- Håpet har vi i oss. Skal vi leve, må vi vise hverandre våre liv. Derfor er en utstilling som denne også et uttrykk for håp.

Det sier Ayman Al Azraq om «Med håpet som våpen», Palestina-utstillingen han er kurator for. Vi møter ham i galleriet nederst i Oslo rådhus. Siden onsdag har det der vært mulig å se både fotografier, malerier, installasjoner og videokunst med tematikk fortrinnsvis fra palestinsk hverdagsliv.

Ayman Al Azraq viser oss først noen store fargesterke fotografier av palestinske småjenter som stråler:

- Hilde Honeruds bilder skildrer jenter som snakker om sine drømmer. Det passer med min ambisjon om å lage en utstilling som sier noe annet om Palestina enn det triste vi ellers hører, sier han.

Det lille ekstra

Vi går videre til et arbeid av Jon Lundell, en fotograf som ved siden av andre prosjekter også jobber for Klassekampen.

- Til denne utstillingen ba jeg ham legge til noe mer i arbeidet sitt, sier Ayman Al Azraq.

Og «noe mer» har han kommet opp med. På gulvet står tre veisperrende betongklosser, mens man i bildene på veggen bak kan se de samme betongklossene plassert i tilfeldig norsk landskap.

- I Palestina er slike klosser det samme som checkpoint eller en annen form for streng kontroll, mens de i norsk setting har en helt annen betydning, sier kuratoren og geleider oss videre til Linda Bournane Engelberths fotografier fra Gaza. Klassekampens fotograf er representert med fire bilder; det er barn som leker i noe som ser ut som ruiner, det er hester på ei strand, det er en kvinne i et rasert hus og et bilde fra ei stue der en ung pike sitter i rullestol.

Fant bilder i kjeller

Noe liknende kan man se på Ayman Al Azraqs eget bidrag til utstillingen; en vegg som på begge sider er dekorert av fotografier fra Palestina og Libanon. Bilder som har hatt en spesiell vei til denne utstillingen:

- Jeg har studert ved Statens Kunstakademi i Oslo siden 2006, og bor på studenthus i Pilestredet. En dag jeg var i kjelleren der, kom jeg over alle disse fotografiene. Det er noen som av en eller annen grunn har lagt igjen det som er flere tiårs dokumentasjon av Palestina-konflikten.

- Har du noen anelse om hvem bildene tilhører?

- Nei, men flere av de besøkende på utstillingen har sett igjen gamle kjente på bildene.

Det er ferieliv, folk i gata, hyggelige lag, men også mindre hyggelige saker, som stygge skader på operasjonssalen. På et par av bildene kan man kjenne igjen det som må være en yngre Erik Fosse, en ikke helt ukjent lege med flere Palestina-opphold bak seg.

På den måten nikker kuratorens arbeid til utstillingens andre del: dokumentasjonen av den 40 år lange innsatsen til Palestinakomiteen i Norge. I lokalets andre halvdel henger det både plakater som forteller hva komiteen har utrettet, og fotografiserier med bilder fra Palestina.

Det er da også Palestinakomiteen som står bak utstillingen i forbindelse med deres 40-årsdag, og Ayman Al Azraq er glad for at han ble spurt om å være kurator:

- Selv om det er vanskelig å kombinere dokumentasjon av solidaritetsarbeid med utstilling av kunst. Utfordringen er å ikke blande de to elementene, men jeg tror at vi har fått til det nødvendige skillet. Blant annet fordi kunstdelen handler om hverdagsliv, og fordi man gjennom bidrag fra en ny generasjon får inn flere sider ved konflikten.

Obamas dynamitt

Blant de nye som er representert, er den sudanske kunstneren Mohammed Fadlabi, som tilfeldigvis dukker opp.

- Jeg kjenner Ayman Al Azraq fra Kunstakademiet og antar jeg ble spurt om å bidra fordi han vet at jeg ofte jobber politisk, sier Fadlabi.

- I maleriet «Dear Naji» låner du den legendariske palestinske karikaturtegneren Naji al Alis faste gjennomgangsfigur og lar ham skue på Nobel-medaljen i det fjerne. Er fredsprisvinner Obama det store håpet i Midtøsten?

- Nei, jeg synes han er en lite passende fredsprisvinner. Akkurat nå er det mer dynamitt enn fred over Nobels pris. Men likevel er det alltid håp. Det er derfor vi har utstilling, sier Fadlabi.

Kunstutstilling som håp er en offensiv tanke. Men med det bakteppet, hva tenker kurator Ayman Al Azraq om forslaget om en kulturboikott av Israel?

- Det er et stort spørsmål, svarer palestineren.

- Å boikotte hver eneste israeler har lite for seg, men man bør takke nei til studieopphold eller konferanser betalt av den israelske regjeringen. Og man må i hvert fall ikke samarbeide med noen som har noe å gjøre med byggingen av muren på Vestbredden.