- Det er vel en klisjé i begravelsestaler, det at den avdøde hadde «et rikt liv». Men hva er egentlig dette rike livet? Handler det om lykke og følelse av fornøydhet, eller kan det vonde også være en del av et rikt liv? Jeg tror vi må tørre å gå inn i det vonde, sier Mirjam Kristensen, som har fått overstrømmende kritikker for sin ferske roman med tittelen «Et rikt liv».

Og det vonde har så absolutt sin plass i romanen, der hovedpersonen Dahlia Sukarov går rundt i en rutinepreget og ensom hverdag i sitt danske eksil på snart tjuende året i København. Jobben som litteraturforsker er eneste trøst.

Men da ei ung jente blir påkjørt utenfor bygården hun bor i, og bilens fører ikke melder seg, må hun plutselig forholde seg til naboene på en nærmere måte. Hendelsene i boka er sett gjennom øynene til Dahlia, men med to forskjellige fortellerstemmer, ettersom leseren får presentert to alternative versjoner av hva som faktisk skjedde da jenta ble påkjørt.

Historier om eksil

Utgangspunktet kan minne om David Lynch-filmen «Mulholland Drive», hvis historie også fortelles i to forskjellige omganger. I Lynch-filmen er den ene historien glanset og smått magisk, med den kvinnelige fortelleren som heltinnen, mens den andre historien er den førstes vrengebilde, der den samme fortelleren er en klart tragisk figur.

Men Mirjam Kristensen sier til Klassekampen at hun ikke er spesielt begeistret for «Mulholland Drive»:

- Lynch ødelegger nesten alltid filmene med sine sedvanlige rariteter, jeg liker en mer jordnær tilnærming.

- Hva kom så først i denne skriveprosessen? Hovedpersonen, påkjørselen eller ideen om å skrive samme historie på to måter?

- Jeg ville skrive om noe som var fjernt fra meg selv og mine omgivelser. Samtidig som jeg måtte vite noe om det jeg skulle skrive om. København har jeg bodd litt i, og jeg har møtt flere russere som har brutt opp og startet på ny andre plasser. De historiene har gjort inntrykk på meg. Derfor begynte dette som en skrivelek der jeg så for meg denne Dahlia og hennes liv i København.

Det viktige språket

Felles for alle de positive kritikkene av Kristensens roman er at forfatterens gode språk trekkes fram. Slik skildres en biltur Dahlia opplever som et brudd med ensomheten:

«For hver person som kom inn i livet hennes og forsvant ut igjen, Hadassah, Isak, Janusz, Ivan ikke minst, for hvert øyeblikk av avskjed ble grensene bedre bevoktet, murene høyere, luftrommet strengere kontrollert. Men nå, sprekker i landskapet, jordskorpa sprukket opp, nytt landskap.»

- Vi er vel alle ensomme på et eller annet vis, sier Mirjam Kristensen, og forteller om hvorfor språket er det som er viktigst for henne.

- Jeg er ute etter å finne en kjerne, og så åpne den opp og skrive sånn at noe blir sant. Jeg vil mer enn bare å fortelle en god historie. Og så trives jeg så godt med skrivingen. Når jeg først er inni det jeg skriver om, så kommer svarene nesten av seg selv. Det er som om jeg forteller en historie som allerede finnes.

Synd og skyld

I boka får den jødiske naboen Isak svært mye å si for Dahlia, noe som gjør at Dahlia selv tar opp igjen sin gamle interesse for holocaust og holocaustlitteratur.

Stoff som også Mirjam Kristensen interesser seg for:

- For fem år siden leste jeg en amerikansk novellesamling, «Sjalet» av Cynthia Ozick, som nettopp handlet om disse tingene, og det omkalfatret mitt syn på litteratur akkurat da. For et tema som holocaust gjør fiksjonen banal. Hvorfor lage fiksjon når det finnes så dramatiske ting som holocaust å skrive om?

Dette fikk blant annet den praktiske konsekvensen at Kristensen i vår ga ut intervjuboka «Etter freden. Barn av konsentrasjonsleirfanger forteller». Og i «Et rikt liv» blir den fiktive novellesamlingen «The Eyes», om opplevelser fra konsentrasjonsleiren, veldig viktig for hovedpersonen Dahlia.

Der beskrives «øyne med hjerner» som klarer å lagre informasjon ubesudlet av følelser, tanker og refleksjoner, og som derfor kan formidle helt nøyaktig det som har skjedd.

- Mener du at vi trenger et par ekstra øyne for å få det fulle bildet?

- Noen hendelser i livene våre er så store at man ikke kan hanskes med dem på egen hånd. Det er helt menneskelig at man for seg selv prøver å rasjonalisere bort store dramatiske ting som skjer med en. Men disse tingene bør vi egentlig ta ansvar for.

- I boka er det mange betroelser og folk med meddelelsesbehov, og boka drives nærmest fram av insisteringen fra flere hold om at Dahlia må «come clean». Er det sånn at du formaner oss om å få ut det vi bærer på?

- «Et rikt liv» handler jo om synd og skyld. Og løfter vi blikket, så er vi alle på en eller annen måte skyldig. At vi lever gode og bekymringsløse liv her i Norge, har kanskje den konsekvensen at noen andre i verden lever tilsvarende dårlig liv. Slike ting. Så ja, jeg mener at vi på en eller annen måte må ta ansvar for dette, i stedet for å velge å la være å tenke. Kanskje det er erkjennelsen i denne boka?

- Den sørafrikanske forfatteren J.M. Coetzee skriver også om slike ting. Tilfeldighetene, uhellene og det utilsiktede som setter alt ut av spill. Møter med andre mennesker på grunn av ulykker. Slik påkjørselen av den unge jenta griper inn i Dahlias liv. Det må hun ta konsekvensene av, sier Kristensen.