Arkitektens ensomhet, del 2
Tirsdag 21. juni, 2005
Jeg hadde gitt Tone Berg et iltert resymé av artikkelen i Aftenposten Aften, om boligspekulantenes glupske hundeslagsmål i dagens markedsstyrte hovedstad, og fortalt henne hva jeg mente om å være arkitekt på Menneskenes Håpløse Klode.Vi satt i Kaffebrenneriet i Valkyrie gate og skulle på et møte i Aksjon for Sosial Boligbygging hvor hun var utrettelig aktiv og jeg deltok som halvhjertet nestor uten tro på det store gjennombruddet.– Hallo, sa Tone og så undrende på meg, hvilken klode er det kommunisten Jan Carlsen sender nødsignaler fra nå?– Unnskyld meg, svarte jeg spakt, men innbiller du deg virkelig – selv om ASB får tre eller fjorten tusen hovedstadsinnbyggere til å sende inn et ja på spørsmålet om det bør bygges flere billigboliger i Oslo – at det blir noe mer enn en dråpe i havet?– ASB er bare en kime, kom det fra aktivisten, en sped begynnelse. Og ja, jeg innbiller meg at fjorten tusen krav om flere «billigboliger» vil kunne påvirke politikerne og byggebransjen.– Begynnelse på hva? spurte jeg, og fisket den glorete salgsbrosjyren til Tjuvholmen KS opp av skuldervesken.– Hør her, Tone, de skal tettpakke den vesle halvøya utenfor borgerskapets Aker Brygge med luksusboliger på samme prisnivå, og vet du hva de tillater seg å skrive? «Her er store og små leiligheter i ulike prisklasser, slik at alle skal finne en som passer.» Slå den! «Alle». Som kan bla opp mellom to og åtte millioner kroner …– Nelson Mandela kommer snart på besøk.Jeg tok en slurk av caffelatten og ventet på fortsettelsen.– Hvor mange tror du det var i Sør-Afrika og resten av verden – eller på den deprimerende kloden din – som trodde at apartheidsystemet ville gå i oppløsning da ANC-lederen Mandela fikk livsvarig dom og ble plassert i fengsel i 1964? Og hvordan var holdningene til rasismen da han slapp ut av fangenskapet i 1990? Den frigjøringskampen viser at en annen verden er mulig, Jan. Og slik vil det gå med et av de mest motbydelige kjennetegnene ved den såkalte velferdsstaten Norge også, fraværet av sosial boligbygging, mentaliteten som har gjort boligen til en rådyr kapitalistisk vare.Plutselig følte jeg meg veldig gammel og trett. Og akterutseilt. Jeg visste at jeg hadde blandet kortene, og forvekslet mine eksistensielle besværligheter med riktets tilstand. Tone Berg snakket videre om det store paradokset i husbyggingen og byutviklingen, trakk fram positive eksempler på nye skoler og kulturbygninger og T-banestasjoner og byrom – arkitektur i fellesskapets tjeneste – som sto i grell kontrast til den rådende boligpolitikken. Men vi måtte kjempe videre, og kreve utleieleiligheter og kollektivboliger, og dessuten …– Dessuten hva, Tone?– … må vi kalle en spade for en spade.– Og det betyr?– At vi er nødt til å anvende Eva Joly-metoden og avsløre den økonomiske rovdriften i boligbyggingen, vise hvor grov profitten er og påvise hvem det er som skor seg på at folk blir gjeldsslaver for å skaffe seg tak over hodet. Dette er en kvise på det velstående oljelandets rompe og må fjernes skånselsløst.Nå våknet skribenten i meg og jeg måtte le av min forbigående defaitisme. Ensomhetsfølelsen forsvant. Jeg befant meg ikke på feil klode, jeg var på feil spor, og som vanlig – hver gang jeg fikk en god faglitterær idé – ble livet meningsfullt igjen.Jeg skulle skrive en kronikk i Klassekampen, lovet jeg Tone, om behovet for en boligøkonomisk granskning, ja en boligpolitisk maktutredning, og informere leserne om at min e-postadresse er jan.carlsen@arkitektnytt.no. Kanskje noen ville delta i en slik analyse, og bidra til å styrke kampen mot boligspekulasjonen.– Nå kjenner jeg Røde-Jan igjen, smilte Tone Berg og kikket på klokken, og nå må vi skynde oss for å rekke møtet i Aksjon for Sosial Boligbygging.
