Holdningene til islam og muslimer i Norge er i ferd med å endre seg. Det toneleiet som lenge har vært vanlig i dansk offentlighet og på høyreradikale og fremmedfiendtlige blogger her i Norge, ser nå ut til å ha spredd seg til større deler av norsk offentlighet. Ap-sekretær Martin Kolbergs umotiverte og adresseløse utspill mot «radikal islam» på NRK torsdag kveld, viser at regjeringen og Arbeiderpartiet nå føler seg presset av det ideologiske klimaskiftet.

Det viktigste budskapet som pipler ut i en større offentlighet fra de fremmedfiendtlige bloggene er ikke først og fremst fremmedfrykt, men ideen om at det pågår et koordinert islamsk erobringstokt mot Vesten, der de hjemlige muslimske minoritetene fungerer som spydspisser i kampen for å underlegge vestlige land islamsk herrevelde og sharialovgivning. Når det er opprør og protester i franske forsteder, eller når danske Hells Angels dreper innvandrere, ses dette som en begynnende borgerkrig mellom muslimer og våre vestlige, kristne samfunn. Dermed transformeres den generelle fremmedfrykten, som finnes i ethvert samfunn, over i en følelse av at våre samfunn er umiddelbart truet, ikke bare utenfra, men også innenfra. Mennesker med en annen religion og en annen kulturbakgrunn oppleves ikke lenger bare som fremmede, men som noen det er grunn til å frykte. I denne sammenhengen er det kanskje unødvendig å nevne at det var akkurat denne typen sammensvergelsesteorier som antisemittismen livnærte seg av på 1920- og 30-tallet. Det fantastiske er likevel at denne ideen om islamsk overmakt kommer i en situasjon der muslimske land er økonomisk og militært presset, ikke minst som følge av at Vesten driver aggressiv krigføring mot muslimske land som Irak og Afghanistan. Når man i en slik situasjon lanserer tesen om at det egentlig er islam som er den aggressive parten, kan det ikke oppfattes som noe annet enn en brutal forskjønning av vestlig imperialisme og okkupasjonspolitikk. Man ser også flere og flere eksempler på forestillinger om «den evige muslim», altså at muslimer og islam er uforanderlige størrelser, som uansett tid og sted framstår som evig krigerske og umenneskelige.

Professor i interreligiøse studier ved Det teologiske fakultet i Oslo, Oddbjørn Leirvik, skrev i Vårt Land denne uka at teorien om en muslimsk sammensvergelse først ble lansert i Norge for over 20 år siden av Frp-formann Carl I. Hagen. Han reiste i 1987 rundt og leste opp fra et brev fra en viss Mustafa som forklarte hvordan muslimene etter hvert skulle ta over Norge. Seinere viste det seg at brevet var et falsum, og Hagen måtte beklage. Leirvik viser at denne konspirasjonsteorien likevel har vært vedvarende i Frps retorikk. Sommeren 2004 holdt for eksempel Carl I. Hagen sin omdiskuterte tale i Levende Ord, der han til applaus lovpriste den milde Jesus, og framstilte Muhammed som en profet for en voldelig religion som ikke går av veien for å verve barn til den evige striden for islamsk herrevelde. Leirvik trekker fram boka «Islam og terrorisme» av Mark Gabriel, som Carl I. Hagen har oppgitt som sin kilde. Der får en vite at islams historie er en elv av blod; at det er de mest militante muslimene som har den eneste rimelige tolkingen av Koranen; og at muslimer som engasjerer seg i dialog bare gjør det som et dekke for sine langsiktige planer om herredømme.

