra til utvikling, svarer Solheim at bistand ikke er en universalresept som kan løse alle problemer.

- Hvis internasjonale maktforhold og handelsforhold virker i gal retning så kan ikke bistand løse det.

Utviklingsministeren vedgår at bistanden har en rekke faremomenter slik som det framgår i kritikken, og peker på risikoen for økt avhengighet. Han mener likevel løsningen er mer debatt og forbedringer, heller enn å gi opp.