Ny regjering
- Forut for den rødgrønne regjeringsdannelsen i 2005 het det i fagbevegelsen at man ikke ville ha «direktørvenna til Jens» i statsrådsstolene. Nå er den fremste av de uglesette - Grete Faremo - tilbake, og markerer på den måten en slags begravelse av forhåpningene om en rødgrønn fornyelse i norsk politikk. Den nye Stoltenberg-regjeringen gir svært liten følelse av å være en reell koalisjon av tre selvstendige partier. Den minner mer om tidligere tiders rene Ap-regjeringer. Alle de viktigste statsrådspostene er bekledd av Ap-folk, de fleste av dem av det mest trauste og lojale slaget, mens SV tar til takke med barnehager, skole og departementer uten nevneverdig innflytelse på hovedlinjene og de grunnleggende strukturene i samfunnet.
- Inntrykket av en ren Ap-regjering forsterkes av at Karl Eirik Schjøtt-Pedersen ved Statsministerens kontor er utpekt som en slags samordningsminister. Det er ganske spesielt å opprette en slik statsrådspost i en samlingsregjering, der nettopp de tre koalisjonspartnerne bør ha ansvaret for koordineringen av regjeringens arbeid. Der den rødgrønne koalisjonen i 2005 signaliserte brudd og fornyelse, markerer Jens Stoltenberg politisk Ap-kontinuitet når han nå henter inn statsråder fra Gro Harlem Brundtland-epokens markedspragmatiske glansdager.
- Denne regjeringsdannelsen viser også at de styrende sjiktene i Ap er ekstremt opptatt av å sikre seg lojale støttespillere bak sin egen politiske hovedlinje. I løpet av mange år har AUF fostret mange nye unge politikere, men ingen av disse er det funnet plass til i regjeringen. I stedet henter man inn folk med bakgrunn fra næringsliv og forvaltning, som man kan forvente er 100 prosent lojale i forhold til det rådende Ap-regimet. Ikke en eneste ny EU-tviler eller skeptiker er sluppet inn i regjeringen, og heller ingen med erfaring fra eller ståsted i fagbevegelsen. Vi håper i likhet med Norsk Industris Stein Lier-Hansen at den nye regjeringen vil ha større industripolitiske visjoner enn den forrige, men utover det gir denne regjeringsdannelsen ingen bud om en ny og tydeligere radikal og sosialt utjevnende rødgrønn politikk.
