I dag, to uker før valget, kommer den danske boka «Adskillelsens politikk» i norsk utgave. Den er utstyrt med et nyskrevet forord med et klart budskap til norsk venstreside: Dere må besinne dere på opplysningen - igjen.

I boka rettes skytset både mot høyresida og venstresida. Høyresida må gi opp drømmen om et kulturelt ensartet samfunn, og venstresida kan ikke omfavne den ureflekterte ideen om at det er plass til alle slags religiøse krav.

Slår til høyre og venstre

- Dersom Frp vinner valget i Norge, vil det være starten på den samme lange ørkenvandringen venstresida i Danmark har hatt, sier Jens-Martin Eriksen til Klassekampen.

Vi treffer den ene av forfatterduoen Eriksen og Stjernfelt til et intervju i anledningen den norske lanseringen av «Adskillelsens politikk». I den 430 siders tykke boka angriper de to kulturalismen - forestillingen om at vi som individer er prisgitt vår kulturelle tilhørighet. Denne kulturalismen hevder de finnes både på høyresida og på venstresida, og at de gjensidig forsterker hverandre. Den eneste veien ut av denne misæren er ifølge Eriksen å finne tilbake til opplysningstankegangen.

- Venstresida opplever at de som tradisjonelt vil slutte opp om sosialdemokratiet går til partier som Fremskrittspartiet og Dansk Folkeparti. Feilen venstresida gjør er å tolke det dit hen at folk er blitt rasistiske. Det er en sosialpsykologisk diagnostikk, som er ganske umarxistisk. Det er ingen teoriutvikling på venstresida. Derfor må man lide under at man ikke forstår hva som skjer. En del av dette med at man ikke kan forstå sin motstander, er fordi man ikke kan forstå seg selv, fordi venstresida har adoptert en multikulturalistisk tankegang, hvor kulturen får rettigheter, i stedet for å beholde sin harde opplysningsstrategi, sier Jens-Martin Eriksen til Klassekampen.

Ironisk

I «Adskillelsens politikk» viser forfatterne hvordan høyresida har stjålet venstresidas klær.

- Det er noe merkelig falskt ved at det er de mest konservative og sneversynte som nå framstiller seg som bannerførere for menneskerettighetene når det er venstresida som historisk sett har båret fram demokratiseringskravene. Nå er venstresida blitt talspersoner for en moderat opplysning. Man har moderert seg i forhold til religion og kultur. Det er ironisk, sier Eriksen.

OICs krenkelsesstrategi

Sist Eriksen var i Norge var under et av Abid Rajas dialogmøter på Litteraturhuset, hvor hijab var diskusjonstema.

- Dette er diskusjoner som kommer i ulike former fra tid til annen. Debatten rundt Muhammed-tegningene var også en slik diskusjon. Mye av årsaken til det, sier Eriksen og viser til at dette også er OIC, sammenslutning av 57 muslimske land, som aktivt bruker slike diskusjoner som politisk strategi. OIC har en permanent delegasjon til FN, og sto blant annet bak det kontroversielle forslaget om å innlemme angrep på religioner som en del av erklæringen fra rasismekonferansen Durban2 tidligere i år.

- Det har lyktes for OIC å instrumentalisere enkelte innvandrergrupper i Vest-Europa for deres strategi, sier Eriksen.

Han kaller OICs strategi for en krenkelsesstrategi og beskriver den slik:

- Flere av disse landene har lidd under en massiv kritikk av menneskerettighetsgrupper. Menneskerettighetsdiskursen er så sterk at du kan ikke stille noe opp imot den, selv ikke Sovjetunionen klarte det. Derfor adopterer de menneskerettighetsdiskursen, og forsøker å bruke den i mot menneskerettighetene, sier Eriksen og gir et eksempel

- Man hevder nå at religionsfrihet er religionens frihet, altså religionen som et selvstendig subjekt, som en ideologi. Den har rett til å bli fritatt for kritikk. Det er en helt annen måte å se det på enn det menneskerettighetserklæringen gjør det, hvor retten til fri utøvelse og retten til å skifte religion er nedfelt, sier Eriksen og viser til det ironiske at flere landene som ønsker å fremme religionens frihet kritiseres for å bryte religionsfriheten.

Støres feil

Eriksen bet seg merke i et resonnement Jonas Gahr Støre dro i favør av religiøse rettigheter på Litteraturhuset den kvelden.

- Han viser til Arbeiderbevegelsens historie og de kravene den har fremmet for utvidelsen av universelle rettigheter: Stemmerett, styrking av kvinner og barns rettigheter osv. Gahr Støre sier helt korrekt at de konservative hele tiden har gått imot disse kravene og sagt at de ikke lar seg gjennomføre, og så har det vist seg at de tatt feil. Men så begår Gahr Støre en feil, som også sosialdemokratene i Danmark har gjort. Han skiller ikke mellom de universalistiske kravene arbeiderbevegelsen har kjempet for, og disse nye partikularistiske kravene. Det er ikke universelle krav. Det er religionskrav, som man vil ha innført. Innføring av disse krav betyr at man må beskjære de universelle kravene, slik som ytringsfriheten. Da adopterer man OICs retoriske instrumentalisering av hva religionsfrihet skal bety, og da gjør man en feil, sier Eriksen.