Arkitektens ensomhet, del 1
Mandag 20. juni, 2005
Jeg var på vei for å treffe min unge kollega, arkitekt Tone Berg, vi skulle ta en kaffe før vi deltok i arbeidet med utviklingen av hjemmesiden til Aksjon for Sosial Boligbygging. Men jeg hadde tatt feil av tiden, oppdaget jeg mens jeg vandret oppover Bogstadveien, jeg hadde en time til overs og kjøpte Aftenposten Aften hos Narvesen og inntok en benk på Valkyrie plass i det overraskende fine juniværet.Det var da jeg ble rammet av arkitektens uutholdelige ensomhet.Et par uker tidligere hadde jeg vært ubekvem reporter på pressekonferansen til Tjuvholmen KS, en profittdunstende presentasjon av planene for de eksklusive leilighetene som noen dager senere skulle legges ut for salg til 1,7 - 7,4 millioner kroner per boenhet. Bak dekknavnet Tjuvholmen KS står Aspelin-Ramm-Gruppen AS og Selvaag Gruppen AS, med Selvaagbygg AS som entreprenør. Seansen fylte meg med fagetisk kvalme, tross de fire dyktige arkitektkontorenes modernistiske konsepter for Tjuvholmens utforming.Er det dette spekulative scenariet vi har i vente, undret jeg mens jeg noterte pliktoppfyllende på journalistblokken, skal hele det forlokkende Fjordby-Oslo okkuperes av de nyrike? Og hvem har bestemt at det sentrale byrommet på Tjuvholmen skal døpes Olav Selvaags plass?«Kundekrig i sjøkanten» het artikkelen i avisen jeg satt og leste i. «Mange vil selge luksusleiligheter til pengesterke i sjøkanten. Utbyggerne av Rolfsbukta på Fornebu beskyldes for å rakke ned på sine konkurrenter i helsides annonser.»Javel. Intet nytt under sola for en garvet antikapitalist. Men kvalmen fylte meg, og mismotet, den irrasjonelle skamfølelsen. Selskapet Rolfsbukta AS, som kunne tilby leiligheter fra 2,2 til «henholdsvis 18 og 20 millioner kroner», hadde anklaget de konkurrerende utbyggerne på Sjølyst og Tjuvholmen for å lure folk til å kjøpe boliger «på et lokk, ved en motorvei eller ved en container» i sin skitne reklamekampanje. En representant for selskapet Exact (Sjølyststranda) kalte det «ren drittkasting», mens mannen fra Tjuvholmen KS ønsket Fornebu-utbyggerne lykke til og sa at «det trenger de». En ekspert i Prognosesenteret beskrev «en stadig mer agressiv markedsføring i boligmarkedet». 60.000 boliger befinner seg på planleggingsstadiet i Oslo-området, sa han, og konkurransen «blir knalltøff, og stadig skarpere lut vil bli tatt i bruk.» Markedssjefen i Rolfsbukta AS forsvarte annonsene, Fornebu vil få «store grøntområder nær sjøen og kort vei til byen», bedyret han, man påpekte bare forskjellene og «slåss om de samme kundene».Jeg brettet sammen avisen, i en resignert sinnsstemning, og oppdaget et latterlig Hva mener du?-spørsmål på forsiden. Leserne kunne gi sitt svar på SMS, sende en e-post eller «delta i debatten på aftenposten.no»: «Bør det bygges flere billigboliger i Oslo?»Hvordan var det Sigbjørn Obstfelder karakteriserte denne surrealistiske kloden? spurte jeg meg selv idet jeg reiste meg fra benken og ruslet tafatt mot Kaffebrenneriet på den andre siden av gata. Obstfelder var forøvrig modig nok til å desertere ingeniøryrket og vie seg til poesien, konstaterte jeg misunnelig idet jeg fikk øye på lyspunktet Tone Berg ved et bord innerst i lokalet.Det tok ikke lang tid før hun gjennomskuet det selvmedlidende humøret mitt og kalte en spade for en spade.
