Tjuendedag jul driver jula ut, sa alltid far når mor ville hive ut juletreet en uke etter nyttår, på trettendedagen. Der svenskene avslutter julefeiringen med en fest, er det like vanlig i Norge å beholde juletreet til det står uten nåler på de nederste greinene og vitner om at festen er over for lengst. Geir Gulliksen har oppkalt sin siste roman etter tjuendedagen. Han beskriver den som de umodnes trettendedag. Der trettendedagen både er overskridelse og avvikling av festen, er tjuendedagen last call for livsfjerne drømmere, skriver han.

Andre del av romanen heter nettopp «Min umodenhet». Den handler om Liv, som har ført denne boka i pennen. For henne er skriveprosjektet en måte å bli levende og åpne seg for andre på, uavhengig av hvordan hun har det selv. For Liv er en spesielt sårbar person, med et behov for å bli sett, men òg en tendens til å slutte seg om sitt eget indre. En som ser henne, er den navnløse mannen romanen dreier seg om og som den er henvendt til i form av et «du». Han vil at Liv skal være den som formidler hans egen grensesprengende opplevelse av frigjøring gjennom subversiv sex. Det skjer i et trekantforhold som hans kone og han selv sammen innleder til en mann. Bokas første del handler om dette ménage à trois, som varer i tjue dager.

På mange måter er Geir Gulliksens siste roman en løpende refleksjon over hva som ligger i Olav H. Hauges dikt om «den draumen me ber på/ at noko vedunderleg skal skje», at verden skal åpne seg. Men hva betyr det?

Romanens du har en drøm om total omveltning, slik at han for en kort stund kan være fri. Men erfaringen hans av å unnslippe konvensjoner og å bryte hevdvunne regler, framstår som klisjémessig og triviell. Dermed stilles spørsmålet om det ikke er slik at vi selv i våre mest intime erfaringer likner alle andre. Da blir forestillingen om overskridelse problematisk.

Gulliksens roman bringer interessante tanker til torgs. Gjennom refleksjoner over hvordan postpunken skal forstås og drøftelser av hvordan metaforer virker, og med smidig innflettede referanser til sosiologisk teori, setter han to svært ulike forståelser av hvordan erfaring formidles opp mot hverandre. Noen vil hevde at erfaring formidles innholdsmessig og gjennom metaforer, gjennom oversettelse. Andre vil si at erfaring er uoversettelig, at den kun kan formidles gjennom språkrytmer, avbrudd, pauser, hakking og stamming, gjennom overskridelse av alminnelig språkbruk. Romanens du er på paradoksalt vis en eksponent for begge.

Jeg leser romanen som en påvisning av hvordan politikk i form av forvaltning av penger, makt, klasse og kjønn finnes over alt, i språkbruken vår, i hvordan vi utfolder oss kroppslig, og at det gjør det umulig å skille mellom privat og offentlig. Alt er i alt, alltid, som Marguerite Duras sier det. Når duet lukker øynene for det, mister han blikket for det etiske. Han innbiller seg at språket ikke har ord for den seksuelle erfaringen han har hatt med en annen heterofil mann, og opplyser derfor ikke om det da han skal gi blod. Slik utsetter han andre for mulig smitte i den tro at overskridende erfaringer ikke lar seg formidle. Når han senere likevel forteller om erfaringen til Liv, blir forestillingen om språkets tilkortkommenhet avslørt som selvbedrag.

Livs skrivemåte utgjør en undrende og søkende bevegelse som holder språket levende, til tross for at hun opplever det som tingliggjort. «Jeg prøvde å bli levende gjennom et språk som levde uavhengig av meg. Plastisk norsk. Privilegert norsk. Eller en slags premenstruell prostatanorsk. Og bakenfor det, eller under det, eller midt inne i ansiktet på denne persepsjonsprogredierende og plumpt palataliserende pengeholdige produktnorsken; et annet og fattigere norsk, et foreløpig uoppdaget, forhåpentligvis flerkjønnet og identitetsfrisettende norsk.»

Drømmen om et hittil ukjent og dermed overskridende norsk er en romantisk forestilling som utfordrer utforskingen av hverdagsspråkets muligheter. Denne dobbeltheten preger forfatterskapet, men kommer særlig til uttrykk i diktsamlingene, som «Se på meg nå» (2005). Der formulerer Gulliksen utfordringen det er å innskrive det han med henvisning til den polske forfatteren Gombrowicz kaller individets menneskelige horisont i dikt. «Hvordan et individ kan forstå seg selv i forhold til - og sammen med - alle andre» beskrives som en tanke som ber om svar.

Jeg har stor sans for tankegodset i «Tjuendedagen» og for den gjennomreflekterte måten det er framstilt på. Jeg har også stor glede av finne et så gjennomarbeidet syn på språket, verden, musikken og litteraturen. Likevel må jeg innrømme at til tross for at jeg ser poenget med alle beskrivelsene av kjønnsorganer i bevegelse, tretter de meg, og trangen til å gå bort til CD-spilleren og heller lytte til noe av den fine musikken romanen tar opp, fra Joy Division til Patti Smith, blir overveldende. Men hvem har sagt at god litteratur ikke skal sette tålmodigheten vår på prøve? Å tro noe annet ville vel være et utslag av umodenhet?