I statsbudsjettet for 2008 sa Frp klart nei til «å bruke store summer på likestillingsprosjekter i regi av det offentlige». Tre år tidligere sa de nei til å opprette en likelønnskommisjon.

Men i mai 2009 legger Siv Jensen inn et privat forslag i Stortinget om at regjeringen skal «iverksette tiltak» for likelønn. Hvilke tiltak hun vil at regjeringen skal iverksette sier hun ingen ting om.

Og enda mer: Tre og en halv uke seinere vedtar Frp et arbeidsprogram som ikke sier ett ord om likelønn.

Pensjoner

Over natta har Fremskrittspartiet altså inntatt to innbyrdes motstridende standpunkter til likelønn - ett som passer partiets tradisjonelle velgere, som er skeptiske både til likestilling og offentlige inngrep, og ett som passer de nye velgergruppene partiet forsøker å nå. For eksempel kvinner i offentlig sektor.

En gjennomgang Klassekampen har foretatt av sentrale politiske saker de siste årene viser at dette er Frps modus operandi: I sak etter sak har partiet skiftet standpunkt, gjerne på et tidspunkt da saken allerede er opp og avgjort.

Ett eksempel er pensjonsreformen: Da pensjonskommisjonen la fram sin innstilling i januar 2004 gikk partiet inn for en ordning der alle skulle motta en folketrygd som var lik for alle, altså at alle skulle bli minstepensjonister. Også i gjeldende partiprogram står det at partiet ønsker «en folkepensjon, som på sikt skal være lik for alle» og at flest mulig skal «stimuleres til å ytterligere sikre sin alderdom gjennom private pensjonsforsikringer eller andre spareformer».

Men da Stortinget behandlet pensjonsreformen sommeren 2005 hadde partiet snudd allerede - altså før det gjeldende partiprogrammet var trådt i kraft: Da var de for å beholde dagens folketrygd.

Manns minne

- Frp stoler på at manns minne er veldig kort i politikken, sier valgforsker Anders Todal Jenssen ved NTNU.

Han mener det er typisk for Frps måte å jobbe politisk på at de ser an hva stortingsflertallet går inn for. Dersom de føler at det finnes folkelig grunnlag for det, vil Frp da innta et kontrært standpunkt.

- Så lenge de kan stole på at forslaget deres blir nedstemt i Stortinget, er dette en god taktikk for å etablere eierskap til saker, sier Todal Jenssen.

Dilemma

Valgforskeren peker på at Frp kommer i et dilemma når de vokser i størrelse. Da må de se seg om etter nye velgergrupper som ikke i utgangspunktet står på Frps kjernesaker.

- Tradisjonelt har jo Frp hatt dårlig oppslutning blant unge kvinner. Sånn sett er det ikke så merkelig at de nå prøver å markere seg på likelønn. Men dette er en bane de ikke har spilt på før, og da har de mange gamle standpunkter liggende som må ryddes opp i. Hvis ikke blir det lett å latterliggjøre dem, sier han.

Todal Jenssen mener samtidig disse sakene illustrerer hvor stor autoritet ledelsen i Frp har internt:

- Siv Jensen har vel avklart disse sakene med sine nærmeste, men for de breie gruppene som har støttet Frp i mange år er dette nye tanker, sier han.

Kan ikke vite

Ifølge Todal Jenssen kan motivasjonen for å innta kontrære standpunkter være flerdelt. Ofte handler det om å vise seg fram som et alternativ til de andre partiene, men det kan også handle om å ydmyke den sittende regjeringen.

- Akkurat det er vel ikke nytt? Aps opptreden rundt bensinavgiften i 1986, da Willoch-regjeringen måtte gå av, framsto jo også som en taktisk øvelse?

- Nei, og Frp oppfører seg som det reindyrkede opposisjonspartiet. Dette er vel mest bekymringsfullt for Høyre, som har tenkt å regjere sammen med Frp.

- Men når Frp snur om pensjon og likelønn fra den ene dagen til den neste; kan vi da stole på at de står fast på standpunktene sine i morgen?

- Jeg ville ikke bli det spor overrasket om Frp var tilbake på sitt gamle pensjonsstandpunkt om et halvt år. Det er mye mer i tråd med hva de historisk har ment. Poenget er uansett at vi ikke kan vite, så lenge de skifter standpunkt uavhengig av hva som står i programmet.