Lenge har bildet av Einar Gerhardsen som en vankelmodig og lett påvirkelig utenrikspolitiker dominert i norsk historieskriving. Gerhardsens reise til Moskva i 1955, hans tale på Natos rådsmøte i Paris i 1957 og forsøkene på å legge til rette for et toppmøte mellom USA og Sovjetunionen våren 1958, har vært regnet som uttrykk for amatørisme og manglende utenrikspolitisk erfaring og dyktighet. Gerhardsens tale i Paris, der han tok til orde for at utplasseringen av mellomdistanseraketter i Europa burde utsettes, er blitt sett på som et sikkerhetspolitisk overspill og kroneksempelet på hans amatørisme. I Årbok for arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek for 2009 imøtegår flere historikere dette synet. Historieprofessor Hallvard Tjelmeland hevder stikk i strid med denne oppfatningen at «ingen norsk statsminister - før eller etter - har hatt så stor utanrikspolitisk erfaring som Gerhardsen hadde midt i 1950-åra, mens postdoktor Stian Bones ser brytningene mellom de to hovedfløyene i Arbeiderpartiet som en konfrontasjon mellom to strategier i den kalde krigen etter Stalins død. Bones har studert amerikanske kilder som viser at amerikanerne så på Einar Gerhardsen som en viktig balansekunstner internt i Norge, og som den viktigste og mest sentrale politikeren i Norge.

I arbeidet med sin doktoravhandling om Nord-Norge i den kalde krigen, studerte den unge historikeren Stian Bones kilder i amerikanske State Department. Noen av funnene derfra legges i hans bidrag i Arbeiderbevegelsens årbok for 2009. I artikkelen viser Bones at amerikanerne mot slutten av 1950-tallet endelig innså hvor sterk posisjon statsminister Gerhardsen hadde i Ap og i Norge.

- Det skjer en endring i tiden etter Gerhardsens berømte tale i Paris i 1957. Amerikanerne fanger opp at hans posisjon er noe langt mer enn å være en «forsoner» internt i arbeiderbevegelsen, og at agendaen hans går i retning av en reell brubyggingspolitikk overfor Sovjetunionen, mens andre toppfolk i Ap ønsket noe annet. Han var en alliert, mente amerikanerne, men med mange forbehold.

Brubygger

Bones viser hvordan Gerhardsen gradvis ble mer og mer misfornøyd med utenriks- og sikkerhetspolitikken under statsminister Oscar Torp. Fra sin posisjon som parlamentarisk leder på Stortinget sørget Gerhardsen for at regjeringens forslag om å oppgi den norske basepolitikken under Korea-krigen ble lagt dødt.

I 1955 kom Gerhardsen tilbake som statsminister, og selv om han var en stødig Nato-tilhenger, fryktet den republikanske administrasjonen at Norge ville slå seg på en mer nøytralistisk linje. Men samtidig innså de at Gerhardsen kunne spille en viktig rolle for å bygge bru over motsetningene i Norge og i Ap.

- Amerikanerne visste gjennom studier av den norske politiske kulturen at nøytralismen som idé sto sterkt i Norge, og at sterke krefter i Ap jobbet for et skandinavisk militært samarbeid. De skjønte etter hvert at Einar Gerhardsen ikke var nøytralist, selv om han var åpen for nøytralistisk tankegods. De innså at Gerhardsen var en betydelig politisk balansekunstner, og slik sett var han nyttig, sett med amerikanske øyne.

Norges plassering

Gerhardsen hadde ambisjoner om å opprette en viss kontakt mellom øst og vest, samtidig som han var overbevist Nato-tilhenger. Og mens Eisenhower og utenriksminister Dulles Foster ikke så at det lå spesielle geopolitiske føringer for Norge som grenseland til Sovjetunionen og strevde hardt for å integrere Norge i Nato, ble det andre toner under Kennedy, som skjønte at slike vurderinger var viktige for lavspenningspolitikken og de selvpålagte restriksjonene i forhold til Nato.

- Å snakke om «Amerika» er å ta store ord i sin munn. Ledende Ap-politikere hadde et annerledes forhold til Demokratene. Også Haakon Lie, som en gang sa til meg at Demokratene «var like gode sosialister som oss». Samtidig skjønte også republikanerne at Gerhardsen var den desidert viktigste politikeren i Norge denne formative fasen i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Hans linje vant fram i Ap, og norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk etter 1955 bærer hans vannmerker. De amerikanske kildene bekrefter at USA også så det slik.

Nordisk balanse

Fra 1961 av ble amerikanerne gjort kjent med begrepet «den nordiske balanse», og Bones viser hvordan amerikanerne tross sterke forsøk på kulturell påvirkning nå innså hvor sterke båndene internt i Norden faktisk var, ikke minst forbindelsene mellom de norske og det svenske sosialdemokratiet. Samtidig prøvde man å påvirke Gerhardsen personlig. - Haakon Lie var viktig i debatten, men amerikanerne forsto at Gerhardsen hadde en utrolig innflytelse over utenriks- og sikkerhetspolitikken. Dette var noe av bakgrunnen for at president Kennedy inviterte ham til Det Hvite Hus i mai 1962. Kennedy ville prøve å påvirke ham som person, samt forsøke å bygge gode relasjoner til Norge, ikke minst etter U-2-episoden, som irriterte Gerhardsen voldsomt. Amerikanerne så også at russerne under Khrustsjov la an en sjarmoffensiv mot nordiske politikere, og så det som formålstjenlig å pleie personlige forbindelser med ledere som Gerhardsen, sier Bones, som mener det er «utenkelig» at Gerhardsen visste om planene om en base i Bodø.

- Dette sto helt i motsetning til hans politiske syn. Vilhelm Evang og noen til opererte i gråsonen i forhold til det som var den politiske hovedlinjen.

- Selv tok Einar Gerhardsen offentlig avstand fra den amerikanske samfunnsmodellen?

- Ja, Gerhardsen mente at den nordiske modellen kunne fungere som modell for de fleste land. Mens amerikanerne mente velferdsstaten førte til en klientifisering som man hadde unngått i sitt eget system. Amerikanerne, spesielt under Eisenhower så på Norge og Sverige som nær sosialistiske land.