Jeg hadde gitt Tone Berg et iltert resymé av artikkelen i Aftenposten Aften, om boligspekulantenes glupske hundeslagsmål i dagens markedsstyrte hovedstad, og fortalt henne hva jeg mente om å være arkitekt på Menneskenes Håpløse Klode.Vi satt i Kaffebrenneriet i Valkyrie gate og skulle på et møte i Aksjon for Sosial Boligbygging hvor hun var utrettelig aktiv og jeg deltok som halvhjertet nestor uten tro på det store gjennombruddet.– Hallo, sa Tone og så undrende på meg, hvilken klode er det kommunisten Jan Carlsen sender nødsignaler fra nå?– Unnskyld meg, svarte jeg spakt, men innbiller du deg virkelig – selv om ASB får tre eller fjorten tusen hovedstadsinnbyggere til å sende inn et ja på spørsmålet om det bør bygges flere billigboliger i Oslo – at det blir noe mer enn en dråpe i havet?– ASB er bare en kime, kom det fra aktivisten, en sped begynnelse. Og ja, jeg innbiller meg at fjorten tusen krav om flere «billigboliger» vil kunne påvirke politikerne og byggebransjen.– Begynnelse på hva? spurte jeg, og fisket den glorete salgsbrosjyren til Tjuvholmen KS opp av skuldervesken.– Hør her, Tone, de skal tettpakke den vesle halvøya utenfor borgerskapets Aker Brygge med luksusboliger på samme prisnivå, og vet du hva de tillater seg å skrive? «Her er store og små leiligheter i ulike prisklasser, slik at alle skal finne en som passer.» Slå den! «Alle». Som kan bla opp mellom to og åtte millioner kroner …– Nelson Mandela kommer snart på besøk.Jeg tok en slurk av caffelatten og ventet på fortsettelsen.– Hvor mange tror du det var i Sør-Afrika og resten av verden – eller på den deprimerende kloden din – som trodde at apartheidsystemet ville gå i oppløsning da ANC-lederen Mandela fikk livsvarig dom og ble plassert i fengsel i 1964? Og hvordan var holdningene til rasismen da han slapp ut av fangenskapet i 1990? Den frigjøringskampen viser at en annen verden er mulig, Jan. Og slik vil det gå med et av de mest motbydelige kjennetegnene ved den såkalte velferdsstaten Norge også, fraværet av sosial boligbygging, mentaliteten som har gjort boligen til en rådyr kapitalistisk vare.Plutselig følte jeg meg veldig gammel og trett. Og akterutseilt. Jeg visste at jeg hadde blandet kortene, og forvekslet mine eksistensielle besværligheter med riktets tilstand. Tone Berg snakket videre om det store paradokset i husbyggingen og byutviklingen, trakk fram positive eksempler på nye skoler og kulturbygninger og T-banestasjoner og byrom – arkitektur i fellesskapets tjeneste – som sto i grell kontrast til den rådende boligpolitikken. Men vi måtte kjempe videre, og kreve utleieleiligheter og kollektivboliger, og dessuten …– Dessuten hva, Tone?– … må vi kalle en spade for en spade.– Og det betyr?– At vi er nødt til å anvende Eva Joly-metoden og avsløre den økonomiske rovdriften i boligbyggingen, vise hvor grov profitten er og påvise hvem det er som skor seg på at folk blir gjeldsslaver for å skaffe seg tak over hodet. Dette er en kvise på det velstående oljelandets rompe og må fjernes skånselsløst.Nå våknet skribenten i meg og jeg måtte le av min forbigående defaitisme. Ensomhetsfølelsen forsvant. Jeg befant meg ikke på feil klode, jeg var på feil spor, og som vanlig – hver gang jeg fikk en god faglitterær idé – ble livet meningsfullt igjen.Jeg skulle skrive en kronikk i Klassekampen, lovet jeg Tone, om behovet for en boligøkonomisk granskning, ja en boligpolitisk maktutredning, og informere leserne om at min e-postadresse er jan.carlsen@arkitektnytt.no. Kanskje noen ville delta i en slik analyse, og bidra til å styrke kampen mot boligspekulasjonen.– Nå kjenner jeg Røde-Jan igjen, smilte Tone Berg og kikket på klokken, og nå må vi skynde oss for å rekke møtet i Aksjon for Sosial Boligbygging.










