Økonom Erik Reinert mener at finanskrisa tvinger økonomene til å behandle virkeligheten med større respekt.

Han tror derfor at vi kommer til å tenke økonomi på en ny måte i årene framover.

Reinert mener det et viktig å se parallelene når det gjelder årsaker til og løsninger på både finanskrisa og fattigdom i den tredje verden.

- Finanskrisa og fattigdom i den tredje verden er begge et resultat av det samme teoretiske problemet. Økonomisk teori har blitt så abstrakt at den rett og slett overser årsakssammenhenger som er vesentlige i den virkelig verden. Kart og terreng stemmer ikke overens, sier Reinert.

Virkelighetssjekk

Reinert håper og tror at finanskrisa gjør at fokuset på realøkonomien nå blir større både blant økonomene og politikerne i tiden framover.

- De samme tiltakene som må iverksettes for å bekjempe den internasjonale fattigdommen og underutviklingen, må også brukes for å komme ut av finanskrisa, sier han.

Reinert understreker at da må fokuset dras bort fra finanssektoren og over til realøkonomien, dvs. til selve produksjonen av varer og tjenester.

- Det er her verdiene skapes, ikke i finansmarkedene, sier han.

Hører på Keynes

Etter finanskrisa i 1929 hørte politikerne på økonomen John M. Keynes sine råd om å bruke offentlige utgifter til å stimulere økonomien slik at sysselsettingen ble opprettholdt og effektene av finanskrisa motvirket.

- Når vi nå gjenoppdager Keynes som løsning på finanskrisa, så må vi også ta med hans løsninger på fattigdommen og underutviklingen, sier Reinert.

Keynes var en stor tilhenger av å gjøre verden mer internasjonal på en rekke områder, men når det gjaldt fattige land var Keynes klar.

Hans råd til politikerne i fattige land var å beholde produksjonen av varer innenlands der dette var mulig, og, framfor alt, ha nasjonal kontroll over bankvesenet.

- Når «alle» nå er blitt keynesianere etter finanskrisa, vil Keynes’ ideer også få innflytelse på andre økonomiområder. Dette er bra, sier Reinert.

Ricardo har skylda

Reinert mener at dagens økonomifag tar like feil når det gjelder Afrikas utviklingspolitikk som det tok med finanskrisa, og legger skylda for dette på økonomen David Ricardo og hans etterfølgere.

- Ricardo la grunnlaget for mainstream-økonomifaget slik det undervises i dag, men glemte å skape penger som en egen kategori. Ricardos etterkommere ser derfor ikke at finansøkonomien og realøkonomien kan skille lag, slik man gjør i den tyske økonomitradisjonen. De ser derfor heller ikke at finanskriser kommer, sier Reinert.

Den samme David Ricardo står også bak en handelsteori som Reinert er kritisk til.

- Ricardo modellerte verdensøkonomien som nasjoner som bytter arbeidstimer. Disse arbeidstimene betraktes som helt like av kvalitet, uten å si noe om hvilken teknologi som ligger bak, sier han.

Produksjonsapparatet

Reinert påpeker dermed klare likheter mellom finanskrisa og fattigdommen i Sør. I begge tilfeller betraktes penger og handel i seg selv som drivkrefter i den økonomiske utviklingen.

- Man «glemmer» produksjonsapparatet som skaper realverdiene, sier Reinert.

Den utstrakte lånevirksomheten til mennesker og land som ikke engang er i stand til å betale rentene på lånet, forklarer dermed både hva som utløste finanskrisa og hvorfor fattigdommen i den tredje verden ikke utryddes.

- Vi har i årtier lånt penger til afrikanske land uten at disse landene har hatt prosjekter som har vært i stand til å generere tilstrekkelig inntekt til å betale disse lånene tilbake. Dette kalles Ponzi-mekanismer, og er de samme mekanismene som ligger bak subprimelånene og finanskrisa som rammer oss nå, sier Reinert.

Penger er penger

Bak denne utstrakte lånevirksomheten ligger oppfatningen som Schumpeter kalte «det banale syn at det er kapitalen i seg selv som er kapitalismens drivkraft».

- Vi har ikke sett forskjellen på kapital til pyramidespill, og kapital til å produsere realverdier. Finanskrisens subprime lån er det bare finansinstitusjonene selv som har tjent på, sier Reinert.

Han knytter denne utlånspolitikken også til fattigdommen i den tredje verden.

- Vi gjør ikke fattige land rikere ved å sende dem penger, men ved å skaffe dem et produksjonsapparat som likner vårt eget, avslutter Reinert.