Rapport fra Iran
- Søndag stengte iransk politi kontoret til Shirin Ebadi under påskudd av at hun ikke har lisens. Ifølge myndighetene skal Ebadis kontor ha fungert mer som et ulovlig politisk parti enn en advokatpraksis. Søndag skulle kontoret være vertskap for en markering av 60-årsdagen for menneskerettighetene.
- For snart en måned siden var jeg der, på Ebadis forværelse, og overhørte hvordan sekretæren hennes besvarte de innkomne telefonene: «Doktor Ebadi tar bare menneskerettighetssaker.» Det blir hun nå straffet for nå.
- Det er et problem for menneskerettighetsforkjempere i Iran, at så mye av informasjonen om Iran kommer fra eksilmiljøet, særlig i USA. De har mye penger og lett tilgang på media, men opplysningene deres er ofte utdaterte og overdrevne. Man får for eksempel inntrykk av at en stor del av henrettelsene som gjennomføres dreier seg om politisk opposisjonelle, når hoveddelen dreier seg om folk som har begått drap. Dødsstraff er uakseptabelt uansett, men det er ingen som tjener på å gjøre det iranske regimet verre enn det er. Bortsett fra USA, og det tjener ikke menneskerettighetsforkjemperne som bor i Iran at de blir assosiert med USA. Det gjør dem bare enda mer sårbare. Det er også nok av vestlige journalister som har overdrevet styrken til reformistene. De underkjenner at mange vil forsvare den islamske revolusjonens idealer. De er godt organiserte, de fikk sin kandidat Ahmadinejad til makten, og de er blitt ytterligere styrket under ham.
- Mange har spådd en ny vår for Iran. Jeg vet ikke om jeg skal gjøre det. Men jeg har merket meg at det kulturelle tøværet reformbevegelsen satte i gang fortsetter. Bøkene som ble legalisert under den reformvennlige presidenten Khatami er fortsatt til salgs i bokhandelen. Tilgangen på internett øker og forandrer samfunnet, og presteskapet er nødt til å forholde seg pragmatisk til det, hvis ikke vil altfor mange mennesker bli misfornøyde. Dessuten har Shirin Ebadi rett når hun sier at kvinnebevegelsen aldri har vært sterkere. De opposisjonelle har kommet seg videre etter skuffelsen over at Khatami ikke leverte som president. De leter ikke lenger etter en helt som kan rope slagordene for dem, men bretter opp ermene selv. Ebadi har tidligere klaget over at reformbevegelsen er blitt apatiske. En slik beskrivelse avviste hun overfor meg nå. Og kvinnebevegelsen, som nå også består av menn, går fra dør til dør over hele landet. Så kanskje den nye våren er i emning likevel.
«Fortell nyheter fra Iran akkurat som de er, verken lysere eller mørkere enn i virkeligheten» formante Ebadi meg. Det har også vært mitt formål med serien fra Iran, som Klassekampen trykker denne jula. Det vi får av nyheter fra Iran er begrenset, og inngår som regel som en del av vestlig propaganda mot regimet. Det er mye å utsette på Iran når det gjelder menneskerettigheter. Likevel må man ha i bakhodet at det er et av de mest utviklede demokratiene i Midtøsten. Ikke minst som følge av et aktiv sivilsamfunn og en høyt utdannet befolkning. Det er disse menneskene jeg har forsøkt å portrettere, blant annet i dagens avis (sidene 10-13).
«Hva slags inntrykk har dere av oss?» er et spørsmål jeg ofte får. Da må jeg si at folk flest forbinder Iran med kvinner i burka, steining og undertrykkelse. Jeg må love å fortelle at burka bare brukes i Afghanistan. Selv om mange i Iran går med den tradisjonelle klesdrakten chador, som ligner en nonnekappe, er det også dem som går med olabukser, og som setter sin stolthet i å knytte det obligatoriske skautet så langt bak på hodet som mulig. Jeg må for all del formidle at de er persere (ikke arabere), og at de er glade i å gå på ski, akkurat som nordmenn (Iran har fantastiske skianlegg).
