- Bøkene om individets kamp mot maktene er en grunnsjanger, sier
GA UT YSSEN: Halvor Fosli er redaktør for sakprosa i Aschehoug forlag, og står bak blant annet Ingunn Yssens bok «Vi kan alle bli den lille». |
- Som forlagsredaktør skulle jeg gjerne kunne si at disse bøkene representerer noe helt nytt. Men slik er det nok ikke, sier Halvor Fosli til Klassekampen.
Fosli er redaktør for sakprosa i Aschehoug forlag, og står bak blant annet Ingunn Yssens bok «Vi kan alle bli den lille», som kom ut mandag denne uka. Utgivelsen stiller seg i en lang rekke personlige beretninger med politisk slagside som har kommet den siste tida, og filosof og kritiker Espen Søbye uttalte til Klassekampen tirsdag at det er høyresida som mest sannsynlig vil tjene på denne utviklingen.
- Grunnsjanger
- Som forlagsredaktør vil jeg ikke drive med politisk analyse, men det er interessant at andre gjør det, sier Fosli når vi ber ham kommentere tirsdagens artikkel. Derimot kan han fortelle at nettopp personlige beretninger er en sjanger han får inn i svært stort antall.
- Og det stemmer at veldig mange av disse vitnesbyrdene handler om individets kamp mot det offentlige. Men få av dem blir gitt ut, rett og slett fordi de ikke har noen interesse for andre enn forfatteren. I tillegg er slike beretninger gjerne skrevet i et ubehjelpelig språk, uttaler han, og legger til at han ikke mener sjangeren er ny på noen måte.
- Individets kamp mot maktene er en grunnsjanger. Vi finner den til og med igjen i Jobs bok i Bibelen, sier han.
- Driver du tradisjonelt forleggeri med disse bøkene?
- Ja, det vil jeg si.
- Er det god butikk?
- Det er det vel kanskje. Men det er veldig vanskelig å forutsi salgstall. Det er det som gjør forlagsbransjen så morsom å jobbe i. Men forlagsdrift har alltid vært økonomisk usikkert, og dét opplever jeg ikke som dramatisk nytt. At vi ikke er Kulturrådet eller en forlengelse av Kulturdepartementet, men opptatt av sunn drift som all næringsvirksomhet, synes jeg ikke er noe problem. Om man er opptatt av ikke-kommersiell litteratur finnes både akademia, tidsskrifter og sterkt statsstøttede aviser man kan søke seg til. Og det er bra.
Selv har Fosli jobbet med sakprosa siden han ble ansatt i Spartacus forlag i 1993.
- Hvordan har bransjen endret seg siden du startet?
- Den viktigste endringen er at sakprosaen har fått mer oppmerksomhet, og kommer ut med større variasjon og bredde enn tidligere. Innkjøpsordningen for sakprosa og Fritt Ords forfatterstøtte har bidratt til et rikere og morsommere felt.
- Dogmatisk
- Dette høres ut som en dogmatisk forestilling fra Søbye, sier Frode Molven, sjefredaktør i nettopp Spartacus forlag.
- Tjener Wallraff, Ehrenreich eller Lotta Elstad høyresida? De går jo veien om personlige erfaringer. Personlige erfaringer kan være en unik empiri, de kan gi ansikt til saker og nå ut til mange flere lesere. Og det kan både gi flere lesere et innblikk i viktige samfunnsforhold. For å ta Amal Adens bok: om forskere skulle skrive om det samme, ville det ikke satt dagsorden på samme måte. Om det personlige stemmer med en sak og formen til boka, har jeg overhodet ikke noe problem med personlige vitnesbyrd.
- Men en del ting er det lett å være enig i, blant annet det Søbye sier om samfunnsendringene som har ført oss mer eller mindre bort fra de kollektive bevegelsene. Det er liten tvil om at landskapet ser helt annerledes ut i dag enn på 1970-tallet. Samtidig er jeg usikker på om 1970-tallet er et ideal slik Søbye ser ut til å mene - personlig tror jeg at jeg foretrekker en personlig stemme med erfaring knyttet til en sak, enn en pamflett gitt ut på vegne av et påstått kollektiv, uttaler han.
- Rett til å fortelle
Molven er ikke uenig i at tendensen heller mot de personlige vitnesbyrdene.
- Det kan se ut som om enhver part i en sak mener de har en rett til å fortelle sin historie i en bok. Men godt forlagsarbeid vil sørge for at bare det som har offentlighetsverdi kommer ut, sier han.
- Hvilke utfordringer medfører vitnesbyrd-trenden for forlagene?
- I slike bøker er det personen som blir det viktigste. Den største utfordringen er å avgjøre om en person bør være sin egen advokat og tale med sin egen stemme, eller om noen andre bør komme inn og se det fra utsiden. Her er det ingen gitt regel.
En utgivelse som Martine Aurdals portrettbok av Siv Jensen tilhører høyresida, sier Molven, og det er det først og fremst fordi den avpolitiserer en politiker, mener han.
- Alle forsøk på avpolitisering tjener høyresida. Men jeg kan ikke se at det har kommet så mange bøker av denne typen at det er å anse som en forfallstendens. Den ideologiske diskusjonen er mer fraværende enn før, og det må forlagsbransjen tilpasse seg - men det gjøres også mye godt arbeid på å utvikle nye sjangere for politiske bøker. Det kommer stadig ut politiske bøker, men de har et veldig lite marked i Norge.
- Mindre enn før?
- Ja, jeg tror det har blitt vanskeligere.
Nettutgaven gir deg et lite utvalg fra dagens avis. For å lese hele avisen kan du abonnere.