Jeg var på vei for å treffe min unge kollega, arkitekt Tone Berg, vi skulle ta en kaffe før vi deltok i arbeidet med utviklingen av hjemmesiden til Aksjon for Sosial Boligbygging. Men jeg hadde tatt feil av tiden, oppdaget jeg mens jeg vandret oppover Bogstadveien, jeg hadde en time til overs og kjøpte Aftenposten Aften hos Narvesen og inntok en benk på Valkyrie plass i det overraskende fine juniværet.Det var da jeg ble rammet av arkitektens uutholdelige ensomhet.Et par uker tidligere hadde jeg vært ubekvem reporter på pressekonferansen til Tjuvholmen KS, en profittdunstende presentasjon av planene for de eksklusive leilighetene som noen dager senere skulle legges ut for salg til 1,7 - 7,4 millioner kroner per boenhet. Bak dekknavnet Tjuvholmen KS står Aspelin-Ramm-Gruppen AS og Selvaag Gruppen AS, med Selvaagbygg AS som entreprenør. Seansen fylte meg med fagetisk kvalme, tross de fire dyktige arkitektkontorenes modernistiske konsepter for Tjuvholmens utforming.Er det dette spekulative scenariet vi har i vente, undret jeg mens jeg noterte pliktoppfyllende på journalistblokken, skal hele det forlokkende Fjordby-Oslo okkuperes av de nyrike? Og hvem har bestemt at det sentrale byrommet på Tjuvholmen skal døpes Olav Selvaags plass?«Kundekrig i sjøkanten» het artikkelen i avisen jeg satt og leste i. «Mange vil selge luksusleiligheter til pengesterke i sjøkanten. Utbyggerne av Rolfsbukta på Fornebu beskyldes for å rakke ned på sine konkurrenter i helsides annonser.»Javel. Intet nytt under sola for en garvet antikapitalist. Men kvalmen fylte meg, og mismotet, den irrasjonelle skamfølelsen. Selskapet Rolfsbukta AS, som kunne tilby leiligheter fra 2,2 til «henholdsvis 18 og 20 millioner kroner», hadde anklaget de konkurrerende utbyggerne på Sjølyst og Tjuvholmen for å lure folk til å kjøpe boliger «på et lokk, ved en motorvei eller ved en container» i sin skitne reklamekampanje. En representant for selskapet Exact (Sjølyststranda) kalte det «ren drittkasting», mens mannen fra Tjuvholmen KS ønsket Fornebu-utbyggerne lykke til og sa at «det trenger de». En ekspert i Prognosesenteret beskrev «en stadig mer agressiv markedsføring i boligmarkedet». 60.000 boliger befinner seg på planleggingsstadiet i Oslo-området, sa han, og konkurransen «blir knalltøff, og stadig skarpere lut vil bli tatt i bruk.» Markedssjefen i Rolfsbukta AS forsvarte annonsene, Fornebu vil få «store grøntområder nær sjøen og kort vei til byen», bedyret han, man påpekte bare forskjellene og «slåss om de samme kundene».Jeg brettet sammen avisen, i en resignert sinnsstemning, og oppdaget et latterlig Hva mener du?-spørsmål på forsiden. Leserne kunne gi sitt svar på SMS, sende en e-post eller «delta i debatten på aftenposten.no»: «Bør det bygges flere billigboliger i Oslo?»Hvordan var det Sigbjørn Obstfelder karakteriserte denne surrealistiske kloden? spurte jeg meg selv idet jeg reiste meg fra benken og ruslet tafatt mot Kaffebrenneriet på den andre siden av gata. Obstfelder var forøvrig modig nok til å desertere ingeniøryrket og vie seg til poesien, konstaterte jeg misunnelig idet jeg fikk øye på lyspunktet Tone Berg ved et bord innerst i lokalet.Det tok ikke lang tid før hun gjennomskuet det selvmedlidende humøret mitt og kalte en spade for en spade.










