- Jeg støtter ideen om en kulturkamp. Men jeg aksepterer ikke ideen om at den skal tilhøre venstresida, sier Aslak Nore.

Han mener at venstresida er lammet av angsten for angsten - og skyver årsakene til fremmedfrykt under teppet, fordi de vet at nettopp frykten for de fremmede ligger latent i oss alle.

Det liberale samfunn

«Toleranse er farlig,» uttalte Slavoj Žižek til Klassekampen for en uke siden. Den slovenske filosofen mener at den humanistiske toleransen kun glatter over forskjellene som er så nødvendige å konfronteres med om vi noen gang skal kunne klare å leve sammen. Når kulturrelativismen synes å bryte sammen - er det dette som står igjen?

Forfatter, skribent og forlagsredaktør Aslak Nore har skrevet boka «Ekstremistan». Her hevder han at Norge er i ferd med å bli et mer ekstremt samfunn, med større verdimessig sprik og større økonomiske ulikheter, og dette gjør tydelige grenser - som strengere straffer eller høyere krav til utøvelse av foreldrerollen - nødvendige.

- Hva er toleranse for deg, Aslak Nore?

- Det er et klassisk problem: Hva gjør vi med de illiberale i et liberalt samfunn? Man må ha en grunnleggende respekt for andre mennesker. Så lenge befolkningsgrupper med ekstreme standpunkter som står i grunnleggende konflikt med storsamfunnet, forblir små minoriteter, er det ikke noe problem at de finnes.

- Jeg respekterer Usman Ranas (norsk-pakistansk samfunnsdebattant, red.anm.) rett til å være konservativ muslim. Men da må han akseptere at det gir ham mindre frihet i det samfunnet vi lever i. Enkelte muslimer på medisinstudiet har for eksempel den holdningen at de ikke vil håndhilse på personer av motsatt kjønn. Det er greit - men da må de kanskje også innse at de ikke kan utøve legeyrket. Det er en menneskerett å være konservativ religiøs. Men det er ingen menneskerett å være lege.

- Er boka et forsøk på å si noe om debattklimaet i forhold til innvandring, eller handler det mest om praktisk politikk?

- Boka er først og fremst en diagnose på Norge som et land som blir mer ekstremt. Noe blir bedre, andre ting blir verre. Det er ingen tvil om at et flerkulturelt samfunn blir mer kreativt og dynamisk. Men det blir også flere utfordringer og problemer.

Frivillighet i fare

Gjennom «Ekstremistan» går fotballen igjen både som metafor og som eksempel på utfordringer og mulige løsninger i forhold til integreringsspørsmål.

- Av dem som spilte på fotballaget mitt, var det innvandrerguttene som ble store stjerner og som gjorde karriere innen idretten. Det klarte de helt fint uten noen form for kvotering. Men det var også innvandrerguttene det oftest gikk veldig dårlig med.

Nore skriver blant annet om hvordan det gikk nedover med fotballklubben Drafn i Drammen etter at innvandrerbarna kom i flertall på lagene.

- Alle som driver med fotball, vet at innvandrerforeldre er underrepresentert når det gjelder å stille opp på dugnader og frivillig arbeid. Det er alvorlig, fordi det frivillige engasjementet er en grunnpilar i samfunnet.

Frivillig engasjement gir tillit og viser tillit, og dette er essensielt for et lands økonomiske vekst, mener Nore.

Konfrontasjon

Men er det nå slik at dette har sammenheng med økt innvandring? Hvor mange av landets borettslag har vel ikke satt trappevasken ut til eksterne? Og er ikke dugnadsånden synkende, rent generelt?

Jo, det stemmer at viljen til frivillighet er synkende, innrømmer Nore.

- Men innvandringen og det flerkulturelle forsterker tendensen ytterligere, sier han.

- Hvorfor er konfrontasjon så viktig for deg?

- Med denne boka forsøker jeg å vise vilje til å ta opp en del spørsmål som ellers blir liggende urørte. Dette med demografi blir for eksempel per definisjon sett på som noe mørkeblått, nærmest brunt, i de fleste europeiske land. Men det dummeste man kan gjøre, er å si at demografi er noe man ikke kan snakke om, fordi det legger banen klar for høyrepopulistene. Om man ikke tør ta debatten om demografi, eller om tallene som viser at enkelte innvandrergrupper er overrepresentert på kriminalstatistikkene - hvor dårlig intellektuell selvtillit har man egentlig?

Alltid konfliktfylt

Et flerkulturelt samfunn vil til en viss grad alltid preges av konflikt, mener Nore. Men mens amerikanerne er vant til at debatten går ustanselig - til at det alltid summer, som han sier - er dette en ny ting for oss europeere, mener Nore:

- Slavoj Žižek har sagt at det først ble farlig på Balkan i det øyeblikket de etniske minoritetene sluttet å slenge dritt til hverandre, sier han.

- Hvor, eller når, sviktet det?

- Jeg kjøper ikke den spørsmålsstillingen. Jeg vet ikke engang om det har sviktet eller ikke. Det er mye som går dårlig i Norge, men mye går også langt bedre enn i andre land. Vi har tatt en del smarte grep, som for eksempel gjør at vi har unngått gettoene. Det er en enorm fordel, og gjør at vi ikke har de samme utfordringene som svenskene, som har gettoer som Rinkeby utenfor Stockholm eller Rosengård i Malmö, hvor innvandrerandelen er skyhøy og det er enorm sosial elendighet.

Nore har tidligere gått i klinsj med svenske antirasister som Andreas Malm og Ali Esbati, som begge har argumentert for at antiislamismen er utbredt i Europa, og mener at vi må våge å ikke ta debatten.

- Malm og Esbati ser ikke at argumentet om å «ikke ta debatten» egentlig uttrykker tenkemåten i den svenske eliten, som i tiår har sentralisert landet geografisk og kvalt motkulturene - motsatt av i Norge. I Sverige er man redde for å snakke åpent om integrering, samtidig som Medel-Svensson hvisker rasistiske ytringer i Sossernas valgboder. Det er ikke tilfeldig at Sverige stemte ja til EU, mens Norge stemte nei. For meg er både dette og høyrepopulisme uttrykk for ganske sunne impulser i det norske samfunnet, enten du er enig eller ikke. Frp er en bra lufteventil, som uttrykker demokratisk folkevilje.

- Du kaller deg «en opprørt sosialdemokrat». Hva legger du i det?

- Når man har bodd lenge i utlandet, kan man begynne å se og å sette pris på ting i Norge som man tidligere kritiserte. Jeg tror at nitti prosent av alle nordmenn støtter opp om velferdsstaten. Den opprørte sosialdemokraten gjør det, men mener samtidig at kriminelle må straffes hardere, at det kan innføres karakterer på lavere trinn i skolen og så videre.

- Går du ikke i samme felle som de franske universalistene, som tok utgangspunkt i at alle var like - og så viser det seg at alle slett ikke er det?

- Det kommer jo helt an på hvordan du definerer likhet. Jeg tror på en mulighetslikhet. Vi skal ha et grunnleggende skoletilbud til alle, men det trenger ikke bety at man går ut fra ideen om at alle er like. Tvert imot - det går ut fra ideen om at vi har de samme rettighetene på tross av våre ulikheter.