Den tynne kroppen til Mohamed Zaki Gaber (21) er medtatt. Han ser ut som en yngre gutt med et foreldet ansikt. Øynene er slitne, ansiktet blekt.

Han var på vei hjem fra den videregående skolen i nabolaget på lørdag, da de israelske rakettene traff venneflokken. Han var heldigere enn fetteren sin.

- Fetteren min døde der og da. Rett ved siden av meg. Verken jeg eller han var motstandskjempere. Vi var bare på vei hjem fra skolen, sier han fra sykesengen på Nasser-sykehuset i Kairo til Klassekampen.

Gir ikke opp

Mohammed er sliten og orker ikke å snakke mer. Faren hans, Zaki, står ved sykesengen og ser ned på sønnens amputerte bein.

- Israelerne angriper oss hele tida, uavhengig av hva vi gjør. Vi må fortsette å kjempe med det lille vi har, mot okkupasjonen, sier den gamle mannen.

- Be verden huske angrepene opp gjennom årene. Be dem telle og minnes våre døde. Eller er våre døde mindre verdt? Jeg har mistet mange av mine kjære opp gjennom årene, sier Zaki Gaber.

Han smiler trist. Rynkene i det gamle ansiktet legger seg på hver side av den tannløse munnen. Han regner med å miste enda flere «før friheten er gjenvunnet». Forhandlinger har han ingen tro på lenger.

- De har ført til at verden i dag snakker om at Israel som okkupasjonsmakt har rett til selvforsvar, mens vi som okkuperes bare skal holde kjeft, sier han.

Palestinerne med de alvorligste skadene ligger fortsatt på Shifa-sykehuset i Gaza.

- Mange er så hardt skadde at de bare kan flyttes med velutstyrte helikopterambulanser. Det er det ingen mulighet for nå, fortalte Hamas-politikeren Yehia Moussa til Klassekampen på telefon fra Gaza tidlig i krigen.

Lagde frokost

Hadia Hassan (40) sto på det kjøkkenet og forberedte frokost til sine sju barn, da en rakett traff huset hennes. Hun har forlatt de sju i Gaza for å komme til Kairo for behandling.

- Nabofamilien ble utslettet. Bare den lille datteren i familien på ni personer overlevde. Hvordan kan verden tillate dette? Er Israel hevet over alt og alle, spør Hadia.

Ved siden av senga står søsteren Aida (45). Også hun har etterlatt sine fem barn hos med slektninger i Gaza for å kunne følge søsteren til Kairo.

Begge kvinnene mistet sine menn i israelske angrep mot Gazastripen, Aida mistet sin mann i 1998, Hadia sin i 2003.

- Israelerne gjorde våre barn farløse. Og de fortsetter å drepe oss, der vi er innestengt i Gazastripen. Jeg lurer på hvordan flygerne som slipper ned bombene klarer å sove. De er en del av en feig kamp, sier Hadia.

Hadia og Aida forteller om en umenneskelig hverdag med minimalt med mat, uten strøm, uten drivstoff, og uten rent vann mesteparten av dagen.

- Men vi er vant til å overleve, og vi vil nok overleve denne krigen også, sier Aida.

- Våre barn vokser opp med død og fordervelse rundt seg hele tida. Hvordan skal de komme seg opp gjennom oppveksten og fortsatt tro at forsoning og fred er mulig, all den tid bombene fortsetter å hagle nedover oss, spør hun.

- Det er urettferdig at våre barn drepes fordi vi stemte på Hamas. Er det ikke det dere i Vesten ville at vi skal ha - et demokrati? spør Hadia fra sykesenga.

Boikottens offer

Inne på rom 407 forteller Khaled al-Nibahili, faren til Bilal (7) at palestinerne, lenge før den siste krigen mot Gaza, har betalt med sine liv.

- Det er nemlig ikke bare bomber som dreper. Boikott dreper like mange, men på en saktere måte, sier faren. Øynene er besluttsomme og uten selvmedlidenhet.

I senga ligger sønnen Bilal (7). Gutten har nyreproblemer, og har i mange måneder hatt behov for medisiner som ikke finnes i Gaza.

- Da vi endelig kom hit, var det for seint å redde den ene nyren hans, sier faren og viser fram plasteret over såret der den ene nyren ble tatt ut av den lille kroppen.

- Min sønn er ikke alene. Mange tusen lider av sykdommer og trenger medisiner som ikke slippes inn på grunn av boikotten. Daglig dør noen på grunn av medisinmangel, sier faren.

Bilal har beholdt smilet. Ved siden av seg har han tegneblokk og fargestifter, men det han liker mest, er lekegeværet han endelig har fått i gave.

- Det som er tatt med makt, kan bare gjenvinnes med makt. Landet vårt får vi bare gjennom en motstandskamp. Israel klarer ikke engang å holde en våpenhvile, sier han.

Ingen tro på endring

Klassekampen snakket med alle de rundt 40 skadde som ligger på Naser-sykehuset i Kairo, og bare to ytret ønske om at Hamas måtte akseptere en våpenhvile.

Hassan Mohamed (62), fra Khan Younes, sa til Klassekampen at det er på tide at palestinerne får et lite pusterom, og at det «er først og fremst sivile som betaler med sine liv». Kneet hans ble smadret i tusen biter og det andre beinet har flere brudd.

I naborommet ligger Alaa Saad (12) med opprevne sener i det ene beinet. Han tegner og fargelegger og ler høyt med faren. Ifølge faren forsøker gutten «å glemme lyden av bombene». Pressen vil Alaa ikke snakke med.

Han kommer fra bydelen Shageia øst i Gaza, og var på søndag på vei til nærbutikken for å kjøpe mat, da det smalt.

Faren mener at det er på tide at palestinerne innser at de ikke kan stå imot verdens største supermakt.

- Vi må akseptere en våpenhvile, fordi vi ikke har noen muligheter til en likeverdig kamp, sier han.

Verken han eller noen av de andre palestinerne Klassekampen har snakket med tror den nye amerikanske presidenten, Barack Obama, vil gjøre livet enklere for dem.

- Tvert imot. Obama vil jobbe livet av seg for å bevise at han, til tross for sin muslimske far, ikke har lojalitet til muslimer og deres problemer, sier Alaas far.