Å kunne sin Murakami

Skriv ut Tips en venn

Hvert tiår har sitt repertoar av forfattere som man skal kunne snakke om hvis man ikke vil falle helt igjennom i middagsselskapene i villastrøkene. På 1980-tallet var det Milan Kundera og Gabriel García Márquez. På 1990-tallet Peter Høeg og Paul Auster. Og på 00-tallet skal man minst ha lest den japanske forfatteren Haruki Murakamis hovedverk «Trekkoppfuglen» og helst også titler som «Kafka på stranden» og «After dark».

Poeng på prestisjekontoen

De er urbane typer. Velutdannede. Beleste. Globalister. Kulturkonsumenter. Politisk korrekte.

Den danske livsstilseksperten Christine Feldthaus er ikke i tvil om hvem det er som er Murakamis primære målgruppe.

- De bor i de penere delene av byen. De går ofte ut. På kafé, på teateret, på ballett. Og de leser aviser. Og det er vel å merke ikke gratisavisene, men dagsaviser de har valgt aktivt og betaler full pris for, sier hun.

Selv leser Feldthaus også Murakami. Han kan et eller annet helt spesielt, forklarer hun. Men det er ikke bare for den litterære kvaliteten man kjøper bøkene hans, påpeker hun:

- I dette segmentet har man et enormt behov for å høste et par poeng blant naboene ved å kunne namedroppe et par av de riktige forfatterne. Omvendt støvsuger man reolene for alt det som er aller mest mainstream. For hvis svigermor og venninnene hennes synes det er bra, så kan man ikke synes det selv.

Og svigermor, som fremdeles leser svensk krim, har ennå ikke nådd fram til Murakamis særegent japanske, distinkt postmoderne utgave av magisk realisme. Det har derimot de politisk korrekte opinionsdannerne. Og derfor gir det poeng på prestisjekontoen å ha «Trekkoppfuglen» og alle de andre spenstige titlene stående på rekke i bokhylla, mener Christine Feldthaus.

- Man rynker litt på nesen hvis noen kommer og spør om man har lest den siste av Camilla Läckberg. Nei bevares, det har man da ikke. Det er jo mainstream. Det kan vi ikke bruke tid på. Så vi leter i laget rett over, og der finner vi Murakamis bøker. De har i virkeligheten et bredt tilsnitt og er greie å forstå, men likevel er de litt mer. Og selv om de er lett tilgjengelige, kan man fremdeles møte folk som spør: Murakami, hvem i all verden er han? Og det er jo det beste, når man kan tipse noen om en bok og de ikke kjenner forfatteren. Da er man mer med på notene enn de er, sier Christine Feldthaus og legger til:

- Når man gir Murakamis bøker til vennene sine får man også noen raske poeng, fordi kritikerne også liker ham, og fordi han er litt over mainstreamen. Kanskje ikke like mange poeng som hvis man har med en bok som ingen har hørt om. Men flere enn hvis man kommer trekkende med Khaled Hosseinis «Drageløperen», som har hatt så stor suksess at den for lengst er havnet over i svigermorlitteraturen.

Symbolske fjær

Den danske forfatteren og reklamemannen Knud Romer peker også på at man kan bruke et forfatterskap som Murakamis til å definere seg selv i forhold til alle andre. For ham taler den japanske forfatterens bøker primært til akademikere, som helt fra studietiden er vant til å tyde tegn og fortolke og sjonglere med diverse flotte referanser.

- Og så får man bruk for all den lærdommen man har skaffet seg på universitet og ikke kan bruke til noe som helst i hverdagen, fordi man arbeider i et forsikringsselskap som bryr seg fint lite om at man har sittet og lest Kafka. Plutselig får man en mulighet for å pynte seg med noen symbolske fjær av kulturell kapital, sier Romer og peker på at det er viktig at bøkene ikke er altfor lett tilgjengelige:

- Det skal ikke være noe alle uten videre kan konsumere. Det skal kreve kunnskap og dannelse og evne til fordypelse og forståelse. Og det har man alt sammen, signaliserer man, når man leser Murakami. Så på den måten markerer disse individualistiske småborgerne en bestemt identitet. De foretar en avgrensing fra all mulig overfladisk forbrukslitteratur som massene underholder seg med.

Men samme logikken innebærer også at Murakami snart ikke lengre kan brukes til å avgrense seg fra mainstream med. For han holder selv på å bli mainstream:

- Det er ikke Hennes & Mauritz ennå, men det er heller ikke Armani lenger. Og det er jo problemet med individualiseringen. Det er akkurat som når Beckham plutselig får en morsom hårsveis og på den måten markerer forskjell. Det er bare ham som ser slik ut, og ingen andre. Men problemet er at neste uke sitter fansen hans ute på fortauskafeene og har fått samme hårprakt som ham. Og så er den frisyren ikke lengre en forskjellsmarkering. Nei, den er en fellesskapsmarkering. Og så blir han igjen nødt til å få seg en annen frisyre, som markerer en ny forskjell, sier Knud Romer og avslutter:

- På samme måte må Murakami-leserne finne en ny forfatter som ikke er like mye lest. Men han skal på den andre siden ikke være altfor hemmelig, for da er det ikke noen som kan oppfatte forskjellsmarkeringen. Da blir det litt som disse ekstremt prestisjefulle merkevarene som ingen kjenner til og forstår signalverdien av.

Et drops uten smak

Den vurderingen er Christine Feldthaus enig i. Hun nevner Stieg Larsson som et eksempel på at et forfatterskap ikke lengre kan brukes til å heve seg over mainstreamen når det selv blir mainstream.

- Man leste begeistret de første par bøkene i serien hans og syntes virkelig at han kunne noe, han man hadde oppdaget der. Men ved tredje bind mistet i hvert fall jeg lysten fordi han var blitt så overeksponert. Nå er Murakami fremdeles ikke på Stieg Larssons nivå rent salgsmessig, men det kunne godt skjedd noe av det samme for forfatterskapet hans, fordi han blir mer og mer populær. Så det kan godt være han på et tidspunkt ikke lengre er den forfatteren man nevner når man blir intervjuet om hva man har på nattbordet sitt, sier Feldthaus og sammenlikner den japanske forfatterens bøker med vesker fra Gucci:

- Det er ikke lengre interessant å ha slik veske. Den er ikke lengre koblet opp til fantasien. Den er et drops man har sugd på så lenge at det ikke lengre smaker noe.

Men noen likegyldig Gucci-veske er likevel ikke Murakami-romanene, legger hun til. Faktisk tror hun Murakami med sine eksistensfilosofiske romaner leverer noe det moderne mennesket trenger.

- Han er et godt motsvar på den ekstreme fokuseringen på det materielle vi har vært gjennom i de siste årene. Flatskjermer, kjøkkeninnredning, firehjulstrekkere og hele skiten. Han driver leseren tilbake til en opplevelse av at det er noe annet enn det materielle og noe som kanskje kan gjøre mennesket lykkeligere, sier livsstilseksperten, som også tror det langsomme tempoet i romanene er sunt for det moderne mennesket:

- Han gir slags mykhet. Han tar vekk tempoet fra ting. Og det er en mangelvare midt i det heseblesende tempoet som preger vårt høyeksplosive samfunn, hvor man skal kunne omstille seg hele tiden. Du skal hele tiden leve opp til ditt eget beste, og på jobben skal du stå til rådighet 24 timer i døgnet. Men når en forfatter som Murakami drar ned tempoet, henter han leseren sin ut av jaget og ned i et annet lag som man kanskje også kunne være kommet til ved for eksempel meditasjon.