Stipendiat ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo, Anine Kierulf, har utnevnt seg selv til en slags kampanjegeneral i norsk offentlighet for forflytning av makt fra folkevalgte organer til internasjonal domsmakt. I en stort oppslått debattartikkel i Dagbladet lørdag 23. mai under tittelen «Siste ord» karakteriserer hun kulturminister Trond Giskes forsøk på å opprettholde det norske forbudet mot politisk tv-reklame til tross for dommen i Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD), som «internasjonal rettsopportunisme». Kierulf velger å se EMDs ekspanderende makt som en ukontroversiell - om enn lite offentlig diskutert - forlengelse av Høyesteretts rolle som øverste domsmakt her hjemme. Så enkelt er det imidlertid ikke. I Norge er det Høyesterett som i siste instans avgjør hvordan Grunnloven skal forstås, men hvis Høyesterett tolker Grunnloven på en måte som stortingsflertallet over tid mener er uholdbar, kan Grunnloven endres etter en nøye fastsatt prosedyre. Ingen annen statsmakt kan hindre Stortinget med 2/3 flertall å vedta endringer i Grunnloven. Dette sikrer det norske rettsvesenet en demokratisk forankring, som ikke gjelder på samme måte for EMD. Dette hadde i og for seg ikke vært et så stort problem, hvis det ikke hadde vært for prinsippet om «dynamisk tolking og rettsutvikling». Dommene i EMD følger ikke nødvendigvis av den opprinnelige teksten eller intensjonen, men lever sitt eget liv avhengig av skiftende politiske forhold. Dermed har EMK-systemet på linje med EU-retten utviklet seg å bli en slags selvgående, evig ekspanderende Leviathan, som ikke kan kalles tilbake når den først er satt i bevegelse.

Norge har tilsluttet seg en rekke forpliktende internasjonale konvensjoner som er helt avgjørende, både for vår egen sikkerhet og organiseringen av verdenssamfunnet som helhet. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, som ble vedtatt i 1950, og som ble ratifisert av Norge i 1952, stadfester grunnleggende menneskerettigheter som retten til liv, forbud mot tortur, slaveri og tvangsarbeid, retten til frihet og sikkerhet, rettferdig rettergang og respekten for privat- og familieliv, samvittighets- og trosfrihet, ytringsfrihet og forsamlings- og foreningsfrihet et cetera. Dette er helt basale menneskerettigheter, som det er naturlig at Norge anerkjenner gjennom internasjonale konvensjoner. Problemet oppstår når domstolen, som følge av prinsippet om dynamisk rettsutvikling, velger å definere flere og flere områder inn under sin jurisdiksjon, som for eksempel konkursrett og politisk tv-reklame. Dette er saker og områder som de færreste, ikke minst det norske Stortinget da det sluttet seg til konvensjonen, hadde forestilt seg skulle avgjøres av en domstol i Strasbourg. Eller som høyesterettsdommer Ingse Stabel sa på en konferanse på Institutt for samfunnsforskning for noen år siden: «Det er ikke alltid like opphøyd det domstolen i Strasbourg beskjeftiger seg med, det er mange petitesser og merkverdigheter, som ikke fortjener betegnelsen menneskerettigheter.»

Det er ingen grunn til på generelt grunnlag å foretrekke at saker blir avgjort av internasjonal domsmakt framfor nasjonale demokratiske prosesser. For folk på venstresida er det et selvstendig poeng at flest mulig beslutninger tas av folk selv, der de lever, bor og arbeider. I mange europeiske land er det i dag økende uro over at flere og flere beslutninger tas av byråkrater og jurister, fjernt fra den offentlige politiske debatten og reell folkelig innflytelse. I Norge har tradisjonen vært at store avgjørende saker har vært løst gjennom langvarige politisk strid, som så har endt i Stortinget, som har vedtatt nye lover. Slik har for eksempel abortloven, homofiles rettigheter, og nå sist den kjønnsnøytrale ekteskapsloven, blitt kjempet gjennom. Styrken ved det norske systemet er at vedtakene, når de først kommer, er bredt forankret, og de politiske seirene blir varige, fordi opinionen reint faktisk er endret. Til sammenlikning er det Høyesterett i USA som avgjør om det skal være fri abort eller ikke.

Det spesielle med den konkrete striden om politisk tv-reklame er ikke bare at Kierulf og hennes meningsfeller kjemper for å underlegge norsk lov internasjonal domsmakt, men at de også fungerer som pressgruppe for å innskrenke regjeringens handlingsrom når dommen først er falt. I Klassekampen lørdag advarte jussprofessor Fredrik Sejersted mot slike forsøk på å avblåse diskusjonen Han mener det ikke er noen grunn til å overoppfylle våre forpliktelser og at vi i denne saken ikke er forpliktet til å gå lenger enn det Trond Giske har gjort. Tilsvarende spurte jussprofessor Hans Petter Graver i Morgenbladet for en tid tilbake om det er riktig at en domstol i Strasbourg skal avgjøre om Norge skal være blant de fire landene i Vest-Europa som tillater slik reklame, eller om vi skal være blant de elleve som forbyr det. Graver mener domstolen her legger uholdbare begrensninger på de nasjonale politiske myndigheters handlefrihet.

Anine Kierulf viser i Dagbladet til Stortingsmelding 15 (2008-2009), der hun under et kapittel om «Norges særlig dype avhengighet av internasjonal rettsorden» har funnet fram til en setning som lyder: «Å forhindre svekkelse av internasjonal rettsorden (…) bør (…) betraktes som Norges primære og prioriterte utenrikspolitiske interesse». Denne setningen bruker hun som brekkstang mot Giske, som hun mener er på kollisjonskurs med regjeringens offisielle politikk. Det skal vi ikke ta stilling til her, men dette kapitlet i stortingsmeldingen er faktisk litt interessant i diskusjonen om hva som bør reguleres av internasjonale avtaler og domsmakt, og hva som ikke bør gjøre det. I det avsnittet Kierulf siterer fra, er poenget å vise hvordan Norge som en liten nasjon er fullstendig avhengig av internasjonale rettsordninger, som for eksempel FNs havrettskonvensjon. Dette er en type konvensjoner som er helt avgjørende for at ikke den sterkestes rett skal gjelde på den internasjonale arenaen. Derfor har Norge som en liten nasjon interesse av å bevare og styrke den internasjonale rettsordenen, men det er ikke det samme som at flest mulig beslutninger skal tas av internasjonal domsmakt. Når det gjelder havrett, er det helt åpenbart at dette er et internasjonalt spørsmål, men det samme gjelder ikke for tv-reklame. Den internasjonale retten tar nettopp sikte på å regulere forholdet mellom land med ulike interesser og statskikk. Det er ikke noe selvstendig poeng at alle land skal være like.

Maktutredningens sluttrapport fra 2003 drøfter spørsmålet om rettsliggjøring, folkestyrets forvitring og internasjonal domsmakt på bred og prinsipiell basis. Fram mot grunnlovsjubileet i 2014 bør disse spørsmålene tas opp til bred offentlig diskusjon, i stedet for som nå, å bare la den negative utviklingen fortsette uten debatt. EU-domstolens dommer om sosial dumping og EMDs dom om politisk tv-reklame bør være en tankevekker for folk som trodde at internasjonal domsmakt og elitestyre var å foretrekke framfor demokrati. Disse spørsmålene er spesielt viktige for venstresida, fordi demokrati og aktiv folkelig deltakelse og maktutøvelse både er det politiske målet og den politiske metoden for den demokratiske venstretradisjonen.