- Det vi har vært vitne til i årets første måneder er et gjennombrudd for en debattform der problembeskrivelsen er et mål i seg selv for dem som driver debatten, og der det er selve debatten og stemningen den skaper som er viktig. Det er en nedslående utvikling.

Slik beskriver skribent og tidligere debattredaktør i Klassekampen Ali Esbati norsk offentlighets holdning til spørsmål om islam, innvandring og integrering. I en artikkel i Samtiden som publiseres i dag, går han i rette med debatt- og krenkelsesiveren som brer om seg, og kommer med en oppfordring om å tørre å ikke «ta debatten».

Mobbing

Esbati og hans familie flyktet fra Iran til Sverige i 1986. Han sier at det er veldig rart igjen å bli en del av en offentlighet der man er uhyre opptatt av å diskutere islam:

- Den norske offentligheten er svært opptatt av sitt eget bilde av islam og muslimer. Og saksfeltet tar nå så stor plass at det nesten overskygger økonomiske og sosiale spørsmål som politisk sett må sies å være langt viktigere. Men denne dreiningen har en annen farlig kostnad: Den baner vei for høyrepopulistisk politikk. Som igjen passer overens med den breie utviklingen som viser at fremmedfrykten brer om seg med islamofobien som en motor.

- Islamofobi er et begrep som også brer om seg, blant annet gjennom svenske Andreas Malms bok «Hatet mot muslimer» som ble omtalt her i avisa sist lørdag. Men finnes det noen dokumentasjon på at dette er krefter som faktisk er i frammarsj?

- Det er godt dokumentert at det finnes diskriminering av muslimer på arbeids- og boligmarkedet. Noe annet er at mange muslimer føler seg konstant påpasset og mistenkeliggjort. Og jeg synes ikke det er ok at det blir debatt ut av folks blotte tilstedeværelse.

- Og det er dette du i din Samtiden-artikkel mener er mobbing …

- Jeg drar en parallell. Hos Arbeidsmiljøinstituttet sier de at man må skille mellom konflikter og mobbing, fordi en konflikt forutsetter jevnbyrdighet. Og i den norske offentlighetens omtale av muslimer er det slik at de som har makt, snakker om de som ikke har makt. Dette påvirker menneskers livskvalitet, ens drømmer og ens syn på seg selv og på samfunnet som sådan.

Venstresida feilbedømmer

Esbati peker i sin artikkel på debatten om blasfemiparagrafen, hijab-spørsmålet og Siv Jensens snikislamiserings-utspill som eksempler på saker der det «å tørre å ta debatten» nesten har blitt en trosbekjennelse. Uten at offentligheten blir noe klokere av den grunn.

- Spørsmålet om bruk av hijab i politiet viste at ja eller nei til hijab ikke var det viktigste. Det sentrale var å trekke trådene så langt som mulig, slik at den debatten etter hvert handlet om at «nå tar de over», eller snikislamisering som Siv Jensen kalte det.

- Og det er her venstresida feilbedømmer stridslinjen. For er man med på debatten på motstandernes premisser, så taper man. Se på den store interessen for demografi her i landet. En voldsom iver etter å finne ut hvor mange muslimer det vil være i Norge i 2060 og så videre. Går man inn i en diskusjon med et slikt premiss, så ligger det implisitt en forståelse av at muslimer er «noe annet». At de er dømt til å være i beste fall evige gjester, i verste fall evige trusler, og noe man kan ta seg retten å «debattere» som problem.

Selvforsterkende synsing

Esbati skriver i sin artikkel at viljen til «å ta debatten» ikke bare er noe som finnes blant politikere på jakt etter stemmer og medieoppmerksomhet; dette er en holdning som også har stor tilslutning i det meningsproduserende sjiktet i pressen. Ali Esbati mener at pressen må kunne reflektere over sin egen rolle:

- Den som setter dagsorden har et ansvar på en helt annen måte enn den som sier noe hjemme ved kjøkkenbenken. Dessuten leser journalister hva andre journalister skriver. Og siden man på den måten selv er med på å bestemme hva som skal vektlegges og hvor langt en kan gå, vil en debatt innad i pressen være avgjørende for utviklingen av journalistikken og dermed hva som skal være en del av det offentlige rom.

- Men pressen kan vel ikke bare bortdefinere det å skrive om hijab i politiet eller en Ap-leders utspill om radikal islam? Vil ikke det være, som flere påpeker, det samme som å stikke hodet i sanden?

- «Vi må våge!» ropes det. Men finnes det noe som er mindre belagt med mot og risiko enn å komme med negative generaliseringer om muslimer? Store deler av pressen opptrer som en selvgratulerende klasse som ser på seg selv som ytringsfrihetsforkjempere. Selvforsterkende synsing døpes om til «debatt». Mens man trist må konstatere at det å ta en debatt om for eksempel rasismen i samfunnet nå er blitt en mangelvare, og kanskje det som egentlig burde vært karakterisert som modig å skrive om.

Rette proporsjoner

- I hijab-debatten og debatten i kjølvannet av Kolbergs utspill om radikal islam kom det både fakta på bordet og mange nye stemmer kom til orde - var ikke det bra?

- Det var bra at hijabbrukende kvinner kom til orde. Men samtidig er det en slags offentlig type-casting; man får uttale seg i media som innvandrer og muslim. Og jeg er også enig i at det er bra at fakta blir diskutert, men det var jo ikke mye av det i de debattene. Jeg er redd at det folk sitter igjen med er at det er noe snikete med landets muslimer. Erfaring viser at FrP taper svært lite på å bli tatt i unøyaktigheter, for dem er det trykket og stemningen som er viktig. Det er uheldig i seg selv og fjerner fokus fra andre viktige debatter. Derfor er venstresidas innsats så veldig viktig nå.

- Hva bør venstresida gjøre?

- Venstresida må i hvert fall ikke bli en del av problemet. Klart at spørsmål om hijab i politiet må diskuteres, men det må få rette proporsjoner. Går man inn i denne type debatter på motstandernes premisser, så vinner de. Venstresida bør heller ta inn over seg at rasisme finnes, og at man bør bestrebe seg på å ikke bli en del av det problemet. Derfor bør venstresida fortsette å snakke om økonomi, sysselsettings- og bostedspolitikk i stedet for å «ta debatter» satt i gang av fremmedfiendtlige alarmister. For dette handler om oss som samfunnsborgere, hva vi vil med samfunnet og hvordan vi skal oppføre oss mot hverandre.