Vi sitter i et rom på Filmens Hus der det langs veggene henger bildebevis på Liv Ullmanns 50 år lange og imponerende skuespillerkarriere. Før helga var det Liv Ullmann-Symposium i Trondheim og i dag er det stor feiring av 70-årsdagen her på Filmens Hus. Når det blir slikt fokus på henne som person, sier Liv Ullmann at hun tenker på en ting:

- Skulle ønske at mamma var her, for slikt som dette er jo først og fremst for henne. Jeg vil heller snakke om ting som dette, sier hun og finner fram en kopi av en kronikk hun nettopp har fått antatt i The Boston Globe: «Making life safer for refugee women».

Angrer på en ting

Klassekampen er jo også enig i at slikt er viktig, men når vi endelig har fått innvilget tre kvarter med den eneste norske skuespilleren nominert til Oscar-pris (i 1973 og 1977), den eneste nordmannen som har vært jurypresident på Cannes-festivalen (i 2001) og den eneste fra dette landet som har vært nevnt som mulig vinner av Gullpalmen (i 2000 for «Troløs»), så må nesten de dyrebare minuttene benyttes til henne og faget hennes.

Som skuespiller vil hun for alltid være uløselig knyttet til Ingmar Bergman. På 60- og 70-tallet spilte hun i ni av mesterens filmer, og på det nevnte Ullmann-symposiet i Trondheim snakket den svenske filmviteren Maaret Koskinen om Ullmanns betydning for Bergmans filmer; at Ullmann var så viktig at hun ble en slags medforfatter til filmene.

Liv Ullmann sier det slik:

- Skuespillere vokser i arbeid med genier og jeg var så heldig å både jobbe med Jan Troell og Ingmar Bergman. Og er det en ting jeg angrer på, så er det at jeg takket nei til hovedrollen i «Fanny og Alexander». Jeg prioriterte å spille inn Sigrid Undsets «Jenny» for Fjernsynsteatret. Dermed gikk jeg glipp av en veldig bra rolle og Ingmar ble så forbanna at han brølte at jeg med dette mistet min odelsrett. Men han var ikke mer sint enn at jeg fikk spille i hans siste produksjon, tv-filmen «Saraband» og han var også til stor støtte da jeg ble regissør.

Erfaringer

Ullmann sier at det å regissere film ikke var noe hun hadde planlagt, men at hun var gått litt lei av skuespillerjobben. Så da hun fikk tilbud fra Nordisk Film i Danmark om å skrive et manus for dem, slo hun til.

- Og da det var levert, spurte de om jeg også ville regissere. Det kom som et sjokk, men etter en peptalk med Ingmar fant jeg ut at jeg kunne klare det. Derfor vil alltid «Sofie» være den filmen jeg holder høyest av de jeg har regissert, det er mitt hjertebarn.

Tre år seinere i 1995 laget hun den norske publikumssuksessen «Kristin Lavransdatter» før hun noen år etter lagde «Enskilda samtal», en slags oppfølger til Bille Augusts Cannes-vinnende «Den goda viljan» basert på Bergmans biografi om sine foreldre.

Gullpalmekandidat ble Liv Ullmann selv i 2000 med filmen «Troløs», også det en film skrevet av Bergman. Og det er med den filmen som eksempel hun forteller hvordan du som regissør vet at du har med gode skuespillere å gjøre:

- De som er virkelig gode er aldri redd for å ta i et ekstra tak. Slik som Lena Endre og den scenen i «Troløs» der hun må overgå seg selv: Da hun gjenforteller øyeblikket om den gangen hun måtte fortelle datteren at hun skulle flytte sammen med en annen mann og at datteren ikke kunne være med.

- Lena Endre er lenge i kameraet, og hun var virkelig god selv på første tagning - hele settet klappet. Men da jeg ba henne tenke at dette er en mor som forteller om sitt aller mest dramatiske øyeblikk som mor, så ble det enda bedre. For Lena Endre tillot da mennesket å leve gjennom henne.

- På et amerikansk nettsted fant jeg følgende Liv Ullmann-sitat: «Raske klipp og nye kameravinkler - de tror at det er film. Men det er det ikke. Film er å vise fram mennesker og liv, ikke klipp, klipp og atter klipp.» Er du fortsatt like sta?

- Jeg står for det der. For jeg liker lange tagninger der kameraet blir hos skuespilleren. Det er jo også noe unge skuespillere setter pris på. Og skal man sammenlikne med livet, så trenger vi litt tid hos hverandre. Slik som i denne samtalen.

Og la det være sagt: Samtalen med Ullmann var kort, men preget av en 70-åring med evne til å se menneskene rundt seg. For eksempel hadde Klassekampens fotograf med seg sønnen på jobb, og Ullmann tok seg tid til en lengre prat med ham.

Vanskelig samliv

I både hennes fremste Bergman-filmer og i sine egne filmer er det samliv og kjærlighetens utfordringer det handler om.

- Det er jo så sterkt å elske. Derfor vil det å gå fra hverandre sette i gang prosesser basert på følelser som må være de dypeste vi har. Det å bli sveket eller å svike er noe som gjør oss til barn igjen, rammene forsvinner og vi mister likevekten.

- Er det å leve sammen og elske det vanskeligste vi begir oss ut på?

- Det som er sikkert er at de fleste må stri med disse tingene en eller annen gang i livet. Nå er jeg for eksempel i en sånn dameklubb her i byen der eldste medlem er 91; vi snakker fortsatt om disse tingene!

- Hvor vanskelig er det å lage god film om kjærlighetens utfordringer?

- Det er lett i den forstand at de fleste skuespillerne har erfaringer som de kan hente fram. Under innspillingen av «Troløs» var jo de som går fra hverandre akkurat i ferd med å gå fra hverandre i virkeligheten.

Så langt er «Troløs» 70-åringens siste film. Hun skal sette opp teater med Cate Blanchett i Australia neste år, men hennes planer om å lage en norsk filmatisering av «Et dukkehjem» har foreløpig strandet i finansieringsprosessene.

- De gir meg jo ikke penger. «Et dukkehjem» stanset jo her, sier hun og peker oppover i etasjene på Filmens Hus.

- Nei, la oss heller hygge oss. Nå er det fest og den er det en annen del av dette huset som står for!