Minnes: En kurdisk kvinne ser på bilder av ofrene for gassangrepet i Halabja i 1988. Foto: Afp/Scanpix |
Rettssak: I dag blir tre vitner i den tredje og siste rettssaken mot general Ali Hassan al-Majid, bedre kjent som «Kjemiske Ali», flydd inn til Bagdad fra Suleimaniya i de autonome kurdiske områdene i Nord-Irak.
Om bord i flyet befinner seg den norske journalisten Astor Larsen, som i 1988 jobbet for Klassekampen, Jussi Vuotila, daværende reporter for den finske storavisa Helsingin Sanomat, og den pensjonerte advokaten Jon Rud, en av stifterne av Advokatforeningens menneskerettsutvalg og mangeårig leder for Rådet for kurdernes menneskerettigheter. Rud er nå generalsekretær i EU Turkey Civic Commission som overser hvorvidt Ankara følger de såkalte København-kriteriene for et eventuelt medlemskap i EU
Tre dødsdommer
«Kjemiske Ali» har allerede fått to dødsstraffer som øverste militære ansvarlige for Anfal, en folkemorderisk kampanje for å utrydde de kurdiske landsbyene i grensetraktene mot Iran fra februar til august-september 1988.
Den siste saken omfatter gassangrepet på den kurdiske byen Halabja, en drøy times kjøring sørøst for Sulaimani, ved foten av de snøkledde tindene mot grensa til Iran.
Her ble angivelig 4-5000 innbyggere drept med nervegassen sarin og sennepsgass 16. mars 1988. Larsen, som undertegnede jobbet sammen med i Klassekampen på det tidspunktet, og Vuotila var med i helikoptret som ble fløyet inn fra Kermanshah (Bakhtaran) i Iran fem dager seinere for å bli vitne til resultatet av massakren.
De er i dag godkjent som vitner i saken mot Majid av dommeren som nå vil møte dem for å avgjøre hvorvidt de vil bli stevnet som vitner under selve rettergangen eller om deres publiserte vitneprov rekker.
Larsen understreker overfor Klassekampen at han er prinsipielt mot dødsstraff og er klar over den politiske slagsiden ved rettssaken mot «Kjemiske Ali» som en del av ledelsen under Saddam Hussein. Larsen og Vuotila er i første rekke «dokumentasjonsvitner», for i Irak fins det fortsatt en utbredt oppfatning i deler av befolkningen at Halabja aldri fant sted - eller at det var Iran som sto bak.
- Det er viktig at hele befolkningen i Irak anerkjenner at dette var et folkemord. Det vil hele Irak være tjent med, sier Rud til Klassekampen.
- Historien er full av tragedier. I Halabja ble tusenvis gasset av den brutale diktatoren Saddam Hussein. Jeg håper at saken mot «Kjemiske Ali» vil være til nytte, at det vil bli en juridisk rettmessig og rettferdig rettssak. Det viktigste er å sikre at tragedien i Halabja aldri blir glemt, ikke bare blant alle kurderne i regionen, og ikke bare blant folk i Irak.
- Halabja må bli husket over hele verden - og må bli anerkjent for hva dette virkelige var, et folkemord, sa Rud i en tale til innbyggerne i Halabja torsdag.
182.000 drepte
Majid har langt fra opptrådt som noen angrende synder i rettssakene til nå. Under Anfal, et ord hentet fra Koranen som henspiller på retten til å drepe syndige, ble 182.000 kurdere ble drept eller forsvant.
Det er det offisielle tallet, kanskje ikke så mye et forsøk på forsoning som en samling rundt en felles fiende. Virkeligheten kan ligge nærmere 100.000. Det var et tall som blant andre Majid selv nevnte når han på 90-tallet forhandlet med de kurdiske lederne.
«Kjemiske Ali» vedkjenner seg ansvaret. Det står skrevet i dekret nr. 160 fra Revolusjonsrådet fra mars 1987. Kommandolinja var klar; ordren var ikke til å misforstå: «Fra i dag og inntil annet blir kunngjort er kamerat Ali Hassan al-Majid øverste sjef for den nordlige landsdelen, herunder Den autonome regionen Kurdistan. Alle myndigheter i det nordlige Irak hører fra nå inn under kameratens ansvarsområde og må gjennomføre alle beslutninger og direktiver fra han på den måte han gir ordre om.»
Direktivene og ordrene ble funnet på de militære hovedkvarterene i Sulaimani og andre kurdiske byer etter at Saddam-regimet ble fordrevet fra området i 1992. Det offisielle påskuddet for Anfal, som Halabja var en del av, var at kurderne var potensielle femtekolonister for Iran under krigen mot Irak (1981-88).
David McDowall trekker i «A Modern History of The Kurds» fram en uttalelse fra PUK-lederen Mustafa Amin til Le Monde: «Vi forbereder den kurdiske bevegelsen til å innse av øyeblikket har kommet fra uavhengighet.» Uttalelsen er imidlertid datert 16. april 1987, vel en måned etter dekret 160.
Forble lojal
Under rettssaken har han sagt at han uten å nøle ville gjort det samme igjen. Han er lojal mot fetteren inn i det siste.
