Rovdyr

Lørdag 11. juli, 2009
- Det kan gå mot en het sommer i deler av landet der konfliktnivået rundt rovdyrpolitikken er høyest. Debatten om rovdyrforvaltningen finner stort sett sted under radaren til riksmediene, til tross for at den er levende til stede i store deler av landet. Mandag denne uka tok Sp-leder Liv Signe Navarsete til orde for en omlegging av rovdyrpolitikken i et innlegg i Nationen, torsdag argumenterer miljøvernminister Erik Solheim for en omlegging av rovdyrerstatningene i samme avis. Solheim tar blant annet til orde for at man skal prøve ut den svenske erstatningsmodellen, der de skadelidende får betalt på grunnlag av historiske tapstall og antall rovdyr i området, ikke ut fra hvert enkelt skadetilfelle. Dette var erstatningspolitikken stortingsflertallet ønsket i 2004, men som Senterpartiet satte foten ned for på Soria Moria.
- Solheims forslag til erstatningsregime har den åpenbare svakheten at enkelte bønder vil oppleve å få mindre i erstatning enn hva de faktisk taper på rovdyrangrep, om tapstallene er unormalt store et år. Tilsvarende vil andre kunne få for mye. Fordelene bør likevel veie opp for ulempen. I dag har vi et regime som ikke oppmuntrer til skadebegrensende tiltak, men tvert imot til at bøndene må svelge bitterheten ved tap med en dårlig sukret pille fra staten. Å iverksette gjeting, inn-gjerding eller andre tiltak er en ren utgiftspost for bøndene - en utgift det ikke er rimelig at de bærer selv.
- Det er Stortinget som bestemmer at vi skal ha rovdyr her i landet. Det er en forpliktelse vi som nasjon har overfor naturen og artsmangfoldet. Men når flertallet i befolkningen vil ha en slik politikk, må flertallet bære byrdene i størst mulig grad. I praksis må det bety å ta den økonomiske regningen, ettersom det ikke er noen gangbar løsning med ulv og jerv i Sofienbergparken, verken for mennesker eller dyr. Derfor bør vi ha rause erstatningsordninger. Det er likevel ikke heldig med ordninger som umyndiggjør bøndene, slik dagens ordninger faktisk gjør. Man bør i stedet, slik Solheim ønsker, ha ordninger som stimulerer til ulike tapsbegrensende tiltak, men der det er den enkelte bonde som selv tar stilling til om det skal iverksettes tiltak, og i så fall hvilke.










