Hvem kommer etter sekstiåtterne, spurte Klassekampen lørdag. En av tre professorer ved norske universiteter er over 60 år gamle, og går i løpet av de nærmeste årene av med pensjon. Hva vil det bety for akademia, og ikke minst for den offentlige debatten, at vi nå får et maktskifte? Generasjonen som overtar de faste, vitenskapelige stillingene ved norske universiteter, har i den siste ukas debatt blitt omtalt som utydelige og avideologiserte, men også som produktive, faglig sterke og nysgjerrige. Førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo Pål Veiden frykter at vi får ”en ny og lydig generasjon”: - De klassiske sekstiåtterne, som Ottar Brox, Vilhelm Aubert, Dag Østerberg og Thomas Mathisen, blir nok ikke erstattet, sa han til Klassekampen lørdag. Nils Rune Langeland, førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Stavanger, karakteriserte akademikerne som i dag er rundt 40 år gamle som «rasende flinke folk som produserer som bare det». «Men den intellektuelle kritikken av tida og samfunnet vi lever i ser vi ikke så mye til,» sa han. En rekke navn fra denne generasjonen har blitt nevnt i intervjuer og samtaler, og Klassekampen har spurt dem hva de vil gjøre med posisjonen de har. Svarene avdekker en generasjon forskere som er mer internasjonalt orientert enn sine forgjengere, og som samtidig er skeptiske til å blande politikk og forskning. De kommenterer gjerne samfunnet, men basert på egen forskning. De stiller andre spørsmål enn forgjengerne. Kanskje er det der generasjonskonflikten ligger? Også strukturelle endringer spiller inn: Det Universitetet de nå kjemper for fast fotfeste i er et annet enn det sekstiåtterne møtte på 1970-tallet, ikke minst på grunn av økt press på publisering i smale, utenlandske publikasjoner.

katrineh@klassekampen.no

JON ROGSTAD (42)

Postdoktorstipendiat ved Institutt forsosiologi og samfunnsgeografi ved UiO.

Hvilke spørsmål er viktigst for deg å stille i dag?

- Fra mitt ståsted er det spørsmål som tematiserer bevegelser av mennesker, kultur og økonomi over landegrensene og hvordan dette endrer betingelsene for nasjonalstaten. Kort sagt verden i Norge og Norge i verden.

Ser du noe skille mellom din egen generasjon og sekstiåtterne? Hva?

- Det er en myte at unge forskere ikke mener noe i offentligheten, men det er en enda større myte er at alle som var unge omkring 1968 er særskilt artikulerte og deltar i enhver debatt.

Studenttiden var langt mer politisk den gang enn den har vært siden. For mange av sekstiåtterne var jo selve prosjektet å etablere et flytende skille mellom fag og politikk. I ettertid ser man at mange har beveget seg mellom politiske og akademiske posisjoner. En del har nok arbeidet mye med å vitenskapeliggjøre egne politiske standpunkter fra den gang. Og nettopp det politiske engasjementet, vekslingen mellom en rolle som politiker og en rolle som akademiker, har nok gitt mange både engasjement og evne til å formidle seg i en form som er medievennlig.

Kritikere har sagt at deres generasjon ikke løfter hodet for å kommentere samtida - stemmer det?

- Jeg tror det er svært viktig å skille mellom to forskerroller. Den ene som stiller nye spørsmål og igangsetter en alternativ debatt, og den andre hvor forskeren er et saklig korrektiv til en allerede etablert debatt. Mange av dagens unge forskere tilhører nok den siste kategorien.

Det er en betydelig selvjustis i forhold til hva man kan si. Forskermiljøene er nok ikke kjent for en stor raushet hva gjelder medieopptreden.

Kan man bare kommentere emner man har studert i flere år, og har man noen legitim grunn til å la være å delta når emner man har studert lenge er oppe til debatt? Det siste dreier seg om hvorvidt forskere som får penger fra det offentlige kan sies å inngå i en type kontrakt som moralsk forplikter til å bidra i den offentlige samtalen dersom temaet er noe man skulle være ekspert på.

KATRINE FANGEN (42)

Seniorforsker ved Institutt for sosiologi og samfunnsforskning ved UiO.

