- Det apolitiske er jo også politisk. Når Thomas Seltzer prøver å delegitimere alle forsøk på å gjøre noe politisk matnyttig ut av kulturen, avslører han en voldsomt politisk ladd agenda, som dessuten er til forveksling lik Fremskrittspartiets kultursyn, sier Bendik Wold

Han refererer til de siste dagenes opphetede debatt mellom ham og han som kan beskrives som ironigenerasjonens sjefideolog, Turboneger-bassist Thomas Seltzer. I Dagbladet før helgen brakte de to sammen i en voldsom diskusjon om rock og politikk, hvor ett av «høydepunktene» var dette utfallet fra Seltzer retning Wold; «Det er bedre å være et rasshøl som liker å ha det moro enn å suge på maktas kuk».

Uten at det ser ut til å plage Wold.

- Det var som forventet. Jeg hadde uansett ikke regnet med at han ville være villig til å gå inn i denne diskusjonen på mine premisser. Han har jo en helt annen agenda enn meg, sier Wold.

Indie = politikk

Bakgrunnen for det hele er Wolds essay «Rock = revolt? Et politisk forsvar for ‘indie’», som er å finne i essaysamlingen «Brenn ned skiten!», Flamme Forlags nye utgivelse bestående av et utvalg essays fra forlagssjefene Wold og Nils-Øivind Haagensen. Her leverer Wold et brennende forsvar for indierocken. Altså en musikkscene som opprettholder ideen om å finne antikommersielle måter å lage og distribuere musikk på.

Dette bruker Wold som eksempel på det som kan tolkes som hans hovedmål: Å se kulturens plass i samfunnet som en politisk motivert posisjon.

- Det store spørsmålet som går igjen i mange av mine tekster er forholdet mellom politikk og kultur. Når blir kulturen politisk nyttig? spør Wold retorisk. Han har svaret klart.

-Det er når kulturen er uavhengig av politikk og økonomi at kreativiteten og fantasien har størst spillerom.

Det er nettopp derfor det er så viktig å fortsette den politiske kampen for en fri og autonom kunstscene, fortsetter han.

- Kunstens autonomi er sosialt og politisk betinget. Den hviler verken på det ensomme kunstnergeniet eller på det sublime verket. Derfor må kulturlivet hele tiden gjenvinne og gjenskape denne posisjonen, den må forsvares politisk, sier han.

Hvis ikke kan vi risikere at den forsvinner.

- Du kan si det er en oppgave jeg har gitt meg selv. Å diskutere forholdet mellom kultur og politikk.

Får folk med

- Men mener du med dette at ethvert kulturuttrykk må være politisk betont for å være gyldig?

- Nei, her er det en viktig forskjell. Det er jo ikke innholdet i indierocken jeg forsvarer, det er produksjonsmåten. Innenfor en gjennomkommersialisert musikkultur åpner indie for muligheten av å ikke la profittlogikken råde grunnen alene. Også jeg innser selvsagt at heller ikke indierocken er fullstendig unntatt markedet. Men den viser oss muligheten for et alternativ. Og den ideen har en verdi i seg selv, hevder Wold.

Han lister opp to hovedgrunner for hvorfor en posisjon som det alternativrocken har, er viktig å forsvare også politisk:

- For det første mener jeg indiekulturen bidrar til en myndiggjøring av publikum gjennom å viske ut skillene mellom sal og scene.

- Dermed oppheves den konsumentrollen som publikum ellers blir plassert i.

Radikalt laboratorium

- Det andre hovedargumentet er at indiekulturen fungerer som et slags «radikalt formlaboratorium» der ulike antikommersielle strategier blir testet ut, sier Wold.

- Når du argumenterer på denne måten kan det til tider høres ut som et forsøk på å intellektualisere din egen fritid, at du har konstruert et politisk forsvar for den musikken som tilfeldigvis også er den du hører mest på selv?

- Men det er jo ikke et stiluttrykk jeg forsvarer, men en holdning, en produksjonsmåte. Og den finner man innenfor en rekke ulike uttrykk og sjangrer, sier Wold.

- Det er nettopp kunstens autonome posisjon som er selve grunnlaget for å kunne skape verker som også er politisk effektive. Det er derfor vi må ha en politisk begrunnelse for hvorfor vi ønsker at kulturen skal ha en uavhengig plass i samfunnet.

Forsvar for middelklassen

Fra den politiske venstresida har rock og andre typiske uttrykk for middelklassekultur ofte blitt møtt med skepsis. En holdning som virker mot sin hensikt, mener Wold.

- Det er en misforståelse at et kunstprodukt i seg selv har et klassestempel, mener Wold.

- Det undertrykkende ligger ikke i visse iboende egenskaper ved verkene i seg selv, men i deres sosiale funksjon.

Istedenfor å strande ved en argumentasjon om at noen former for kulturuttrykk er «snobbete», «borgerlige» eller «elitistiske», bør heller fokuset være å jobbe for en bedre formidling av kultur, fortsetter Wold.

- Jeg mener vi bør jobbe for en mer demokratisk tilgang til «høye» kulturuttrykk, sier han.

- Den som forsøker å snu opp ned på kulturens hierarkier, gjør bare kommersialismen en tjeneste.

- Du skriver at middelklassens selvhat står i veien for at vi kan utøve makt. Men er ikke dette en litt merkelig kritikk all den tid middelklassen jo sitter på en rekke maktposisjoner i samfunnet, for eksempel som forlagssjefer og redaktører?

- Jeg sier ikke at middelklassen ikke har makt. Men det er problematisk når Seltzers argumentasjon vinner gjennom som den gjør. Under dekke av å være på folkets side, mot såkalte «elitister» og «smaksdommere», propaganderer han for Frps kulturpolitiske program. Han ønsker jo at laissez-faire-kapitalismen skal innføres på kulturfeltet.

- Når et slikt syn vinner sympati langt inn på venstresida, skyldes det to ting: For det første at forholdet mellom kultur og politikk er uavklart. For det andre at argumentasjonen hviler på den gamle vrangforestillingen om at middelklasen er en snylteklasse, et sjikt av funksjonærer, akademikere og mediefolk som aldri kan bidra til noen revolusjon. Dette er det gamle maoistiske mantraet om at bare arbeiderklassen kan forandre samfunnet. I dagens samfunn mener jeg dette er en gal analyse.

- Ditt forsvar for alternativkulturen kan også leses som en kritikk av den apolitiske og ironiske holdningen som har preget oss siden 90-tallet, Ofte representert av nettopp folk som Thomas Seltzer, Harald Eia og Kjetil Rolness. Er du opptatt av å ta et oppgjør med ironigenerasjonen?

- Nei. Med fare for å høres selvhøytidelig ut vil jeg si at jeg ser meg mer som en representant for en tenketradisjon innenfor marxismen, ikke som en representant for en generasjon. Det er jo mange på min egen alder som også kjøper 40-åringenes pakke.

- En pakke som er veldig vanskelig å kritisere uten å bli latterliggjort, som du også ble til en viss grad av Seltzer. Plager det deg?

- Nei, det kan jeg tåle. Vitser preller av. Det hadde vært mye verre å bli møtt av sterke motargumenter, sier Wold.