I løpet av noen dager i november og desember for ti år siden skulle Verdens handelsorganisasjon (WTO), for anledningen samlet til såkalt ministermøte i Seattle, sette fart på forhandlingene om en ytterligere liberalisering av verdensøkonomien.

I stedet druknet WTO-møtet i masseprotester utenfor møtelokalene, der titusener av fredelige demonstranter var fast bestemt på å stanse en agenda de mente kun tjente de rike landene og verdens største multinasjonale selskaper. Kombinert med sprikende interesser blant WTO-delegatene og en skandaløs forhandlingsprosess anført av de mektigste landene, endte møtet med kollaps.

«Det var stor glede blant mange slitne aktivister etter at WTO-forhandlingene brøt sammen. Det er skapt historie i Seattle,» oppsummerte Klassekampens utsendte Frode Rønning den gangen, under overskriften «Millenniumsrunden endte i total fiasko».

Slaget i Seattle

Verden sto overfor et nytt årtusen, og «Millenniumsrunden» var den passende tittelen WTO ga eposet som skulle skjenkes resten av verden. «Slaget i Seattle» var sagnet verden fikk da det hele var over.

Mye sto på spill.

- Dette var et viktig toppmøte. Forhandlingene hadde gått i stå, og man skulle sette i gang nye offensive handelsforhandlinger, sier Asbjørn Wahl i For velferdsstaten til Klassekampen. Han var en av nordmennene som hadde tatt turen til Seattle for å delta i de fredelige WTO-protestene, der 50.000 var ventet. 1400 organisasjoner hadde signert et opprop mot WTO i anledning av ministermøtet.

WTO-sjef Mike Moore hadde naturligvis sett signalene fra frihandelskritikerne, som han karakteriserte som framtidsfiendtlige proteksjonister. Helene Bank, som var i Seattle på vegne av Diakonhjemmets internasjonale senter, påpeker at det allerede hadde blitt etablert en internasjonal motstand mot den omstridte multilaterale investeringsavtalen MAI i forkant av WTO-møtet i Seattle.

- Der fikk man for første gang samlet en global motstand med alt fra kirke, fag, miljø- og solidaritetsorganisasjoner, der de som på mange måter var ekspertene var fra sør. Dette var folk som hadde satt seg inn i handels- og investeringsavtaler og hva disse avtalene innebar for demokrati og utvikling, sier hun til Klassekampen i dag.

«N30»

Det hadde vært noen mindre protestmarkeringer dagen før hoveddagen, den 30. november - siden også kjent som «N30». Seattles ordfører Paul Schell hadde gitt følgende beskjed til demonstrantene dagen før: «Vær tøffe på sakene deres, men vær forsiktige med byen min».

Ikkevoldelige masseaksjoner som var planlagt på forhånd ble iverksatt i koordinasjon. En av aksjonene var å lage menneskekjeder utenfor møtelokalene og fysisk hindre delegatene i å entre bygningene.

- Jeg var midt i den norske delegasjonen som fortvilet forsøkte å komme inn i lokalene, men ble hindret av demonstrantene, sier Thomas Vermes, som dekket WTO-møtet i Seattle for avisa Nationen, til Klassekampen.

- Det var diplomater, ministre, NHO, Bondelaget - alle virret rundt i gatene og prøvde å komme inn her og der. Den som klarte å bryte gjennom var Bondelagets leder, som klarte å forsere seg opp på en kjempemessig blomsterpotte og klatret inn, mens hun dro med seg en eldre diplomat, forteller han.

- Idet hun skulle dra opp NHOs Knut Sørlie så demonstrantene denne lekkasjen og stoppet ham. Det førte til at resten av den norske delegasjonen surret rundt. Så kom politiet med tåregassen, så diverse norske delegater ble nok gasset litt der.

WTOs åpningsseremoni ble avlyst og delegater ble oppfordret til å holde seg inne på hotellene. Utenriksminister Knut Vollebæk skal ha kommet seg inn på møtestedet først etter å ha blitt smuglet via bakdører og underjordiske ganger.

Seattles gater sydet. USAs landsorganisasjon AFL-CIO arrangerte en stor protestmarsj der 25.000 gikk ned til byen og ble forent med andre aktivister. På et tidspunkt stengte 35.000 demonstranter hele forretningsstrøket i Seattle sentrum.

Mangfoldet blant protestdeltakerne ble tydelig da amerikanske transportarbeidere fra det tradisjonsrike forbundet Teamsters marsjerte side om side med miljøvernere kledd ut som havskilpadder.

- Dette var stedet hvor vi fikk disse utradisjonelle, nye alliansene. «Teamsters & Turtles» var en realitet, miljøfolk og fagforeningsrepresentanter leiet hverandre i demonstrasjoner. Det var en ganske sterk stemning, sier Asbjørn Wahl.