Hvilke spørsmål er viktigst for deg å stille i dag?

- Jeg er opptatt av at selv om Norge ofte regnes som et egalitært samfunn, er det fortsatt avgjørende forskjeller mellom folk ut fra foreldres utdanningsnivå, og for innvandrere ut fra hvor de kommer fra i verden, og måten de kom på (som asylsøker, arbeidsinnvandrer osv.). Kjønn, klasse og etnisitet er fortsatt med på å skape skjevheter i samfunnet og gjøre innpass for noen lettere enn for andre. Jeg synes også det er interessant hvordan de nasjonale kontekster definert ut fra alt fra lovgivning, struktur på arbeidsmarkedet, normer og verdier og så videre skaper ulike barrierer og muligheter.

Kritikere har sagt at deres generasjon ikke løfter hodet for å kommentere samtida - stemmer det?

- Det som stemmer er vel at få av min generasjon har kommet med helhetsbilder av samtiden, men heller analysert deler av den. Selv er jeg opptatt av å plassere de temaene jeg har forsket på i en breiere kontekst der både historie og samfunnsstruktur er viktig.

GURO ØDEGÅRD (41)

Forsker ved Institutt for samfunnsforskning.

Hvilke spørsmål er viktigst for deg å stille i dag?

- De tradisjonelle sosioøkonomiske klasseskillene er ikke lenger tilstrekkelige forklaringer på sosial ulikhet. Hvilke nye mekanismer for sosial og politisk marginalisering er i ferd med å dannes? Hvilke konsekvenser har dette for samfunnsutviklingen? Mange av dagens utfordringer krever andre perspektiver og forklaringsmodeller enn de sekstiåtterne lærte oss å bruke.

Ser du noe skille mellom din egen generasjon og sekstiåtterne?

- Her står jeg i fare for å bli like unyansert som Rune Slagstad, da han stemplet min forskergenerasjon som de «utydelige». Det får stå sin prøve. sekstiåtterne framstår som noe pompøse og selvforherligende når de skal tolke samtida. Referanserammen blir deres eget tiår, og lite kan måle seg med denne gullalderen. Det kan jo være at min generasjon er tydelig på andre arenaer enn de Slagstad tumler rundt på. Min generasjon akademikere opererer innenfor strammere rammebetingelser enn sekstiåtterne.

Kritikere har sagt at deres generasjon ikke løfter hodet for å kommentere samtida - stemmer det?

- Det er for få akademikere og forskere som tar ordet i den offentlige debatten. Det er mange årsaker til dette. Det er tidkrevende, og for unge forskere er det ikke nødvendigvis en fordel med tanke på videre akademisk karriere. I tillegg kommer vi ofte til kort når poenget skal vært kort, retorisk og gjerne med en tabloid snert. Det hjelper å øve, men dette er jo egenskaper noen har mer av enn andre. Slagstad, Hernes og Brox er nevnt. Men rollen som premissleverandør bør i større grad institusjonaliseres. Rollen bør få økt status også innenfor akademia, det må motiveres og det må applauderes. Vi ser jo at de unge forskere som inntar spalteplassene i stor grad jobber på institusjoner som motiverer til slik aktivitet.

Hva mener du at du kan bidra med i den offentlige debatten her hjemme?

- Å delta i diskusjoner først og fremst knyttet til mitt fagområde. Dette er diskusjoner relatert til demokratiets framtidige utfordringer, hvordan nye grupper kan integreres i det politiske samfunnsliv og utviklingen av den frivillig sektor med tanke på endringer i ungdoms fritidsmønster. Som samfunnsforsker har jeg opparbeidet meg et begrepsapparat som gjør meg i stand til å delta i de mer generelle debattene. Dette er en rolle jeg ikke føler forpliktelse til å ta. Jeg har registrert at de sekstiåtterne som har tatt ordet i Klassekampens debatt har et litt annet syn på dette.

TORE REM (41)

Professor i litteraturvitenskap, UiO.

Hvorfor ønsker du deg en karriere innen akademia?

- Fordi universitetet fremdeles kan være et sted hvor det utføres en del ting som er livsnødvendige for et godt samfunn. Utover å utdanne nye generasjoner unge, handler det da om grunnforskningen og om muligheten til å være et kritisk korrektiv i offentligheten.

