Debatten om dommen fra den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) om politisk tv-reklame ruller videre. Under ulmer en større debatt om utviklingen i norsk rettsvesen - og for norsk selvråderett. For de siste 15-20 årene har det skjedd en massiv internasjonalisering av retten, og kritiske røster mener norske politikere er for villige til å legge stadig mer av det politiske saksfeltet innunder internasjonalt lovverk.

Hva skjer med de folkevalgtes mulighet til å styre utviklingen i Norge når stadig mer faller inn under internasjonale konvensjoner?

Mindre demokrati

- Jo flere saksfelt vi overlater til juristene, desto mindre blir virkefeltet til politikerne vi velger. Dette betyr en innskrenking av demokratiet, sier professor i rettshistorie Erling Sandmo.

Han mener det er påfallende at det er juristene, og ikke politikerne, som har de tydeligste motforestillingene imot at stadig mer av politikken overlates til juristene.

- Det er vanskelig å overlate politikken til juristene uten at politikken går tapt. Dessuten er det vanskelig å få den igjen i ettertid, sier Sandmo.

Han mener dommen mot Norge i Strasbourg i forbindelse med tv-reklame-saken er et godt eksempel på dette.

- Det er veldig problematisk at tilhengere av politisk tv-reklame bare kan si at motstanderne ikke respekterer menneskerettighetene. Dette viser hvordan det politiske myndighetsområdet innskrenkes når politikken rettsliggjøres, sier Sandmo.

Slik han ser det viser denne saken at jussen overtatt og politikken.

- Resultatet er at markedet slippes løs på politikken. Salget av dyr tv-tid til høystbydende ideologi har her blitt definert som ytringsfrihet, sier han.

For og imot

- Demokratiet består av både folkesuverenitet og rettsstat, kort forklart politikk og juss, sier stipendiat i offentlig rett Anine Kierulf.

Hun mener at rettsliggjøringen av politikken også har negative sider, både omfangsmessig og i forhold til demokratisk legitimitet.

- Samtidig er det folket, gjennom Stortinget, som har avgitt sin makt til Den Europeiske Menneskerettsdomstol. Slik sett har det internasjonale lovverket en demokratisk forankring i folket.

Kierulf mener kritikken både amot rettsliggjøring av politikken og mot internasjonale domstoler er altfor lite prinsipiell.

- Både FrP og venstresida er lite prinsipielle i sitt forhold til internasjonale domstoler. De liker prinsippene og følger dem gjerne når de i enkeltsaker får utslag som de er enige i, men er snare til å mene at internasjonalisering er negativt når prinsippene fører til konsekvenser som ikke er i overensstemmelse med egen politisk oppfatning.

Hun sier derfor at lovverket også har en funksjon i forhold til å hindre politiske snarveier.

- En del politiske påfunn kan sikkert virke lure i øyeblikket, men vi trenger en levning som sikrer grunnleggende rettigheter over tid, og bremser reformiver i alle retninger. Som nasjonale grunnlover legger også internasjonale rettigheter begrensninger på enhver politisk opportunisme, både til høyre og til venstre, sier Anine Kierulf.

Trenger debatt

- Faktum er at Norge i likhet med resten av Europa de siste 15-20 årene har vært gjennom en omfattende rettsliggjøring, blant annet i form av menneskerettighetskonvensjonen og EØS-regelverket. Dette er i det store og hele positivt, ikke minst for et lite land som Norge. Samtidig reiser det en rekke utfordringer, særlig for det nasjonale folkestyret, sier jusprofessor Fredrik Seiersted

Han mener vi må bli bedre til å forstå rekkevidden av forpliktelsene vi inngår.

- Når vi inngår nye forpliktelser må vi være klar over hva det faktisk er vi forplikter oss til, og konsekvensene det har for folkestyret. Det mener jeg vi ikke alltid har vært gode nok til, sier han.

Seiersted sier videre at den kritiske debatten ikke kan opphøre i det forpliktelsen er inngått.

- Når det kommer dommer mot Norge må vi analysere grundig hvor langt de dommene rekker. Vi skal oppfylle forpliktelsene våre, men det er viktig at vi ikke overoppfyller dem. Når den internasjonale domstolen har talt, må vi spørre oss om vi skal overoppfylle forpliktelsene våre eller om vi skal sørge for å beholde mest mulig handlefrihet, sier Seiersted, og nevner eksempelet med tv-reklame-dommen.

- Den sier noe om at pensjonistpartiet ikke hadde tilgang til tv-mediet, men den sier ikke noe om reklame generelt, eller om de større partiene. Da er det rom for å oppfylle kravene på ulike måter. Å tillate all politisk tv-reklame er å overoppfylle dommen, det er å si politisk at vi ønsker politisk tv-reklame. Jussen forplikter ikke til noe mer enn det Giske har gjort, sier han.

- Det at dommene kan være tvetydige understreker betydningen av å ha en kritisk offentlighet. Jeg tar ikke til orde for å bryte internasjonale forpliktelser, men en kritisk bevissthet er nødvendig for å beholde Stortingets handlingsrom, sier han.

Giske sår tvil

Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen mener tv-reklame-striden avdekker behov for en grundig debatt.

- Jeg protesterer ikke på Giskes håndtering av politisk TV-reklame, jeg er opptatt av det prinsipielle. Giske stiller spørsmål ved om den europeiske menneskerettighetskonvensjonen skal ha forrang, og ved menneskerettighetsdomstolens legitimitet. Dette er en viktig debatt som vi må ta, sier hun.

Hun mener Giske har sådd tvil om regjeringens politikk på menneskerettighetsfeltet. Utgangspunktet for kritikken er blant annet at Giske hos RedaksjonEn satte spørsmålstegn ved at syv dommere i Strasbourg skulle sette seg over det norske stortingsflertallet.

- Hvis Giske mener at vi ikke skal la menneskerettighetskonvensjonen ha forrang, må vi ha en grundig debatt om det og eventuelt reversere det. Dette er altfor alvorlige spørsmål til at en minister kan tenke høyt om det i et debattprogram.

Simonsen sier at internasjonale avtaler ikke bare kan være forpliktende når det går i Norges retning.

- Dommen, som jo handler om ytringsfrihet, ikke politisk tv-reklame, er altså konsekvensen av et system som også rammer alvorlige brudd på menneskerettigheter. Det skal man være svært forsiktig med å undergrave, sier hun.