- Norske forfattere interesserer seg ikke for naturvitenskap. I en verden som holder på å krepere, er det deprimerende, mener Gert Nygårdshaug.
De nære ting: - Norske forfattere skriver ut fra sine egne navler, men interesserer seg lite for vår tids naturvitenskapelige utfordringer, mener Gert Nygårdshaug. Arkiv [Tom Henning Bratlie] |
- Det er betenkelig at man henfaller til personlige studier av sin egen fortid, når verden holder på å kollapse.
Det sier forfatter Gert Nygårdshaug, i høst aktuell med boka «Klokkemakeren». I en tid preget av teknologiske nyvinninger og enorme naturvitenskapelige utfordringer, er Nygårdshaug er en av relativt få norske forfattere som aktivt tar utgangspunkt i naturvitenskapelige problemstillinger i sine romaner.
Det er synd, mener Nygårdshaug selv.
- Det som skjer på vitenskapsfronten, burde være interessant stoff for skjønnlitteratur. I stedet skriver norske forfattere ut fra sin egen navle.
Utsikten hjemme
Liknende kritikk ble framført i Klassekampen i forrige uke av poeten Espen Stueland - som nylig ga ut en 778 sider lang bok om disseksjonens og kroppens kulturhistorie.
Selv mener Stueland altfor få forfatterkolleger tar seg tid til å trenge ordentlig inn i vitenskapens verden:
- Vitenskapen er full av problemstillinger litteraturen ville vært tjent med å plukke opp. Ta for eksempel stamcelleforskingen: Hvis diskusjoner om hva mennesket og kroppen er, overlates til medisinske fagblader, er vi ute å kjøre, uttalte Stueland til Klassekampen, og lurte på om norske forfattere virkelig burde nøye seg med å «skrive nok en roman om utsikten fra vinduet», siden arbeidet med dokumentarisk form for de fleste oppleves som strevsomt.
Gert Nygårdshaug deler Stuelands bekymring:
- Jeg er skuffet over min generasjon forfattere. Gamle ml-ere som Tor Obrestad, Edvard Hoem og Espen Haavardsholm har henfalt til å skrive bøker om sin egen barndom, om mor og far og jeg vet ikke hva, sier Nygårdshaug, og peker på at tidligere generasjoner forfattere i større grad har hatt tradisjon for å gå til vitenskapen for å finne stoff til bøkene sine.
- Klassikerne er fulle av dette. Se bare på Hamsun, bøkene hans er fulle av innovative forslag, og du ser at datidens nyheter innen teknologi og vitenskap blir brukt aktivt.
- Hva er det norske forfattere går glipp av når de ikke leser vitenskapelige tidsskrifter og bøker, mener du?
- Det er ufattelig mye. Selv har jeg brukt hele mitt forfatterskap på å få fram ulike sider ved kjemi, fysikk og astronomi, og sette det inn i en handling som gjør det spennende. Jeg skriver fordi verden det er full av ting vi fortsatt ikke vet så mye om. Moderne vitenskap har gitt meg veldig mye. Litteraturen må være med på å åpne dører, hjelpe samfunnet med å komme seg videre, mener Nygårdshaug, som forteller at han når han arbeider med en ny bok bruker rundt 80 prosent av tiden på lesing og reising i forbindelse med research.
- Navlebeskuende
Han mener tidspunktet ikke er det rette for å vende blikket mot sin egen navle:
- Mange norske forfattere ser ut til å være mest opptatt av sin egen oppvekst. Det sier seg selv at når du skriver seks bind om ditt eget liv, eller 30 bøker om livet i Stavanger på 1990-tallet, slik Tore Renberg har varslet at han vil skrive, da er ikke perspektivet særlig stort. Da ser du bare din egen navle, og i en verden som holder på å krepere, er det jævlig deprimerende, synes jeg, sier Nygårdshaug, som tre uker før det viktige klimatoppmøtet i København registrerer at det alvorlige klimatemaet er så godt som fraværende i årets bokhøst.
- Å skrive om relasjoner og skilsmisser er enkelt, siden det er selvopplevd og nær deg. Men det er skrevet tusen sånne romaner fra før, hvor mye nytt går egentlig an å tilføre? spør Nygårdshaug.
- Men er det alt som passer i en roman? Kunne du for eksempel skrevet en medrivende beretning om superkvarker og stamceller?
- Da måtte jeg i så fall knytte det til en større intrige, der det inngikk som en relevant del i en større sammenheng, mener forfatter Gert Nygårdshaug, som mener norske forfattere har alt å tjene på å sette seg mer inn i vår tids naturvitenskapelige utfordringer.
- På det vitenskapelige området skjer det ting som kommer til å sette dagsorden for våre liv og vår litteratur i generasjoner framover. Utviklingen innen forskingen har også en rekke politiske implikasjoner. Følg med og bruk det i skrivingen, er mitt råd.
Tid for Bök
En som allerede har hatt stor suksess med en slik tilnærming til litteraturen, er den kanadiske poeten Christian Bök, som har truffet et stort publikum med sin kombinasjon av poesi og naturvitenskap.
- Christian Bök kommer fra en eksperimentell og avantgardistisk tradisjon, som han nå kobler med biokunst. Bök jobber mye med nett, men også bioteknologi, og det virker som en helt naturlig forlengelse av poesien når han gjør det, forteller Audun Lindholm, redaktør i litteraturtidsskriftet Vagant.
Lindholm mener Bök er godt eksempel på en poet som både er vital og viktig, og som tar inn over seg nye vitenskapelige funn.
- Bök figurerte nylig på en oversikt over verdens 50 mest innflytelsesrike personer, som en av bare to forfattere på lista, sier Lindholm og peker bakover i litteraturhistorien.
- I motsetning til klisjeen om romantikken var svært mange forfattere på denne tiden opptatt av vitenskap, noe som kommer til syne i Mary Shelleys «Frankenstein», for eksempel. Det er denne tradisjonen - koblingen mellom diktning og vitenskap - Christian Bök nå tar opp, forteller Lindholm.
Nettutgaven gir deg et lite utvalg fra dagens avis. For å lese hele avisen kan du abonnere.