Jan Kjærstad synes det er merkelig at Tore Renberg har gått til kamp mot 90-tallets litteratursyn i et slags forsvar for den episke fortellingen:

- Jeg skjønner ikke hvorfor han er så aggressiv mot den seinmodernistiske litteraturen. Han drar i korstog mot et land der det allerede står et kors. Mainstream har til alle tider hatt langt flere formidlere og forkjempere enn den eksperimentelle litteraturen.

- Men har han ikke rett i at den vanskelig tilgjengelige litteraturen ble favorisert på 90-tallet?

- Jeg kjenner meg ikke igjen i Renbergs 90-tall. I mine øyne har norsk litteratur vært kjennetegnet av større og større åpenhet for hvert tiår etter 70-tallet, som for meg var det virkelig dogmatiske tiåret.

Fortellingen

Kjærstad har hatt sentrale roller i norsk litteratur siden 1980. Først med merkelappen postmoderne forfatter, siden som redaktør av Vinduet i 1985-89 (en periode tidsskriftet ble beskrevet som en litterær avantgarde), og så på 90-tallet da han tok spranget og ble et av landets største forfatternavn med sin trilogi om Jonas Wergeland; bøker der den episke fortellingen er sentral for både form og innhold.

Kjærstad mener at man fra 90-tallet av så en klar dreining fra dekonstruksjon til en rekonstruksjon, der det å fortelle en historie igjen sto sentralt, og at det var i den unge amerikanske litteraturen man først så eksemplene på dette.

- Her er jeg enig med det Preben Jordal sa i et intervju forrige uke. Forfattere som David Foster Wallace, Richard Powers, William T. Vollmann og Jonathan Franzen forsøkte alle å ta vare på modernismens impulser, samtidig som de våget å skrive sentimentalt. Altså intellekt og varme på samme tid. Mens disse forsøker å ta vare på det beste fra flere tradisjoner for å kunne gå videre, opplever jeg det som om Renberg står i fare for å vende nesa bakover, sier Kjærstad og fortsetter:

- Da Renberg kom med «Mannen som elsket Yngve» var det åpenbart for meg at han hadde kommet «hjem», han hadde funnet den melodien som passet til sin sangstemme. Bravo. Jeg skjønner bare ikke hvorfor han vil opphøye sin stemme til norm, sier Kjærstad.

Ambisiøse lesere

Lørdag mente kritiker Tom Egil Hverven at 90-tallets foretrukne litteraturteori gjorde at Per Petterson ble oversett, noe tidligere Vagant-redaktør Henning Hagerup i mandagens Klassekampen var enig i.

Kjærstad derimot, mener at en slik problemstilling er veldig norsk:

- Norsk litteraturdebatt har alltid vært preget av rungende konsensus og hang til enten-eller. I den danske avisen Information i fjor antydet Per Petterson et slags litterært ideal som jeg har atskillig sans for: Å skrive dreier seg om presisjon og emosjon. Detaljer, men også rom for lesernes følelser. Dette programmet innebærer en åpenhet som ville kunne avvæpne de ulike falankser i den norske litterære offentlighet.

Kjærstad mener også at Tore Renbergs utspill ikke fanger opp en enestående utfordring: De mange norske leserne som både er svært kompetente og ambisiøse.

- Det forbausende med Norge er at vi har så mange lesere som pløyer også bøker i ytterkanten av mainstream, de mer «kantete» bøkene. Jeg kan ikke se at disse leserne vil være tjent med at vi alle skriver mer som Renberg vil.

- Men er det virkelig så mange av disse ambisiøse leserne?

- La gå at den største lesergruppen leser for å bli underholdt og kanskje ikke ønsker noe mer. Men hva med dem som leser også av andre grunner, som ønsker å høste den mer kronglete innsikten og intellektuelle dybden som bare skjønnlitteraturen kan skjenke? Zadie Smith har sagt at det krever like mye arbeid å lese en bok som å skrive en bok. Og mange lesere ønsker dette arbeidet.

Avantgardisten Balzac

Tore Renbergs første utspill om disse spørsmålene var et foredrag og essay om gleden ved å lese den franske 1800-tallsforfatteren Honoré de Balzac; En forfatter Renberg mente ble «ofret» av smaksdommerne på 90-tallet fordi han tilhørte realismen.

- Et sted i sitt essay skriver Renberg om Balzac at «dette var en ny måte å skrive på». Nettopp. Dette er for meg den avgjørende impuls Balzac kan gi en norsk forfatter i dag. Balzac var en innovatør; en som førte realismen et hakk videre, ikke minst når det gjaldt kompleksitet og «vitenskapelighet». Ambisjonen må være å gjøre noe tilsvarende i dag. For det har ikke bare med innhold, men med form å gjøre. Derfor kan det vel være, særlig hvis man tenker på Renbergs betegnelse «et uanstendig ambisiøst verk», at en forfatter som William T. Vollmann er vår tids Balzac.

- Kan man si noe generelt om mulighetene og ambisjonene i norske samtidsromaner?

- Denne diskusjonen minner meg om ordskiftet etter Henrik H. Langelands kronikk for noen år siden, da han tok til orde for å kombinere den underholdende romanen og en mer «litterær» roman. Jeg synes det er et sympatisk prosjekt. Mens jeg har inntrykk av at Renberg vil forsøke å forvandle den eksperimentelle romanen til mainstream, så ønsker Langeland å gi mainstreamromanen noe av den eksperimentelle litteraturens kvalitet. Det er en interessant nyanseforskjell her.

- Du mener altså man bør følge Langelands oppskrift og ikke Renbergs?

- Jeg tror i hvert fall på muligheten for en innovativ mainstreamroman. Det går an å stå midt i manesjen, fornye fortellerkunsten innenfra. Kanskje Tore Renberg med tiden vil gjøre det. Han må bare ikke drikke for mye kaffe. Husk at Balzac kreperte av det, sier Jan Kjærstad.