- Da det skjedde, ble det hele benektet. Nå sitter den ansvarlige arrestert. Det har stor betydning, understreker Sadan Mohammed Salim, leder for martyrforeningen i Halabja, til Klassekampen, uten å glemme at Saddam Hussein allerede er henrettet.
Han bekrefter at kurderne ikke har fått noen offisiell unnskyldning fra de vestlige landene som fôret Saddam-regimet med deler til å produsere kjemiske våpen, og som i 1988 benektet at det var Saddam-regimet som sto bak. I stedet ble utsagnet fra USAs president Franklin D. Roosevelt om den nicaraguanske diktatoren Anastasio Somoza hentet fram. ”He’s a son of a bitch, but he’s our son of a bitch”.
- Vi håper virkelig at landene rundt oss har lært noe av det som skjedde her i Halabja. De har ansvaret for hva de gjør, sier Salim.
- Da katastrofen rammet oss, sto folk uten mat. De flyktet opp i fjellene for ikke å bli drept. Nå er det annerledes. Folk er ikke så fattige som før, sier borgermesteren i Halabja, Khader Karim til Klassekampen. Halabja er vennskapsby med Hiroshima og Nagasaki, og han har nettopp skrevet til de lokale myndighetene i Gaza by for å uttrykke solidaritet.
Terrenget vitner om at flukten ikke var lett. Fjelltoppene bak ham stiger til værs over de grønne gressgangene som på et postkort. Han kan konstatere at livet har blitt bedre for de fleste i byen.
- Nå er det annerledes. Folk er ikke så fattige som før.
- Vi setter pris på at de ansvarlige blir dømt. Vi ser hvordan demokratiet vokser ut av diktaturet, sier Karim. Halabja er vennskapsby med Hiroshima og Nagasaki, og han har nettopp skrevet til de lokale myndighetene i Gaza by for å uttrykke solidaritet.
Åpnet en dør
Karim er ikke i tvil om at rettssaken er viktig.
- Tilhengere av Saddan og Ba’ath-partiet og arabiske sjåvinister og rasister benekter at Halabja har funnet sted. De håper at Saddam vil vende tilbake.
- Det var ingen journalister til stede under Anfal. Det gjorde det vanskelig før omverdenen å fatte hva som skjedde. Halabja åpnet en dør, sier Hero Talabani til Larsen og Vuotila og alle journalistene som var med det iranske helikoptret lavt over fjellene. Hun er landets førstedame, gift med president Jalal Talabani, leder for Kurdistans patriotiske union (PUK).
Hun er datter av Ibrahim Ahmed, den første virkelige kurderlederen i moderne tid i Irak. I et privat intervju med McDowall sier han at han gjorde seg refleksjonen i september 1930 at «fra den dagen så jeg det som min plikt å arbeide som en kurder». Ahmed var leder for den kurdiske bevegelsen før mulla Mustafa Barzani tok over.
- Jeg ble tidligere spurt: Hvor er du fra? Jeg svarte: Kurdistan. Mange svarte: Hva? Pakistan? Navnet Halabja endret dette. Inntil da var Kurdistan en lukket sak.
- I dag står vi overfor en annet problem: Folk tror nå at Halabja var det eneste stedet hvor Saddam-regimet brukte gass.
Hero Talabani legger ut på en levende fortelling gjennom den nære historien, opp i Balisan-dalen hvor hun ble tilkalt av lokalbefolkningen og vist massegraver etter de første gassangrepene, nær to år før Halabja.
Hun mener at rettssaken har stor betydning for byggingen av den kurdiske identiteten.
- Anfal var ikke bare drap. Det var et forsøk på å vaske bort vår fortid og framtid. En prosess for å rykke opp og kutte over våre menneskelige røtter. Derfor ble kollektivbyene opprettet, for å fjerne det kurdiske folket, sier Talabani til Klassekampen.
Det gikk særlig utover kvinnene som ikke lenger fikk råd eller lov til å bære sine hodeplagg, der mønstrene forteller hvilket sted kvinnene kommer fra og hvem de er, sier hun.
- Det er fortsatt folk som benekter Anfal, benekter Halabja, og som mener at Ali Hassan al-Majid gjorde rett.
Uten historie
Hun husker selv oppholdet med mannen i USA i 1988 da mange, fôret av CIA, trodde Iran sto bak. Hvordan er det mulig å leve i et forent Irak dersom mange av dets innbyggere fornekter at Anfal eller Halabja har funnet sted?
- Vil du høre min personlige mening? spør førstedamen.
- Vi har en lang historie. Problemet er at folk ikke kjenner Iraks historie. Alle herskerne har rensket opp etter forgjengeren, slettet ut historien. Vi snakker bare om at vår historie går 4-5000 år tilbake, ikke hva som skjedde under de enkelte periodene, under britene, under Ba’ath.
- Dersom vi skal kunne leve i fred med hverandre, kan det skje bare om vi kjenner vår historie, hverandres historie, hvordan grensene ble til. Så lenge hver part skjuler sin del av historien, kan vi ikke leve i fred, sier Hero Talabani.
Nettutgaven gir deg et lite utvalg fra dagens avis. For å lese hele avisen kan du abonnere.