Rapporten fra FNs ekspertgruppe som nå blir lagt fram for FNs sikkerhetsråd, feller en nådeløs dom over myndighetene i Kigali: Rwanda støtter opprørsmilitsen til general Laurent Nkunda, Congrès National pour la Défense du Peuple (CNDP), som påberoper seg støtte fra de kongolesiske tutsiene, banyamulenge.

Det var imidlertid banyamulengene som ble ofre da Nkunda slapp sine soldater løs i en voldsorgie i Bukavu i provinsen Sør-Kivu.

Rapporten anklager samtidig den udisiplinerte regjeringshæren for å støtte den rwandiske hutumilitsen i Kivu-provinsene. Den kler seg nå i betegnelsen Forces Démocratiques de Libération du Rwanda (FDLR).

FNs ekspertgruppe anbefaler Sikkerhetsrådet om å utvide sanksjonslisten over personer som fyrer opp under konflikten(e) i Øst-Kongo. Det gjelder flere i administrasjonen til Rwandas president Paul Kagame.

Rwanda benekter

Den rwandiske regjeringen avviser rapporten.

«Rapporten er et kalkulert trekk for å skyve anklagene mot regjeringen i Kongo og det internasjonale samfunnet, som begge har mislyktes i å løse konflikten i det østre Kongo tross flere bilaterale, regionale og internasjonale initiativer de siste 14 årene,» heter det i det offisielle svaret fra Kigali.

Ekspertrapporten «inneholder farlige unøyaktigheter og ondsinnet informasjon om den påståtte støtten fra regjeringen i Rwanda til CNDP», heter det videre. Rwandas regjering påberoper seg å gjøre det ytterste for å gjennomføre «stringente tiltak for å hindre enhver form for støtte til CNDP fra rwandisk område», ifølge Reuters.

Myndighetene viser til at 67 rekrutter til Nkundas milits nylig ble internert i Rwanda.

De mener dessuten at rapporten «undervurderer den foraktelige folkemord-ideologien» som fester ved den rwandiske hutumilitsen i Kongo. FDLR er bygd på restene av regjeringshæren til president Juvénal Habyarimana som ble skutt ned på vei inn for landing i Kigali etter fredskonferansen i Arusha i april 1994, og Interahamwé, militsen som sto bak det planlagte folkemordet i Rwanda som eksploderte da Habyarimana ble drept.

Anklagene

FN-rapporten anklager den rwandiske hæren for å ha gitt CNDP artilleristøtte fra grensetraktene mellom Rwanda og Kongo nord for grensebyen Goma som skilles fra Gisenyi i Rwanda bare med en bom. Det meste av grenseområdene mellom de to landene og Uganda, nord for Goma i nordenden av Kivusjøen, er dekket av nasjonalparken Virunga, fjellgorillaenes territorium.

Området er uoversiktlig, og grensa er lett å krysse for uniformerte og ikke-uniformerte styrker.

Rapporten hevder at den rwandiske hæren har gitt CNDP våpen og militært utstyr, samt uniformer. Kigali sier i sitt svar at myndighetene har arrestert folk som har forsøkt å sende uniformer til Nkundas menn.

Anklagene og svaret fra Kigali avdekker hvor tåkelagte mange av forholdene i De store sjøer-regionen er. Det fins en rekke aktører som opererer under ulike paraplyer, ikke minst demobiliserte soldater fra både den rwandiske, kongolesiske og ugandiske hæren og «Krigens hunder», leiesoldater, fra andre trakter.

Myndighetene i Kigali mener at FN-rapporten peker på rwandiske soldater som ikke lenger står under rwandisk kommando og som ikke får ordre fra offisielt hold.

Rwandiske soldater i Kigali fortalte nylig International Herald Tribune (IHT) at de fleste frivillige som drar inn for å slåss sammen med Nkunda, er tutsier. Mange har slektninger som bor i Øst-Kongo.

- Hvorfor? Fordi jeg er tutsi. Et hundre prosent tutsi, svarer en demobilisert rwandisk løytnant på spørsmål fra IHT om hvorfor han slåss i Kongo.

Bakmennene

FN-rapporten retter derimot anklager mot Tribert Rujugiro, av mange regnet som Rwandas rikeste mann og en sentral brikke i «Tutsitriangelet» som består av regjeringsmedlemmer i Kigali, gruveindustrien og milits.

Rujugiro blir sammen med Alexis og Modeste Makabuza Ngoga anklaget for å finansiere CNDP.

Ngoga-brødrene driver et lite imperium av kaffe- og teplantasjer, transportselskaper og gruvefirmaer i Øst-Kongo. Tidligere FN-rapporter har anklaget Ngoga for å bruke hardhendte forretningsmetoder for å smugle mineraler ut av Øst-Kongo.

