«Flere aktører, mer åpenhet, mindre maktkonsentrasjon!»

Ønsket ble formidlet tidligere denne uka i kommentarfeltet på nettsida til det nystartede tidsskriftet «Kunstforum». En henstilling som går rett inn i debatten om maktkonsentrasjon, nettverking og en kunstpolitisk korrekthet i det norske kunstfeltet. Er det rom for uenighet og annerledeshet i norsk kunst?

Konspirasjonsteorier

Kunstmiljøet lider på grunn av dårlig debattkultur, mener kunsthistoriker og kunstkritiker Marit Paasche. I forrige uke ble hun i et debattinnlegg i Klassekampen signert bildekunstner Tonje Gjevjon beskyldt for å være en del av et «nykonseptualistisk dynasti» i norsk kunst, der også Galleri Standards leder Eivind Furnesvik, Kunstkritikk-redaktør Jonas Ekeberg og OCA (Office for Contemporary Art Norway) ble innlemmet.

Dette angrepet mener Paasche er et eksempel på hvordan personlige spekulasjoner preger debattklimaet:

- Alle vi som har jobbet noen år med kunst vet at dette er et felt med god grobunn for konspirasjonsteorier. Det snakkes aller helst om personer og motiv, hvem man liker, hvem som kjenner hvem og hvem som jobber med hvem, og altfor lite om kunst.

- Men er det ikke riktig å problematisere posisjoner dersom det er slik at toneangivende personer har tette bånd seg imellom?

- Det er aldri feil å problematisere posisjoner og tette forhold, men det kan fort ta form av ville spekulasjoner og bli preget av egne agendaer, som når Gjevjon etablerer dynastibildet sitt, sier Paasche.

- For det første har jeg aldri samarbeidet med Furnesvik på noe nivå, jeg har heller aldri vært noen nykonseptualist. Jeg har til og med sittet som opponent til Jonas Ekeberg i en offentlig debatt om nykonseptualisme. Dette viser bare at har man først falt for paranoiaen, så passer alt inn i ens eget bilde av virkeligheten. Skal vi komme oss videre fra dette og lære noe, så må poenget være at vi alle må bli flinkere til å snakke om fag framfor personer.

Sammensatt kunstmiljø

Paasche sier til Klassekampen at hun som frilans-kunstkritiker har diskutert kunst mange steder rundt om i landet, og at kunstsynet som finnes «der ute» absolutt ikke står i entall:

- Norsk kunst er et sammensatt og åpent miljø, her er enorm pluralisme.

- Du vil ha mer dialog om fag, hva bør man snakke om?

- Det er nok av kunstfaglige problemstillinger å løfte fram, og mange fascinerende og interessante tendenser i dagens kunstliv, for eksempel hvordan den yngre generasjonen prøver å gi det åndelige et nytt formspråk. Og siden denne debatten om pluralisme og kunstsyn startet i og med lanseringen av tidsskriftet Kunstforum, så vil jeg bare si at det er en glede at Kunstforum er på beina.

Lukkede rom

Bildekunstner Ingeborg Stana er enig med Paasche i at det er nok av kunstfaglige problemstillinger å ta tak i:

- I takt med at kunstfeltet vokser seg stadig større, så øker behovet for å formulere hva kvalitet er. Men siden kunsten blir stadig mer kompleks, blir det hele tiden litt vanskeligere å si hva kvalitet er. Og når man har en debattkultur som vår, der deltakerne nesten alltid er rask med å klatre ned i skyttergravene, så kommer vi oss ikke videre. Dette kvalitetsparadokset er i ferd med å bli et altoverskyggende problem.

Ingeborg Stana tror det er flere uheldige trekk som har skapt denne mangelen på dialog:

- Kunstscenen er preget av en hard konkurranse som blant annet handler om nettverk. Og fordi man må ha invitasjon for å bli en del av nettverkene, blir aktørene uhyre forsiktig med hva de sier. Dette lukker debattene. OCA er et eksempel på et slikt lukket rom, og er blant de som er med på å kvele debatten.

Retorikk fra 90-tallet

I et intervju med Klassekampen i forrige uke hevdet bildekunstner Anders Eiebakke norsk kunstliv preges av nettverksmakt basert på posisjoner og teorier fra 90-tallet. Ingeborg Stana er langt på vei enig med sin kollega:

- Jeg studerte selv tidlig på 90-tallet og la jo merke til at teorien ble slukt rått. Eiebakke har rett i at vi fortsatt henger fast i den type retorikk. Men i og med at disse spørsmålene reises flere steder nå, så er det kanskje tegn som tyder på at vi er i endring.

- Men hvordan kan debattene åpnes?

- Vi må snakke om kvalitet og vi må diskutere forskjellige typer kunstsyn. I andre kulturfelt, for eksempel film, tør man ta slike diskusjoner. Og fra litteraturen vet man at aktørene i samspill leker seg litt med kvalitetsbegrepet, tenk de utallige bok- og forfatterkåringene Dagbladet kjører med hjelp av både forfattere, teoretikere og lesere. Vi burde tørre å tenke i samme baner på kunstfeltet, sier Stana.