Hallgeir Langeland, stortingsrepresentant for SV og mangeårig medlem av Energi- og miljøkomiteen, mener Aker-saken er et utslag av større og dypereliggende problemer i statens eierskapspolitikk.

Langeland peker på at staten kjøpte seg inn i Aker-systemet etter at Røkke først hadde truet med å selge til utlandet, noe som fikk fagbevegelsen til å hjelpe fram kjøpet av frykt for arbeidsplassene.

- Når store investorer som Røkke gjør slike trusselgrep, kommer regjeringen i en kinkig situasjon. Da begynner de ansattes representanter å legge press på at staten må gå inn, til vilkår som ikke alltid tjener regjeringens eierskapspolitikk, sier Langeland til Klassekampen.

Passiv kapital?

I Soria Moria-erklæringen og regjeringens eierskapsmelding heter det at «Statlig eierskap kan være avgjørende for å sikre et nasjonalt eierskap og nasjonal forankring av nøkkelvirksomhet i Norge». Den rødgrønne regjeringen har ved flere anledninger understreket at den ønsker å styre statens selskaper mer aktivt enn foregående regjeringer.

I 2007 kjøpte staten en eierandel på 30 prosent i Aker Holding, som skulle forvalte industribedriften Aker Solutions. Prisen var 4,8 milliarder kroner, og andelen var ikke stor nok til å kunne blokkere to tredjedelsvedtak i generalforsamlingen, selv om aksjonæravtalen garanterte noe råderett.

Dagens Næringsliv vurderte på lederplass avtalen som en passiv kapitalinnsprøytning, det vil si at staten pumpet milliarder inn i Aker-systemet uten å få mer igjen enn en garanti for at Aker Solutions forble norsk.

Etter Røkkes salg av fem selskaper til Aker Solutions, en transaksjon staten foreløpig har tapt store penger på ved at selskapets aksjekurs har rast, står striden om statens makt i selskapet.

- Trenger samarbeid

Langeland er kritisk til denne typen eierskapsmodell.

- Aktivt statlig eierskap må innebære mer enn å gjøre som Røkke sier. Når regjeringen vil satse på CO2-fangst, som Aker driver med, kan man ikke bare gå inn med passiv kapital og forvente at selskapet ordner opp selv, sier han.

Langeland etterlyser mer samarbeid mellom de rødgrønne partiene og de tillitsvalgte i industriens nøkkelbedrifter.

- Jeg vil utfordre LO-kongressen som arrangeres nå i mai. Vi i regjeringen og fagbevegelsen må sette oss ned og ta en diskusjon om hvordan vi ønsker at det statlige eierskapet skal se ut, før Røkke og andre investorer får lagt premissene, sier Langeland.

Han viser til erfaringene han gjorde seg i løpet av sine åtte år i Energi- og miljøkomiteen, da «industriansatte demonstrerte på plenen foran Stortinget for lavere CO2-avgift, på eiernes side».

Nei fra tillitsvalgt

Atle Tranøy, ansatterepresentant i styret i Aker ASA (Røkkes moderselskap i Aker-systemet, red.anm.) og en av arkitektene bak statens oppkjøp i Aker Holding, er helt uenig med Langelands analyse.

- Vi i fagbevegelsen ønsket et langsiktig eierskap, og vi spesifiserte at vi ønsket at kontrollen skulle ligge hos Aker ASA, det vil si Røkke. De hadde erfaringen og kompetansen, sier Tranøy.

- Så dersom staten skulle tatt mer styring ville dere fryktet for kompetansen?

- Vi hadde ikke noe tro på at staten ville bli den ideelle forvalter, nei, uttaler Tranøy.

Han hevder det fra alle parter var anerkjent at regjeringen skulle forholde seg passivt til selskapets styring, og at det først nå, etter striden om salgene, at Nærings- og handelsdepartementet har blitt framstilt som en aktiv partner.

- Poenget var nettopp at staten ikke skulle detaljstyre selskapet, hevder Tranøy.

- Så statens styrerepresentant Berit Kjøll har ikke vært for passiv i styringen av Aker Holding?

- Snarere det motsatte. Jeg ser at Kjøll nå sammenlikner sin rolle i Aker Holding med den hun har i DnB Nor og SAS, men der er staten inne som en helt annen type aksjonær, sier Tranøy.

Han vil ha seg frabedt påstander om at staten gjennom holdingavtalen har subsidiert Røkke.

- Man tilbød staten å kjøpe seg inn i Aker Holding til markedsmessige vilkår. Man «ba» ikke staten om ei krone, så å si at staten skal ha subsidiert Røkke er en grunnleggende misforståelse, sier Tranøy.

- Men hvis jeg var storinvestor i Norge, ville det ikke, ut ifra det Røkke har gjort, vært fornuftig for meg å be staten om kapital, og true med å selge til utlandet?

- Nei. Hvis poenget for Aker og Røkke var å få mest mulig penger på kortest mulig skulle man ikke gått til staten. I 2007 fantes det utenlandske interessenter som var villige til å gi mer for Aker Solutions. Men i dette tilfellet sammenfalt interessene til staten, fagbevegelsen og Aker ASA. Dette var nettopp det motsatte av en kortsiktig, profittmotivert avtale, sier han.

Tranøy er uenig med Langeland i at eierskapsstrukturen, hvor staten ikke er direkte inne i Aker Solutions, men eier en andel gjennom Aker Holding, gjør at staten får for lite kontroll.

- Nei, jeg mener fremdeles at den konstruksjonen er god, varig og stabil. Holdingavtalen er og blir glimrende, sier han.