- Søknadsøkningen er en positiv trend. Og det henger sammen med at flere kan lage dokumentarer, en trend som bare vil forsterke seg.

Det er dokumentarfilmkonsulent i Norsk Filmfond Maria Fuglevaag Warsinski som på denne måten beskriver den store interessen for å lage dokumentarfilm i Norge.

Tidligere denne uka delte Norsk Filmfond ut 6,8 millioner kroner i utviklings- og produksjonsstøtte til norske dokumentarfilmer, fordelt på produksjonsstøtte til ti dokumentarer og utviklingsstøtte til 18 filmer. Filmfondet hadde mottatt rekordmange 116 søknader, mot normalt 50-70 søknader.

Warsinski har selv vært dokumentarfilmskaper siden tidlig 1990-tall, men begynte i konsulentjobben i Filmfondet i januar i år. Hun begrunner denne ukas tildelinger slik:

- Jeg har tenkt helhetlig og gitt rom for forskjellige sjangrer og uttrykk. I forrige runde var det flere prosjekter med internasjonal tematikk, og jeg måtte gi støtte til prosjekter som var satt i gang før min tid. Men denne gangen kunne jeg sette i gang nye prosjekter. Derfor ble det nå gitt utviklingsstøtte til mange prosjekter. Og jeg er veldig fornøyd med helheten av de prosjektene som har fått støtte. Her er en god tematisk og sjangermessig spredning.

Støtten må ut nå

For tre uker siden intervjuet Klassekampen de erfarne dokumentarfilmskaperne Thomas Robsahm og Sigve Endresen. De mener at Filmfondet støtter altfor mange produksjoner, slik at de begrensede midlene bare blir smurt tynt utover prosjektene. Dette gjør at det blir stadig vanskeligere å fullfinansiere filmer, og resultatet er at det norske dokumentarmiljøet mister talenter som blir slitt ut av jakten på støtte.

Warsinski forsvarer likevel det høye antallet filmer som fikk støtte denne gangen:

- Når det er dobbelt så mange søknader som sist gang og tilsvarende flere gode søknader, så måtte den totale støtten nødvendigvis gå opp for at vi skulle følge malen. Dessuten kommer det veldig mange søknader akkurat nå fordi dette er en tid av året som faller rett før veldig mange andre frister bransjens aktører må forholde seg til. Gir vi ikke støtte nå, risikerer vi at prosjektene blir lagt på is ett år fordi de ikke når andre frister på seinsommeren.

- Men vil alle disse prosjektene bli realisert?

- Det er viktig å la mange få jobbe med research, men det er ikke det samme som at alle er liv laga. De prosjektene som viser tilstrekkelig utvikling, vil komme i mål.

Sammensatt bilde

- Er ikke dette akkurat det Robsahm og Endresen advarer mot? At det blir for lite støtte til for mange prosjekter som det til slutt ikke blir noe av?

- Det er et komplekst bilde. De du refererer til er jo to dyktige og erfarne produsenter som også jobber mot utlandet. I totalbildet er det få av disse. De fleste har ikke så dyre produksjoner som disse og det må vi ta hensyn til. Utfordringen vår er å sikre både kontinuitet og mangfold.

- Sigve Endresen forteller at det er mange regissører som ender opp med å gjøre alt selv. Er det en fare for at ønsket om mangfold fører til prosjektene avhenger av den enkeltes idealisme?

- Det er kanskje litt for mange løse elementer der ute, der regissøren gjør alt selv. Vi må ruste filmskaperne opp til samme nivå som det man ser er tilfellet i fiksjonsfilm. Men dette er noe vi i bransjen må gjøre i fellesskap. Det er viktig at «de store gutta» ikke skal få kjøre løpet alene. For de som ikke er så godt posisjonerte skal også få en sjanse til å lage film, det gjelder blant annet kvinner. I norsk dokumentarfilm er det nemlig en kjønnsmessig likhet, og den bør bevares. Men ikke misforstå meg, vi jobber alle for det samme målet: Å lage god norsk dokumentar. Det skal vi klare. Og det er derfor vi jobber på flere fronter.

Dialog i bransjen

- Er det en løsning å dele opp finansieringen slik Robsahm tar til orde for? At Filmfondet støtter de regidrevne filmene, Fritt Ord støtter det som handler om menneskerettigheter, mens tv-kanalene finansierer de som skal på tv?

- En dialog mellom Filmfondet, Fritt Ord, NRK og TV 2 skal vi være med på. Men det er viktig at regissørene får lov til å lage sine filmer som ikke blir puttet i en bås. For da kan man ende opp med at regissørene lager filmer som er tilpasset det vi ønsker. Et sånn type forslag kan føre til at det er de kompromissvillige filmene som når fram på bekostning av andre, mer modige prosjekt.