Ute i gatene skjøt politiet tåregass for å spre demonstrantene. Seattle-politiet var så rause med peppersprayen at lagrene gikk tomme. Nye forsyninger ble skaffet og fraktet rundt i gymbager av sivilkledde politifolk i gatene. Ordfører Schell, som erklærte unntakstilstand og innførte portforbud, innkalte forsterkninger fra nasjonalgarden for å drive demonstrantene tilbake.

Et fåtall aktivister hadde allerede begynt å angripe butikker og restauranter, samt sette fyr på søppelkonteinere, mens arrangørene av de fredelige aksjonene desperat forsøkte å stanse dem.

Da WTO kollapset

Demonstrasjonene fortsatte dagen etter, til tross for nye restriksjoner. Ordfører Schell forbød protester i sentrum, samt bruk av gassmasker av demonstranter. Fredelige aktivister ble møtt med gummikuler og sjokkgranater. Politiets opptreden ble filmet av aktivistene selv, som ropte: «The whole world is watching»: Hele verden følger med. Rundt 600 WTO-aktivister ble arrestert under protestene.

Samtidig, på innsiden av Washington State Convention and Trade Center der WTOs møte ble holdt, nådde spenningene mellom delegatene bristepunktet. USAs handelsrepresentant Charlene Barshefsky insisterte på å holde hemmelige møter - såkalte «grønne rom»-møter - med en håndfull andre rike land, til de fattige landenes store frustrasjon.

Journalist Thomas Vermes sier han skjønte det hele ville kollapse da han så Barshefskys «ekstreme kjør».

- Det var makta som rådde, og til de grader. Det var USA og noen få andre land som satt i de indre rom og diskuterte, mens afrikanerne satt på gangen og ventet. De hadde ikke noe de skulle ha sagt, sier Vermes.

WTO gikk i stå.

- Det var ikke bare på grunn av motstanden og demonstrasjonene. Men det at det var en såpass sterk mobilisering utenfor lokalene gjorde det nok lettere for en del av utviklingslandene å heve stemmen sterkere innenfor også. Det var en kombinasjon, mener Asbjørn Wahl.

Den 3. desember, da det var åpenbart at forhandlingene ikke førte fram, kastet USAs handelsrepresentant inn håndkleet. Under en pressekonferanse kunngjorde Barshefsky at WTO nå måtte ta en «time out» for å diskutere hvordan man skulle kunne gå videre. WTO-motstanderne, som mente ingen avtale var bedre enn en dårlig avtale, hadde vunnet.

Asbjørn Wahl mener det som skjedde i Seattle ble «et vendepunkt og en inspirasjonskilde» også for norske aktivister.

- Dette var det første sterke uttrykket for at man kom ut av lammelsen etter den politiske tilbakeslagsperioden for kritikerne av markedsliberalismen, som hadde vært sterkt på offensiven i et par tiår. Seattle symboliserte en ny vending, sier han.

Vendepunktet

Wahl forklarer at Seattle samtidig ble starten på en ny type bevegelse.

- Man jobbet på en annen måte, det var mye mer nedenfra og opp og mye mer tverrorganisert. Det fantes ikke noen internasjonal sentralkomité noe sted. Bevegelsene og nettverkene som ble bygd opp i kjølvannet av Seattle er kjennetegnet av denne nye måten å organisere på, sier han, og legger til at en rekke initiativ i Norge, inkludert Attac, Handelskampanjen, Globaliseringskonferansen og Norges sosiale forum, har sine røtter i Seattle.

Samtidig framhever Wahl at massebevegelser mot markedsliberalismen, representert av Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF) og WTO, hadde eksistert i fattige deler av verden i en årrekke før Seattle.

- Seattles symbolske rolle gjelder nok først og fremst i nord. Men samtidig var det en solid blanding på grunn av sterk representasjon av viktige personer og organisasjoner fra sør. Nord-Sør-alliansen var ganske sterk der, ikke minst i politikkutformingen som skjedde. Man utviklet en politikk som ble akseptert fra nord og sør, noe som har fulgt disse nettverkene i ettertid, mener Wahl.

Thomas Vermes synes det er synd at «Slaget i Seattle» i ettertid har blitt «stående som en voldsorgie», og minner om følgende:

- Når det gjelder de egentlige anti-WTO-demonstrasjonene var det slett ikke slik. Det var en fredelig ring rundt bygningen der forhandlingene skulle foregå. Delegatene kom ikke inn. Den enorme massebevegelsen var ikke voldelig, og klarte faktisk å hindre møtet - på fredelig vis, sier han.

Fra skilpadder til verden

Helene Bank påpeker at mange som kom til Seattle for å kjempe for en enkeltsak i møtet med andre aktivister oppdaget at de sto overfor et system som forsterket de problemene de alle jobbet med.

- Jeg husker veldig godt en liten, eldre dame som hadde kledd seg ut som en havskilpadde. Hun sa: «Jeg kom hit for å redde havskilpadden. Nå reiser jeg hjem for å redde verden», sier Bank.