Var 90-tallets modernismeideologi noe som lukket norsk litteratur eller skapte teoribølgen rett og slett bedre lesere? Det har vært diskutert i en rekke intervjuer i Klassekampen etter at Tore Renberg i et essay og et intervju forrige lørdag mente at modernismen var et feilgrep, og at litteraturformidlingen på 90-tallet var utilgjengelig.

En av premissleverandørene for forståelse av litteratur på 90-tallet var tidsskriftet Vagant og sentralt redaksjonsmedlem og medredaktør fra den gang, essayist, kritiker og oversetter Henning Hagerup, sier til Klassekampen at han drar kjensel på noen av fenomenene Renberg beskriver:

- På slutten av 80-tallet begynte en etter hvert plagsomt forenklet utgave av dekonstruksjonen å gjøre seg gjeldende. I enkelte kretser var det en stund svært mye snakk om slikt som «tekstens selvrefleksjon», om «ikke-kommunikasjon» og «språkets manglende evne til å si noe sikkert om virkeligheten». I den tidvis nesten religiøse fokuseringen på dette hadde man også en utpreget tendens til å favorisere litteratur som virket som om den var velegnet til å bekrefte de teoretiske poengene, det vil særlig si eksperimentell og vanskelig tilgjengelig litteratur.

- Hadde Tom Egil Hverven dermed et poeng da han i lørdagens avis sa at teorien på 90-tallet gjorde at visse gode forfatterskap ikke ble fanget opp, eksempelvis Per Petterson?

- Ja visst. Se bare på den sleivete behandlingen Petterson fikk i en lengre artikkel i Vagant mot slutten av 90-årene - jeg vil gjerne presisere at det heldigvis var etter min tid. Forfattere som Petterson, Lars Saabye Christensen, Tove Nilsen og Ingvar Ambjørnsen passet ikke inn i den forestillingen om verdifull litteratur som hadde festet seg i visse kretser; man hadde langt på vei kvittet seg med forutsetningene for å kunne vurdere dem på et rettferdig grunnlag. Og bruker du Thomas Pynchon eller Peter Handke som målestokk når du leser disse forfatterne, kan det ikke annet enn å bære fullstendig galt av sted: Det blir omtrent som å kritisere 1800-tallets realistiske romaner ved å henvise til symbolismen eller surrealismen.

Ville utvide rommet

Men Hagerup mener samtidig at Tore Renberg er unyansert når han tar så sterk avstand fra modernismen:

- For det første er hans bruk av modernismebegrepet forvirrende. Det virker som om han er tilbøyelig til å betrakte denne uhåndterlige -ismen som en slags ideologi, mens den strengt tatt rommer et konglomerat av ofte motstridende ideologier, samt et bredt spekter av forskjellige skrivemåter. Inkludert den episke fortellingen gjennom forfattere som Henry James, Proust, Joyce, Faulkner, Hamsun og Thomas Mann. Heller ikke Duras gir egentlig avkall på fortellingen, og hos folk som Borges, Calvino og Grass er den jo et vesentlig moment, sier Hagerup og fortsetter:

- For det andre framstår Tore som skeptisk til omtrent alt som kan kalles litteraturteori, mens det vi burde advare mot er kritikkløs eller dogmatisk anvendelse av teorien.

- Men var ikke du og dine kolleger i Vagant ganske så dogmatiske på 90-tallet?

- Vi var faktisk ikke det. Vagant hadde nok et par utspill som høyst utilsiktet bidro til å klassifisere oss som jernharde postmodernister. Men vi slo aldri til lyd for ett bestemt litteratursyn eller utropte én litteraturteoretisk retning til den eneste saliggjørende. Flere ganger gjorde vi også narr av diverse former for intellektuelt motehysteri.

- Hva var ambisjonen til 90-tallets Vagant?

- I hvert fall ikke å slå fast at forfattere av typen Ole Robert Sunde og Tor Ulven automatisk var viktigere eller skrev mer «korrekt» enn Roy Jacobsen eller Lars Saabye Christensen. Men en av de viktigste oppgavene vi påla oss selv var å framheve forfatterskap som delvis ble forsømt i offentligheten, samtidig som vi ville uttrykke vår skepsis til litterært reklamespråk og sjablonger av det slaget som florerer i massemediene. Naturlig nok ble vi derfor nå og da ansett for å være langt mer rigide enn vi var, og denne situasjonen trivdes vi dårlig med. Vi ønsket å være med på å utvide det litterære rommet, ikke å gjøre det mindre, sier Hagerup.

Naivt doktrinært

Både Hverven og litteraturprofessor Erik Bjerck Hagen sa i lørdagens avis at tendensene fra 90-tallet knapt gjør seg gjeldende lenger, mens Tore Renberg mener at det «hermetiske, strenge og forvanskede» litteratursynet fortsatt har gjennomslagskraft, blant annet gjennom kritikere som Preben Jordal, Trond Haugen og Marta Norheim. Henning Hagerup er til dels enig med Tore Renberg:

- Dette litteratursynet spiller nok en mindre framtredende rolle enn før, men hos enkelte kritikere øyner jeg de tendensene Renberg snakker om. For øvrig etterlyser han vel primært en så åpen leserholdning som mulig, og hvis Jordal mener dette er latterlig, er det innlysende at disse to hører hjemme på hver sin litterære planet. Og skal jeg velge mellom dem, foretrekker jeg å befinne meg på den planeten hvor Renberg har plassert seg.

- Til slutt: Erik Bjerck Hagen beskrev 90-tallet som overspent og trendy, men samtidig produktivt. Er du enig?

- Absolutt. I siste instans har befatningen med teoretikere som Derrida gjort mange av oss til mer oppmerksomme lesere, og jeg ville ikke vært uten denne skoleringen. I dag kan vi forhåpentlig ta med oss det beste fra 90-tallet, men også tillate oss å le av hvor enøyd og naivt doktrinært en del litterater var i stand til å opptre.