Ekte 68-ere spiser ikke Sushi

Det er nok av ledetråder. Én fører selvfølgelig til kvinnegruppa i Ap, en annen til antropologisk institutt, en tredje til Dagbladet. Men bakenfor løpeguttene samler trådene seg. De leder til en gjeng 60-åringer, man kaller dem vanligvis «68-ere» selv om de studerte, leste Marx, hørte på Cornelis og drømte om en bedre verden tiåret etter. Kampårene på 70-tallet formet generasjonen som er toneangivende for hva som er politisk korrekt her til lands i dag.

Det er en gammel historie, men den er alltid ny. Rebellene fra en generasjon blir det etablerte i neste. De som stenger for sola, som insisterer på gårsdagens løsninger på dagens problemer. Og på samme måte som 68-erne gjorde opprør mot krigsgenerasjonens liv og læren mener nå de unge i Norge at 68-erne har gått ut på dato. Debattene rundt AKP, Irak-krigen og bispevalget har vist at 68-erne vil tvangsfore offentligheten sine forestillinger til siste åndedrag. Og mens vi venter nye fadermordere, eller eventuelt at de gamle skal dø av seg selv, kan vi korte tiden med en forkjøps-obduksjon.

Hva er det egentlig som feiler 68erne? Fem symptomer peker seg ut:

• Sosialisme: Mens krigsgenerasjonen bygde landet, kan vi takke 68-erne for velferdsstaten. De fleste i Norge avhenger direkte eller indirekte av staten. Det var kanskje derfor vi ble så irriterte da svensken Rosengren sa at vi er den siste kommuniststat. Han hadde lang på vei rett. Norge er i dag den mest sosialistiske staten i Europa. Da New York Times i våres rapporterte at bedrifter som ikke oppfyller statskvotene for kvinner i styrene skal straffes, kommenterte en av USAs ledende statsvitere «Det er det mest dustete forsøket på å kvele økonomien jeg har hørt om. Si meg, lærte de ingen ting av Sovjets kollaps?» Nei, tvert om er budskapet mer stat, mer regulering og mindre personlig ansvar stadig en valgvinner. Påstås det.

• Konstruktivisme: Hemmeligheten bak 68-ernes stayerevne er at de ignorerer fakta som ikke passer med deres standpunkter. De tror at «ting blir sånn fordi vi sier at de er sånn». Lenins ordspråk «en løgn som blir fortalt ofte nok blir til sannheten» har avfødt en tankeretning som kalles konstruktivisme. Et eksempel på skrøner de har fått folk til å tro er at Norge er et «multi-kulti» samfunn. Fakta er at vi er et av de mest monokulturelle moderne samfunnene i verden. Dette blir så brukt til å rettferdiggjøre Europas mest idiotiske innvandringspolitikk: Asylinnvandring basert på falske flyktninger som aldri kommer i arbeid. 68-erne kan takke konstruktivisme for sin unike evne til å ta feil. Hallo. Dette er folka som gikk i tog for Sovjet og Saddam og var mot Bh-er og farge-tv.

• Moralisme: 68-erne er selvrettferdige og oppfatter gjerne andre meninger enn sine egne som umoralske. Hvor denne moralske overlegenheten kommer fra er uklart. 68-erne er nemlig relativister og har ikke noe fast verdisystem. Moralske problemer løses vanligvis gjennom å syntetisere gjensidig utelukkende tanker. Som en statskirke hvor det er i orden å ikke være kristen. De 68-erne som har en tro la den gjerne igjen hjemme når viktige beslutninger skulle tas. Allikevel vil de gjerne forankre sine standpunkter moralsk. I fravær av Gud styrer de gjerne unna begrepene «godt» og «ondt», og sammenligner heller med empiri. Resultatet er en offentlig debatt som skummer over av sammenligninger med voldtekt, nakkeskudd og holocaust. Gjerne i forbindelse med kommunesammenslåinger og injuriesøksmål.