Hvilke spørsmål er viktigst for deg å stille i dag?

- For virkelig å formidle min generasjon akademikeres posisjon, og gi ammunisjon til «de utydeliges» kritikere, burde jeg vel svare «spørsmålet om hvorfor det er viktig å stille spørsmålet om hvilke spørsmål det er viktigst å stille». Som litteraturviter er jeg helt overordnet opptatt av hvordan tekster skaper mening.

Selvsagt kunne jeg si miljøet, globaliseringen og alt dens vesen, sør og nord, og konfliktene mellom liberale verdier og et nytt og interkulturelt samfunn. Dette har jeg selvsagt med meg, men det er ikke der det faglige engasjementet begynner.

Kritikere har sagt at deres generasjon ikke løfter hodet for å kommentere samtida- stemmer det?

- Det er ingen tvil om at mange i min generasjon akademikere lot seg drive med inn i Kvalitetsreformen ut fra en frustrasjon ved det gamle. Det bør ikke overraske at jeg mener at det på viktige punkter var en stygg feilslutning. Behovet for forandring gjorde ikke de markedsøkonomiske løsningene til de rette.

Det er åpenbart et potensial for at faglig sterke folk i min generasjon foretar flere intervensjoner i det politiske feltet. Det kan være ubehagelig å forholde seg til større offentligheter, fordi man er tvunget til å forenkle og fordi man ytrer seg i et usikkert kryssfelt av ulike diskurser og interesser. Og kanskje er berøringsangsten blitt sterkere enn før. Selv de av oss som er forpliktet på polemikkens betydning for det offentlige ordskiftet, er nok mer forsiktige med hva vi ytrer oss om enn 68-erne var. Samtidig er det jo ikke slik at vår tid lider under mangelen av spaltister.

CATHRINE HOLST (35)

Seniorforsker ved Arena-senteret og postdoc. ved ISS, UiO.

Hvilke spørsmål er viktigst for deg å stille i dag?

- Jeg er opptatt av å forstå forholdet mellom rett, demokrati og vitenskap/ekspertise. Jeg er også opptatt av de politiske ismene, liberalisme, sosialisme og feminisme.

Ser du noe skille mellom din egen generasjon og sekstiåtterne?

- Rune Slagstad sa noe om at vi yngre er overdrevent urolige for at vitenskapen ideologiseres. Jeg vet ikke det. Jeg synes jeg er helt passe urolig. Jeg har heller ikke tro på samfunnsforskeren som den verdinøytrale folkeopplyser. Det må finnes en tredje vei, mellom ideologistyrt forskning og naive ideer om verdifrihet.

Hvilke fora er viktigst for deg med tanke på å formidle forskningen din?

- Jeg synes det er viktig å publisere internasjonalt. Mange innenfor mine felt skjønner ikke norsk. Samtidig er det helt sentralt for meg å fortsette å skrive på norsk og være i diskusjon med en breiere offentlighet.

Hva mener du at du kan bidra med i den offentlige debatten her hjemme?

- Jeg bruker mye tid på å forske. Av og til kommer jeg fram til ting som strider med gjengse oppfatninger. Da kan jeg formidle det. Jeg har ingen «vare» å selge samfunnet utover dette. Blir det kravet, slutter jeg i akademia.

TANJA STORSUL (39)

Førsteamanuensis ved Institutt for medier og kommunikasjon, UiO.

Hvilke spørsmål er viktigst for deg å stille i dag?

- Jeg er opptatt av hvilken rolle ny teknologi spiller i samfunnet. Hvilke muligheter åpner teknologien, og hvilke utfordringer møter vi? Hva kan teknologien bety for medieutviklinga - og for demokratiet?

Ser du noe skille mellom din egen generasjon og sekstiåtterne?

- Sekstiåtterne har en felles erfaring fra ei turbulent politisk tid. De som er toneangivende i offentlig debatt uttrykker en felles grunnholdning til akademias rolle og delvis også til samfunnsutviklinga som sådan. Seinere generasjoner går i mindre grad i takt. De har et større mangfold av tilnærminger til akademia, til hva som er verdifull forskning og hvordan forskere skal være i dialog med samfunnet.

