Kan en regjering, en finansinstitusjon, en maktperson overhodet føle seg trygg igjen?

For en uke siden kom det fram nye opplysninger som kastet lys over hva som egentlig hendte da Island fikk sin store økonomiske nesestyver i vinter. Nettstedet Wikileaks hadde lagt ut dokumenter som viste listen over de største låntakerne til banken Kauphting. Det viste seg at ikke bare var en stor andel av lånene som islandske skattebetalere nå må sørge for å betale tilbake til kreditorene, tatt opp av en svært liten gruppe mennesker. Flere av disse personene viste seg også å stå ledelsen i den islandske storbanken svært nær. Lånene hadde også liten eller ingen garantier bundet til seg.

Skittentøyvask

Bankens advokater forsøkte raskt å få fjernet dokumentene, men ble møtt av dette svaret, som ifølge den danske avisa Information er typisk for nettstedets holdning: «Vi vil ikke hjelpe restene av Kaupthing eller deres kunder med å skjule skittentøyet deres fra den globale offentligheten.»

Wikileaks åpnet i 2007, delvis etter modell fra Wikipedia. Innholdet er brukerstyrt, og enhver kan anonymt legge ut sensitive dokumenter fra det offentlige, finanssektoren eller næringslivet for øvrig.

En kilde til et åpnere samfunn, eller en trussel mot rettssikkerheten?

Gro Skaaren-Fystro er konstituert generalsekretær i Transparency International Norge. Hun sier til Klassekampen at Wikileaks først og fremst fyller funksjonen som den siste utveien for varslere som ikke når fram på andre måter.

- Varslere har ikke nok handlingsrom, og får ikke den anerkjennelsen de fortjener. De blir ofte sett på som sladrehanker og som personer som er vanskelige å ha med å gjøre på arbeidsplassen. Da kan et slikt nettsted være avgjørende for å få fram viktig informasjon. Men motivene for å legge ut informasjon på Wikileaks kan være svært ulike, og det må vi være oppmerksom på.

Skeptisk

Selv ville Skaaren-Fystro være tilbakeholden med å benytte seg av nettstedet.

- Jeg har ikke brukt det så langt, men at jeg kunne hatt lyst til å lese informasjon derfra, skal jeg ikke se bort fra. Jeg ville uansett vært veldig redd for å ta det for god fisk. Dét er grunnen til at jeg ikke ville lagt ut informasjon her selv.

Det er det imidlertid mange andre aktører som vil. På bare et par år har Wikileaks vært den mer eller mindre direkte årsaken til at et mangfold av skandaler har rullet opp: prosedyrer for behandling av fanger på Guantánamo, høyreekstreme British National Partys medlemsliste samt avsløringer knyttet til Scientologibevegelsen. Men i hvor stor grad kan en stole på informasjonen som kommer fra nettstedet?

- Det er individets eget ansvar å være kritisk til all informasjon. Vel vitende om at Wikileaks består av ikke-kvalitetssikret informasjon, kan man ikke stole blindt på det. Men det gjelder mye av den informasjonen vi omgir oss med. I et åpent samfunn må vi selv sørge for å tenke kritisk, og ikke minst bruke informasjon kritisk. Det er et ansvar hos hver enkelt av oss.

- Hvilke muligheter har myndighetene for å kontrollere eller sensurere dette nettstedet?

- Jeg tenker umiddelbart at de ikke bør gjøre det, men heller sørge for å være forsiktige med hvordan de selv bruker det. Wikileaks er ikke egentlig problematisk før seriøse, offentlige aktører begynner å bruke det ukritisk.

Det betyr ifølge Skaaren-Fystro at vi alle bør ta informasjonen som kommer ut, med en klype salt, og ikke minst være nøye med å oppgi kilder.

- Da viser man om ikke annet at man tar det forbeholdet.

Sensur?

Kina og Iran har gjort nettstedet utilgjengelig for sine borgere. Da Kaupthing-saken rullet opp for få dager siden, gjorde også en domsavsigelse det ulovlig for den statlige tv-kanalen å sitere nettstedet direkte. Forbudet ble riktig nok opphevet da det ble avslørt at dommeren som hadde godkjent sensuren, var i slekt med flere av dem som var innblandet i Kaupthing-skandalen.

- Med dette som bakteppe, hvor langt sitter det inne for vestlige myndigheter å følge Kina og Irans eksempel?

- Jeg tror det sitter langt inne - det håper jeg i hvert fall. For å si det sånn: Det er bakstreversk å forsøke å stoppe et nettsted av denne typen. Dets blotte eksistens er faktisk prisen vi betaler for å ha et åpent samfunn, og slike ting mener jeg det er håpløst å sensurere så lenge internett finnes. Samtidig er det åpenbart at det stiller krav til brukeren. Hvis dette blir en kilde til informasjon som mange bruker ukritisk, da har vi et problem.

Skaaren-Fystro, som er utdannet statsviter, har imidlertid liten sans for bidragsyterenes anonymitet på Wikileaks’ sider.

- Generelt synes jeg det er litt feigt å gå ut med informasjon på denne måten uten å fortelle hvem man er. Men det finnes unntak, spesielt hvis det er snakk om en hardt prøvet varsler som ser dette som sin eneste mulighet, sier hun.