Som så mye annet, startet det på 1960-tallet. Barnekullene ble større, universitetene ble åpnere, og etter som oljerikdommen vokste, tumlet stadig flere ut fra nasjonens utdanningsinstitusjoner. For mange av disse ble det å være «uavhengig» en hedersbetegnelse, å være frilanser et tegn på selvsikkerhet og kompetanse.

Fra privat til offentlig

2008: Finanskrisa slår inn, jobbmarkedet er vaklende. Tidligere i år skrev Klassekampen om den økende arbeidsledigheten blant arkitekter, som fører stadig flere trekker mot offentlig sektor og tryggere jobber.

I går kunne NTB melde at fagforeningene merker en rekordstor tilstrømning av nye medlemmer - og det i alle yrkesgrupper. Det samme er tilfelle i USA. Dansk LOs ukebrev, A4, skrev denne uka at Freelancers Union kunne feire sin 14-årsdag med å vippe over 100.000 medlemmer, og posisjonerer seg som den fjerde største fagforeningen i New York.

Var ikke friheten likevel så forlokkende, når alt kom til alt?

Bildet av akademikerne som en ressurssterk elite med stor symbolsk makt og innflytelse over egen hverdag, stemmer ikke overens med realiteten i 2009, mener Ragnhild Hutchison. Hun er en av initiativtakerne til «Lausungeaksjonen», sammenslutningen av unge forskere som ønsker å komme til livs den utbredte bruken av midlertidige stillinger i akademia.

Regjeringen innrømmer selv at fenomenet brer om seg i rekordtempo. Fra 2002 til 2008 økte antallet midlertidige stillinger i universitets- og høyskolesektoren med hele 39 prosent.

Hutchison har selv bare jobb fram til oktober. Derfor bør hun nå, samtidig som hun avslutter doktorgradsoppgaven og forbereder disputas, begynne å se seg om etter andre jobber, andre prosjekter, andre måter å finansiere videre forskning.

- Det er mye lettere å klare denne tilværelsen om man har en rik pappa og mamma til å hjelpe seg, eller om man er gift med en som jobber i for eksempel banksektoren, sier hun, og legger til at disse realitetene favoriserer en skjev rekruttering både i forhold til kjønn og økonomisk bakgrunn.

Det mener også Anne og Marine Rambach, som nylig ga ut «Les nouveaux intellos précaires» i Frankrike, en bok som tar for seg livsbetingelsene mange mennesker i kreative yrker lever under. For dem er «uavhengig» og «konkurransedyktig» direktørenes nytaleord for «midlertidig» og «underbetalt». Best av alt: De har «valgt det selv».

- Man kan si at dere har selv valgt denne yrkesveien. Er ikke nettopp uforutsigbarhet noe man bør ta med i betraktningen når man velger et slikt yrke, Hutchison?

- Man har vent seg til at folk i disse jobbene uansett føler seg privilegerte. Hele retorikken i fagmiljøet hviler på forskernes takknemlighet for å ha den jobben vi har.

Gratisarbeidere

Det er også Anne og Marine Rambachs erfaring fra Frankrike: Folk med åtte års universitetsutdannelse jobber gjerne noen dager gratis for å forbedre sjansene til kanskje å oppnå en fast stilling en gang i framtida.

Da Hutchison startet studiene, var det ingen som snakket om at det var dette som kunne bli virkeligheten.

- Vi ble fortalt at «generasjonsskiftet er like om hjørnet». Så viser det seg at når noen går av med pensjon, blir det ikke ansatt nye likevel - med den begrunnelsen at de ikke har penger. Men pengene er i systemet. Det som skal til, er en systemendring.

Leder i Norsk Journalistlag, Elin Floberghagen, sier til Klassekampen at de midlertidig ansatte har større arbeidsmiljøproblemer enn andre.

- Noen jobber så mye for å få fast jobb at det går ut over helsa, sier hun.

Og når finanskrisa slo inn, var det de samme som ble rammet først.

- Hvem er det som tjener på at de er midlertidig ansatte?

- Mange mediebedrifter er opptatt av å redusere faste kostnader, og midlertidig ansatte kan man lettere kvitte seg med. At mange tenker sånn er det ingen tvil om. Men det har blitt bedre. Det er ikke like mye Texas som det var for noen år siden.