Det er avgjørende at denne diaboliseringen av alle muslimer som deltakere i en verdensomspennende kamp for å omstyrte vestlige samfunn blir nedkjempet ideologisk. Det er i egentlig forstand en rasistisk forestilling. I kampen mot denne samfunnsmessige giften er det likevel avgjørende at liberale, venstresida og arbeiderbevegelsen ikke legger skjul på alle de konkrete problemene som er knyttet til integreringen og faren for utvikling av parallellsamfunn. I altfor stor grad har liberale og venstreorienterte trodd at løsningen på alle problemer har vært ideologisk antirasistisk kamp. Det er for enkelt, fordi det er snakk om helt konkrete problemer og utfordringer. Sigrid Lyngstøl fra Søndre Nordstrand i Oslo skriver for eksempel i gårsdagens Dagsavisen at mange med synspunkter på integrering har voktet seg vel for å ytre annet enn udelt positivt av redsel for å bli tatt til inntekt for Frps politikk eller stemples som rasister. Lyngstøl skriver for eksempel at vi for å lykkes med integrering må finne ut hva som fremmer mangfoldig bosetting og får nordmenn til å bosette seg og bli boende i innvandrertette strøk. Hun mener det er mulig å trekke lærdom av 30 års erfaring fra utviklingen i Søndre Nordstrand, en bydel med nesten 50 prosent innvandrere. Hun nevner en rekke problemer som fører til segregering og som hindrer samhandling og deltakelse i fellesskapet. Karakteristisk nok nevnes bare unntaksvis innvandrernes tro (islam) og bekledning (hijab) eller hudfarge som årsak til problemene. Det helt avgjørende er språk, eller som Lyngstøl skriver: «Kommunikasjon og samhandling begrenses når store deler av befolkningen ikke snakker eller forstår norsk».

Det bør heller ikke være tabu å snakke om innvandrings- og asylpolitikken, helsesjekk mot omskjæring eller tiltak mot henteekteskap i ung alder. Vi må gå inn i dette politikkområdet med samme alvor som arbeiderbevegelsen tidligere har gjort i møte med ulikhet og undertrykking. I dette arbeidet må vi likevel, som en ufravikelige forutsetning, holde fast på at alle som bor i dette landet, og har statsborgerskap her, tilhører fellesskapet og er like meningsberettiget som alle andre. Skal vi lykkes, er det helt sentralt å slippe til alle de taleføre representantene med muslimsk bakgrunn som nå har dukket opp. Det er for øvrig interessant å se at de i svært liten grad er enige seg imellom, noe som i seg selv motbeviser tesen om et samordnet islamsk undergravingsprosjekt. Det er derfor svært ubehagelig å se at det er i ferd med å spre seg en ny aksept for til dels svært brutale karakteristikker av folk med muslimsk bakgrunn. Det er nytt i norsk presse når for eksempel skribenten Aslak Nore uten nærmere begrunnelse får karakterisere den tidligere studentlederen Usman Rana (og undertegnede) som «historieløse ekstremister» i VG, mens den kunnskapsrike lederen av Det islamske forbundet i Oslo, Basim Ghozlan, blir omtalt som den «konspiratoriske antisemitten», også det uten begrunnelse. Dette er språket fra den fremmedfiendtlige bloggosfæren. Det samme er det når skribenten Jan Arild Snoen på nettsida E24 får skrive at «Gahr Støre lefler med diktaturene», fordi Norge ikke vil boikotte den kommende rasismekonferansen i FN-regi.

Venstresidas oppgave i denne situasjonen er å arbeide konkret og målbevisst for å løse integreringsproblemene, samtidig som vi resolutt må avvise de grumsete ideene om «den evige muslim». I denne situasjonen er det heller ingen grunn for venstresida til å konkurrere med den fremmedfiendtlige høyresida i virkemidler. Uansett hva man måtte mene om hijab, er det for eksempel ganske betenkelig hvis brenning av religiøse hodeplagg blir en normal måte å uttrykke sine meninger på. Enten vi liker det eller ikke, brukes dette plagget av en rekke framstående kvinner, både radikale og feminister, og et klima der deres hodeplagg brennes i avsky, gjør det umulig for dem å framstå med verdighet og tyngde i offentligheten. For å lykkes med integreringen og for å kunne se verden med den andres øyne, som Hannah Arendt skriver, er det ikke nok å insistere på det enkelte individs frihet og rett til å ytre seg. Det krever også en sivilisasjonstilstand som anerkjenner at den andre er til som noe forskjellig fra en selv og likevel har rett til å gå på denne jorden.