• Internasjonalisme: Et munnhell har det til at «ekte 68-ere spiser ikke seipanetter». Det kan så hende, men de spiser fanken ikke sushi heller. De elsker alt som er fremmed, på avstand vel og merke. Deres kjærlighet til den 3. verden er så ren og sann at et besøk dit bare ville ødelegge. 68-erne viser sitt internasjonale sinnelag ved stadig å være på utkikk etter nye uretter som de kan påta oss skylden for. Som da de løy på seg at Norge er delaktig i slavehandelen, jødeforfølgelsen eller nylig, at vi skal betale «krigsskadeerstatning» til Irak. 68-erne er sjenerøse med felleskassa. Milliarder brukes på et parodisk stort UD, bistandsprosjekter som bare eksisterer på papiret og tynt maskerte kampanjer for å skaffe kremjobber i FN-systemet til norske politikere. Det kanskje tristeste med 68-erne er at deres «internasjonale solidaritet» har blitt synonymt med å brenne offentlige penger og legge asken i egne lommer.

• Idealisme: Til tross for sitt glødende engasjement tar 68-erne ikke ting så tungt. Femti år med u-hjelp har hjulpet Afrika fint lite mens fattige land som ikke har fått trygd fra Norge har gjort det bedre. Som idealister flest er 68-erne uinteressert i om en handling har den ønskede effekt, de er mer opptatt av å sette et eksempel. For 68-erne har engasjement en verdi i seg selv. Det var derfor de gikk føttene såre på KGB-sponsede fredsmarsjer på 80-tallet. Derfor importerer vi heller hyperforurensende kullkraft enn å bygge egne gasskraftverk. Og derfor minner Norge mer og mer om andre sosialistland: dårlige skoler, elendig infrastruktur og pensumidealisme.

Rune Slagstad advarte i sin kronikk i Dagbladet 19. juni 2004 leseren mot «ukritisk hyllest av ungdom og vitalisme.» 68-erne ser på seg selv som evigunge og ser ikke symptomene over som tegn på at en ny generasjon bør få slippe til. Men for all del, de gamle er jo eldst. Og de eldste er som kjent først i rekka for obduksjon. Så hva vil obdusenten si er dødsårsaken for 68-ergenerasjonen? Ut fra symptomene blir diagnosen trolig Miasme: overdose på sin egen essens.

@

Det er nok av ledetråder. Én fører selvfølgelig til kvinnegruppa i Ap, en annen til antropologisk institutt, en tredje til Dagbladet. Men bakenfor løpeguttene samler trådene seg. De leder til en gjeng 60-åringer, man kaller dem vanligvis «68-ere» selv om de studerte, leste Marx, hørte på Cornelis og drømte om en bedre verden tiåret etter. Kampårene på 70-tallet formet generasjonen som er toneangivende for hva som er politisk korrekt her til lands i dag.

Det er en gammel historie, men den er alltid ny. Rebellene fra en generasjon blir det etablerte i neste. De som stenger for sola, som insisterer på gårsdagens løsninger på dagens problemer. Og på samme måte som 68-erne gjorde opprør mot krigsgenerasjonens liv og læren mener nå de unge i Norge at 68-erne har gått ut på dato. Debattene rundt AKP, Irak-krigen og bispevalget har vist at 68-erne vil tvangsfore offentligheten sine forestillinger til siste åndedrag. Og mens vi venter nye fadermordere, eller eventuelt at de gamle skal dø av seg selv, kan vi korte tiden med en forkjøps-obduksjon.

Hva er det egentlig som feiler 68erne? Fem symptomer peker seg ut:

• Sosialisme: Mens krigsgenerasjonen bygde landet, kan vi takke 68-erne for velferdsstaten. De fleste i Norge avhenger direkte eller indirekte av staten. Det var kanskje derfor vi ble så irriterte da svensken Rosengren sa at vi er den siste kommuniststat. Han hadde lang på vei rett. Norge er i dag den mest sosialistiske staten i Europa. Da New York Times i våres rapporterte at bedrifter som ikke oppfyller statskvotene for kvinner i styrene skal straffes, kommenterte en av USAs ledende statsvitere «Det er det mest dustete forsøket på å kvele økonomien jeg har hørt om. Si meg, lærte de ingen ting av Sovjets kollaps?» Nei, tvert om er budskapet mer stat, mer regulering og mindre personlig ansvar stadig en valgvinner. Påstås det.