Hvilke fora er viktigst for deg med tanke på å formidle forskningen din?

- Jeg forsøker å nå allmennheten gjennom mediene. Samtidig holder jeg foredrag innen ulike fagfora. Jeg tror kombinasjonen av allmenn og mer målretta formidling gjør at forskningen får betydning for beslutninger som fattes.

Kritikere har sagt at deres generasjon ikke løfter hodet for å kommentere samtida - stemmer det?

- Dette kjenner jeg meg ikke igjen i. Jeg tror slett ikke det er noen mindre andel av min generasjon som kommenterer samtida enn det har vært i tidligere generasjoner. Men formen er nok forskjellig fra det en del av sekstiåtterne har valgt. For mange forskere i dag er kanskje fokuset i større grad på å bidra til et breiest mulig beslutningsgrunnlag enn på å kritisere. I praksis kan slikt opplysningsarbeid ha minst like sterk innflytelse på samfunnsutviklinga som den direkte kritikken.

Hva mener du at du kan bidra med i den offentlige debatten her hjemme?

-Forskningen jeg har drevet har gitt meg kunnskap om teknologiens rolle i samfunnsutviklinga. Jeg kan bidra til å forklare hvordan endringer vi ser i mediemarkedet i dag ikke bare skyldes digitalisering av mediene, men er et samspill mellom teknologi, politikk og økonomi. En slik forståelse er nødvendig for å se hvilke handlingsrom som finnes.

MARI REGE (34)

Professor i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Stavanger.

Hvilke spørsmål er viktigst for deg å stille i dag?

- Jeg er fortiden mest opptatt av hvordan god familie- og arbeidsmarkedspolitikk kan gjøre kvinner og menn mer likestilte, både i arbeidslivet og i hjemmet. Jeg er også interessert i hvordan mor og fars arbeidsdeltakelse påvirker barnet.

Ser du noe skille mellom din egen generasjon og sekstiåtterne? Hva?

- Sammenliknet med sekstiåtterne slik de har blitt beskrevet i Morgenbladet, er jeg nok en del mer beskjeden. Jeg er opptatt av å formidle og delta i debatten, men det gjelder kun i saker der jeg kan underbygge min argumentasjon med forskning.

Kritikere har sagt at deres generasjon ikke løfter hodet for å kommentere samtida - stemmer det?

- Selv syns jeg at jeg gjør en god jobb med å kommentere samtiden, men kun på de områdene jeg har kompetanse.

Hva mener du at du kan bidra med i den offentlige debatten her hjemme?

- Jeg kan bidra med å formidle forskning som har betydning forw aktuell familie- og arbeidsmarkedspolitikk.

METTE ANDERSSON (44)

Førsteamanuensis ved Sosiologisk Institutt, UiB

Hvorfor ønsker du deg en karriere innen akademia?

- Jeg er opptatt av å forstå samfunnet og samfunnsutviklingen. Akademisk uavhengighet er viktig for meg, og ved universitetet kan vi fortsatt drive med grunnforskning uavhengig av politiske predefinerte problemstillinger. En av de viktigste oppgavene vi har er å stille spørsmål uten politiske føringer.

Hvilke spørsmål er viktigst for deg å stille i dag?

- Jeg vil utvide rammene for tenkningen om det sosiale og samfunnet, og er kritisk til at nasjonalstaten tas for gitt i mye norsk samfunnsforskning. Jeg vil rette blikket utover. Det er viktig å skrive om det norske og norsk samfunnsutvikling, men det må ses i lys av globale prosesser, migrasjon, sosial ulikhet, klasse og rase.

Ser du noe skille mellom din egen generasjon og sekstiåtterne? Hva?

- En ting er betingelsene for å få jobb. Det er flere som tar doktorgrad i dag, og flere som kjemper om plassene. Ellers er det store skiller innad i min generasjon, som det også var tidligere. Jeg syns det er viktig at noen tar rollen Slagstad og Ottar Brox har tatt, samtidig som man kan være mer moderat i forhold til hva man forsker på. Akademikerens rolle var mer opphøyd før, mens min generasjon er mer ydmyk. Det er ikke nødvendigvis negativt.