Rujugiro er en sentral rådgiver for president Kagame, og Makabuza Ngoga har også «tette bånd» til presidenten, ifølge FN-kilder. I begynnelsen av desember hevdet en talsmann for CNDP at Ngoga satt i Nkundas «Collège des Honorables», generalens rådgivere.

- Jeg er bare en forretningsmann. Jeg jobber med alle, sa Ngoga nylig i et intervju.

Politikk og økonomi

Økonomiske interesser blir kamuflerte eller flettet inn i de politiske motsetningene som rir området, i tre lag: lokale, regionale og imperialistisk.

Oberst Sammy Matumo og hans 85. brigade i den kongolesiske hæren sitter på Kongos største tinngruve, i Bisie. Herfra frakter brigadens slavearbeidere titusener av tonn tinnmalm over til Rwanda. Brigaden står ikke lenger under kontroll fra Kinshasa.

FN dokumenterte allerede i 2001 at rundt 150 internasjonale selskap drev i gruvesektoren i Kongo. Mange av dem er involvert i den ulovlige virksomheten i Øst-Kongo, med forgreininger til Rwanda og Uganda.

Kongo og Rwanda er integrert i hverandre i øst. Kongo har banyamulenger og banyabwisha (kongolesiske hutuer), de to største folkegruppene i Rwanda og Burundi. Området har det største presset på jorda i hele Afrika. Det utløser etniske motsetninger som blir utnyttet i politiske og økonomiske interesser.

Folkemordet

Kigalis henvisningen til folkemordet stikker dypt, men er den reell? Det er en utbredt oppfatning at Kagame sitter trygt og at den rwandiske hutumilitsen i Kivu-provinsene, FDLR, ikke er i stand til gjeninnsette hutu-regimet. Ifølge IHT blir det erkjent også på offisielt hold i Kigali at FDLR, med anslagsvis 5000 militsmenn, ikke utgjør noen reell trussel. Men mottoet «Aldri mer!» har etset seg inn i den nye statens nasjonalpatos.

- Det som skjer i Øst-Kongo, er en rwandisk krig som blir utkjempet på kongolesisk mark, mener Kikaya Bin karubi i parlamentet i Kinshasa.

Folkemordet i Rwanda i 1994 ble flyttet over til Kongo ved at Frankrike intervenerte og fikk brakt restene av Habyarimana-regimet over grensa til Kivu. Interahawé-kommandanter ble hentet til Fremmedlegionen i Den sentralafrikanske republikk for militær trening og fløyet tilbake til hutu-flyktningleirene i Kongo med Zaïre-diktatoren Mobutu Sésé-Sékos samtykke.

Nasjonalisten Kabila

Da guvernøren i Sør-Kivu i 1996 truet med å frata tutsiene det kongolesiske statsborgerskapet, innledet den gamle geriljahøvdingen Laurent-Désiré Kabila sitt opprør, med støtte fra Rwanda, Uganda og Burundi. I Kinshasa satt opposisjonslederen Étienne Tshisekedi, Vestens mann, og ventet på å ta over. Han støttet aldri Kabila og kalte opprøret en tutsi-invasjon før det nådde Kinshasa.

Kabila fikk ingen god omtale av Che Guevara som kom til Kongo i 1965 da opprøret var gått i stå. Ché traff aldri den maoistiske geriljalederen Pierre Mulele, men en ikke altfor imponerende Kabila. Kabila klarte likevel å sparke liv i de gamle Patrice Lumumba-tilhengere og venstresida i eksil under sin marsj mot Kinshasa.

Kabila viste seg å være nasjonalist, på tvers av Rwandas og Ugandas interesser, og som vendte Kongos fokus mot det sørlige Afrika.

I 1998 gikk Rassemblement Congolais pour la Démocratie (RCD) til opprør med støtte fra Rwanda og Uganda - og med USA i ryggen. Kabila ble drept. Zimbabwe, Angola og Namibia kom sønnen Joseph Kabila, dagens president, til unnsetning og forhindret en deling av Kongo.

RCD ble splittet i en ugandiskstøttet Kisanganifraksjon og en Goma-fraksjon som CNDP på sett og vis er en forlengelse av.

Frankrike

Fredsavtalene i Lusaka og Sun City og valget i 2006 har marginalisert de utenlandsstyrte opprørsinteressene. Kabila satte inn Lumumba-veteranen Antoine Gizenga som regjeringssjef, og har orientert seg mot Kina økonomisk og forsøker å balansere utenlandske interesser.

USA har gode forbindelser både til Rwanda og Uganda, mens forholdet mellom Frankrike og Rwanda er betent på grunn av Frankrikes rolle i folkemordet i Rwanda i 1994.

Tirsdag i forrige uke uttalte utenriksminister Bernard Kouchner at det «kommer ikke på tale» å sende franske styrker til FN-styrken i Øst-Kongo, fordi konfliktsonen ligger for tett på Rwanda.

I motsetning til i Darfur i Sudan legger ikke Vesten press på å styrke og utruste Monuc.