Pressens faglige utvalg (PFU) overser store presseetiske spørsmål, mener medieforsker Svein Brurås.
- Vi må ikke tro at PFU tar hånd om hele presseetikken. Det er svære presseetiske spørsmål som faller utenfor PFUs mandat. Tenk for eksempel på hvor mange viktige spørsmål som blir glemt, oversett eller ignorert av pressen. Slike unnlatelsessynder er et prekært presseetisk spørsmål som PFU aldri berører, advarer medieforsker Svein Brurås.
Forsker
Brurås disputerer fredag denne uken ved Universitetet i Bergen, med doktorgradsavhandlingen «Kriminaljournalistikkens etikk. PFU-uttalelser belyst fra tre moralfilosofiske posisjoner».
Brurås har i en årrekke vært tilknyttet journalistutdanningen i Volda, og har i sin avhandling hentet materiale fra Pressens Faglige Utvalg (PFU) - organet som har fått jobben med å overvåke og fremme den etiske og faglige standarden i norsk presse.
I sitt arbeid har Brurås gått gjennom mer enn 600 domsuttalelser fra utvalget, fra 1972 og fram til i dag.
- Formålet med avhandlingen er å se hva PFU egentlig sier i sine uttalelser. Det jeg prøver å finne ut av er hva slags moralfilosofisk grunnsyn som kommer til uttrykk, forteller Brurås.
De moralfilosofiske grunnsynene han har identifisert i forbindelse med sin doktorgradsavhandling, er henholdsvis diskursetikk, dydsetikk og nærhetsetikk.
- Spørsmålet om hvordan vi skal karakterisere presseetikken rent moralfilosofisk, er etter min mening et forsømt felt, og noe det har vært jobbet svært lite med innad i pressen, mener Brurås.
- De tre ulike moralfilosofiske grunnsynene jeg skisserer, kommer best til uttrykk i hva mediene legger vekt på i et gitt etisk dilemma. I journalistikken kan man støtte seg på dydsetiske prinsipper, og la hensynet til samfunnsnytte gå foran andre vurderinger. For eksempel at det er både godt og nyttig at korrupsjon blir omtalt i pressen, for da vil samfunnet få bukt med problemet. Men et annet moralfilosofisk perspektiv kan like gjerne være nærhetsetikken, altså hensynet til enkeltmennesket, med den grunnleggende erkjennelsen at det i et hvert medieoppslag også dreier seg om sårbare mennesker. Det tredje perspektivet er hensynet til retten til frie ytringer, det er et ståsted som støttes av diskursetikken - altså den delen av moralfilosofien som er opptatt av kvaliteten på den offentlige samtalen, og at den skal være mest mulig tilgjengelig og fri.
- Hvilket av disse tre grunnsynene er det som helst vinner fram i PFU?
- Tendensen er klar: Det er helst diskursetikken som vinner fram i PFU. Nærhetsetikk og dydsetikk tas i mindre grad hensyn til, forteller Brurås.
Demonstrasjonstog mot VG
Det er likevel stor forskjell hva det er lov å si, og hva det er lurt å si.
I 1983 ble det for eksempel oppstyr rundt den såkalte «Bryllupsbilde-saken»: Et ektepars skilsmisseforhandlinger i retten fikk en forferdelig utgang, da mannen skjøt og drepte sin kone i rettssalen. VG svarte med å trykke parets gamle bryllupsbilde, revet i to, over hele forsiden. Oppslaget førte til demonstrasjonstog foran VG-huset i Akersgata, og er i dag et stykke norsk pressehistorie.
- Jeg har gått gjennom 600 uttalelser, fra 1972 og fram til i dag. Utgangspunktet for materialet mitt er kriminalsaker, siden slike saker som regel får mye oppmerksomhet og diskuteres bredt av publikum, også i forhold til presseetikk. De inneholder òg sentrale presseetiske problemstillinger knyttet til ting som kilderelasjoner, forhåndsdommer, presentasjonsspørsmål, dimensjonering og privatlivets fred.
- Har pressen blitt verre eller bedre?
- Pressen har ikke blitt råere, tvert imot: mitt inntrykk er at pressen er mindre pågående enn den var for 20-30 år siden. Det vi derimot ser, er at publikums terskel for å klage pressen inn for PFU har falt veldig. Min undersøkelse viser også at presseetikken er stabil, uttalelsene fra PFU er svært konsistente. Men det er i hele perioden det diskursetiske trekket som er framtredende. PFU er opptatt av ytre regler for debatten, og ser på om de formelle kravene til slike ting som tilsvar og samtidig imøtegåelse er oppfylt. Dydsetikken legger større vekt på de positive samfunnsoppgavene og publikums behov. Et klageorgan som PFU har liten mulighet til å ivareta et slikt perspektiv. De forholder seg til reglene for den offentlige debatten, ikke innholdet i den, forteller medieviter Svein Brurås.
- Snever holdning
PFU gjør med andre ord det de er satt til, og lite annet. Mens utvalget selv bruker sine møter til å finkjemme Vær Varsom-plakaten, blir vi på utsiden nødt til å finne andre arenaer for å ta Den store diskusjonen om journalistikkfaget i årene framover, tror Brurås:
- Hvis vi ser på pressen som helhet, og ikke bare PFU, kan vi nok si at det var større vurderinger rundt vesentlighet i pressen tidligere enn det er i dag. PFU er pressens eget organ, og følger sånn sett rådende tenkemåter i pressen i dag. Derfor har det vært en tendens til at en toner ned forpliktelsen til å rapportere og informerer om viktige saker, men isteden legge seg på en linje der de formelle kravene til etisk journalistikk er ivaretatt.
- Kan PFU-ordningen bli en presseetisk sovepute for mediene?
- Ja. Det kan fort bli sånn at slike spørsmål, det er noe PFU tar seg av. I virkeligheten handler presseetikk om mye mer enn bare PFU og hva som står i Vær Varsom-plakaten. En for snever holdning til presseetiske spørsmål kan føre til en ansvarsfraskyvelse rundt omkring i redaksjonene.
Nettutgaven gir deg et lite utvalg fra dagens avis. For å lese hele avisen kan du abonnere.