Hvilke fora er viktigst for deg med tanke på å formidle forskningen din?

Å bli oppringt av journalister og uttale seg er kanskje det som når fram til flest. Jeg syns forskere har en plikt til å uttale seg til journalister, vi må ikke være for selvhøytidelige, selv om man noen ganger blir sitert feil og pressen har sin egen dagsorden.

Hva mener du at du kan bidra med i den offentlige debatten her hjemme?

- Jeg mener jeg kan bidra med gjennomgående og langsiktig forskningsbasert kunnskap på et felt som er hot i norsk offentlighet. Noe av det viktigste akademikere kan bidra med, er å diskutere rammene for debattene, og hvordan de blir konstruert.

ARVE HJELSETH (42)

Ass. professor i sosiologi ved NTNU.

Hvilke spørsmål er viktigst for deg å stille i dag?

- Det er behov for en ny gjennomtenkning av forholdet mellom marked, sivilsamfunn og stat. Ikke minst i forhold til klimakrisen. Hvordan organiserer vi oss slik at folk i størst mulig grad oppfører seg slik som vi er blitt enige om at er ønskelig? Og hvordan definerer vi hva som er det ønskelige? På 80- og 90-tallet var svaret nesten alltid etableringen av markeder eller markedsliknende mekanismer, på flere områder med høyst betenkelige konsekvenser. Denne tenkemåten er gradvis på retrett, men det betyr ikke at «staten» nødvendigvis er en bedre løsning. Det er jo en grunn til at høyrebølgen oppsto fra rundt 1980. Disse grensedragningene ser jeg betydningen av også på felter jeg selv har forsket på de siste årene.

Kritikere har sagt at deres generasjon ikke løfter hodet for å kommentere samtida - stemmer det?

- Det stemmer bare delvis. De fleste fagfolk vegrer seg nok mot å tas til inntekt for bestemte syn i en politisk debatt. Det synes jeg er fullt forståelig. Samfunnsvitenskapen er ikke mindre politisert enn før, men samfunnsviterne som individer er nok mindre politiserte. Men det er jo fullt mulig å kommentere samtida uten at man selv lanserer et bastant syn. Jeg synes mange yngre akademikere bidrar med klargjøring av premissene for ulike debatter, og det er verdifullt. De politiske oppfatningene er nok kort sagt mer preget av tvisyn enn de var rundt 1970. Men man kan ikke sidestille manglende skråsikkerhet med manglende vilje til å kommentere samtida.

TORKEL BREKKE (38)

Førsteamanuensis i religionshistorie ved UiO.

Hvilke spørsmål er viktigst for deg å stille i dag?

Mange av de største spørsmålene for meg handler om forholdet mellom den vestlige verden og resten. Hvilke blinde områder har vi når vi forsøker å forstå hvordan verden ser ut fra Kairo, Delhi eller Beijing? Hvordan kan

vi få til genuin forståelse? Det er også viktige spørsmål knyttet til globalisering og fordeling. Det mest sjokkerende med å arbeide med en del asiatiske land, er jo fattigdommen. Hvordan sørger vi for at globalisering kommer de fattigste til gode?

Kritikere har sagt at deres generasjon ikke løfter hodet for å kommentere samtida, stemmer det?

Nei, jeg mener ikke det. Men samtiden er mer kompleks, og det er vanskeligere å ta ett stort standpunkt når man ikke har en kald krig, me i stedet en masse sammensatte problemer og konflikter i mange deler av verden.

Hva mener du at du kan bidra med i den offentlige debatten her hjemme?

- Først og fremst rydde opp i banale, og ikke sjelden idiotiske, debatter om religionens rolle i politikken.

ALEXANDER CAPPELEN (39)

Professor ved NHH

Hvorfor ønsker du deg en karriere innen akademia?

- Et sterkt samfunnsengasjement og et ønske om å kunne bidra til debatten omkring viktige samfunnsspørsmål var den opprinnelige motivasjonen. I tillegg er jeg intellektuelt nysgjerrig og har stor glede av å jobbe med faglige spørsmål uavhengig av hvorvidt svarene har praktisk verdi.