• Konstruktivisme: Hemmeligheten bak 68-ernes stayerevne er at de ignorerer fakta som ikke passer med deres standpunkter. De tror at «ting blir sånn fordi vi sier at de er sånn». Lenins ordspråk «en løgn som blir fortalt ofte nok blir til sannheten» har avfødt en tankeretning som kalles konstruktivisme. Et eksempel på skrøner de har fått folk til å tro er at Norge er et «multi-kulti» samfunn. Fakta er at vi er et av de mest monokulturelle moderne samfunnene i verden. Dette blir så brukt til å rettferdiggjøre Europas mest idiotiske innvandringspolitikk: Asylinnvandring basert på falske flyktninger som aldri kommer i arbeid. 68-erne kan takke konstruktivisme for sin unike evne til å ta feil. Hallo. Dette er folka som gikk i tog for Sovjet og Saddam og var mot Bh-er og farge-tv.

• Moralisme: 68-erne er selvrettferdige og oppfatter gjerne andre meninger enn sine egne som umoralske. Hvor denne moralske overlegenheten kommer fra er uklart. 68-erne er nemlig relativister og har ikke noe fast verdisystem. Moralske problemer løses vanligvis gjennom å syntetisere gjensidig utelukkende tanker. Som en statskirke hvor det er i orden å ikke være kristen. De 68-erne som har en tro la den gjerne igjen hjemme når viktige beslutninger skulle tas. Allikevel vil de gjerne forankre sine standpunkter moralsk. I fravær av Gud styrer de gjerne unna begrepene «godt» og «ondt», og sammenligner heller med empiri. Resultatet er en offentlig debatt som skummer over av sammenligninger med voldtekt, nakkeskudd og holocaust. Gjerne i forbindelse med kommunesammenslåinger og injuriesøksmål.

• Internasjonalisme: Et munnhell har det til at «ekte 68-ere spiser ikke seipanetter». Det kan så hende, men de spiser fanken ikke sushi heller. De elsker alt som er fremmed, på avstand vel og merke. Deres kjærlighet til den 3. verden er så ren og sann at et besøk dit bare ville ødelegge. 68-erne viser sitt internasjonale sinnelag ved stadig å være på utkikk etter nye uretter som de kan påta oss skylden for. Som da de løy på seg at Norge er delaktig i slavehandelen, jødeforfølgelsen eller nylig, at vi skal betale «krigsskadeerstatning» til Irak. 68-erne er sjenerøse med felleskassa. Milliarder brukes på et parodisk stort UD, bistandsprosjekter som bare eksisterer på papiret og tynt maskerte kampanjer for å skaffe kremjobber i FN-systemet til norske politikere. Det kanskje tristeste med 68-erne er at deres «internasjonale solidaritet» har blitt synonymt med å brenne offentlige penger og legge asken i egne lommer.

• Idealisme: Til tross for sitt glødende engasjement tar 68-erne ikke ting så tungt. Femti år med u-hjelp har hjulpet Afrika fint lite mens fattige land som ikke har fått trygd fra Norge har gjort det bedre. Som idealister flest er 68-erne uinteressert i om en handling har den ønskede effekt, de er mer opptatt av å sette et eksempel. For 68-erne har engasjement en verdi i seg selv. Det var derfor de gikk føttene såre på KGB-sponsede fredsmarsjer på 80-tallet. Derfor importerer vi heller hyperforurensende kullkraft enn å bygge egne gasskraftverk. Og derfor minner Norge mer og mer om andre sosialistland: dårlige skoler, elendig infrastruktur og pensumidealisme.

Rune Slagstad advarte i sin kronikk i Dagbladet 19. juni 2004 leseren mot «ukritisk hyllest av ungdom og vitalisme.» 68-erne ser på seg selv som evigunge og ser ikke symptomene over som tegn på at en ny generasjon bør få slippe til. Men for all del, de gamle er jo eldst. Og de eldste er som kjent først i rekka for obduksjon. Så hva vil obdusenten si er dødsårsaken for 68-ergenerasjonen? Ut fra symptomene blir diagnosen trolig Miasme: overdose på sin egen essens.
@sitat:«Som idealister flest er 68-erne uinteressert i om en handling har den ønskede effekt, de er mer opptatt av å sette et eksempel.»

@

Skriv ut Tips en venn Facebook Twitter Digg