Hvilke spørsmål er viktigst for deg å stille i dag?

- Spørsmålet om hva som er en rettferdig fordeling av ressurser er det spørsmålet som motiverer det meste av min forsking. I tillegg er jeg opptatt av spørsmålet om hvordan moralsk motivasjon påvirker ulike aktører.

Ser du noe skille mellom din egen generasjon og sekstiåtterne?

- Innen økonomifaget er det ikke noe påtakelig generasjonsskille. Mer generelt vil jeg si at vår generasjon akademikere har blitt flinkere til å håndtere sin rolle som eksperter. Jeg er skeptisk til professorer som bruker sin tittel til å gi tyngde til meninger og oppfatninger som ikke knyttet til egen forskning. Vår generasjon er også flinkere til å forholde seg til internasjonal forskning på våre forskningsfelt.

Kritikerne har sagt at deres generasjon ikke løfter hodet for å kommentere samtiden - stemmer det?

- Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i en slik beskrivelse, og jeg har aldri sett noen dokumentasjon for at dette er tilfellet innenfor mitt fagfelt. Ingen som har fulgt debatten omkring finanskrisa kan påstå at dagens fagøkonomer ikke kommenterer sin samtid eller at de mest produktive fagøkonomene ikke deltar.

Hva mener du at du kan bidra med i den offentlige debatten her hjemme?

- Jeg tror jeg kan bidra til en mer nyansert debatt om hva som er rettferdige fordelingssystemer. Spesielt ønsker jeg å bidra til debatten om hvordan vi kan utforme samfunnsinstitusjoner på en slik måte at vi forener ønsket om å eliminere urettferdig ulikheter med ønsket om holde folk ansvarlige for egne valg. Jeg det som en viktig oppgave å formidle nyere økonomisk teori som tar høyde for menneskelig kompleksitet og menneskelige begrensninger, såkalt atferdsøkonomi, til et breiere publikum.

«Det er viktig å skrive om det norske og norsk samfunnsutvikling, men det må ses i lys av globale prosesser, migrasjon, sosial ulikhet, klasse og rase»

Mette Andersson

EINAR LIE (44)

Professor i historie.

Hvilke spørsmål er viktigst for deg å stille i dag?

- Som forsker i økonomisk historie har jeg vært opptatt av hvordan politiske prinsipper og dogmer innen økonomisk teori og politikk er blitt oppfattet som selvfølgelige, opplagte og nærmest uforanderlige. Inntil de brått er blitt forandret. I mine øyne er historiens kanskje viktigste bidrag til samtiden nettopp dette; å se historisiteten, det situasjonsbestemte og forgjengelige, ved tilsvarende prinsipper og dogmer i dag. De viktigste spørsmål er slik sett å spørre hvordan våre dagers sannheter og halvsannheter er etablert.

Ser du noe skille mellom din egen generasjon og sekstiåtterne? Hva?

- Sekstiåtteren i dag er en sterk prinsipiell tilhenger av toleranse og takhøyde, men opptrer forbausende ofte som faglig politimann overfor yngre kolleger i samtaler rundt lunsj- og seminarbord. Gjennom språk og klær framstår sekstiåtteren gjerne som avslappet og uhøytidelig ved første øyekast, men det hviler noe hardt, rigid og litt selvhøytidelig over altfor mange av dem.

Kritikere har sagt at deres generasjon ikke løfter hodet for å kommentere samtida - stemmer det?

- Jeg synes ikke det stemmer. Men det er mange som kommenterer og debatterer samtiden uten å ha klart for seg et alternativ de arbeider for. Det må være lov.

Hva mener du at du kan bidra med i den offentlige debatten her hjemme?

- Gi et kritisk blikk på etablerte prinsipper i politikk og næringsliv. Det ligger et stort potensial for refleksjon og selvrefleksjon i å peke på hvordan tilsynelatende selvfølgelige økonomiske prinsipper formes både av nedarvede oppfatninger, og av synspunkter og interesser i samtiden. «Det er viktig å skrive om det norske og norsk samfunnsutvikling, men det må ses i lys av globale prosesser, migrasjon, sosial ulikhet, klasse og rase»